Det himmelske mandat

Det himmelske mandat eller tianming (kinesisk: 天命, pinyin: Tiānmìng) er en kinesisk politisk og åndelig forestilling brukt til å rettferdiggjøre den kinesiske keiserens styre.^[1] Ifølge denne oppfatningen skjenket himmelen (天, Tian) – som utgjorde universets naturlige orden og vilje – mandatet til en rettferdig hersker over det kinesiske land: «Himmelens sønn» av «Det himmelske rike». Det har resonans både i kinesisk folketro og i konfucianismen.

Skjematisk fremstilling av grunntanken om Himmelens mandat.

En bi (璧) fra Zhou-dynastiets tid: Den opprinnelige betydning er ikke sikker, men over tid ble den forstått som et symbol på, og tillitsuttrykk til Himmelen (天, Tian).

Beskrivelse

Dersom en hersker ble styrtet, ble dette tolket som et tegn på at herskeren var uverdig, og hadde mistet det himmelske mandat. Det var også en vanlig tenkemåte at naturkatastrofer som hungersnød og oversvømmelser var tegn på himmelens misnøye med herskeren, og følgelig kunne det ofte finne sted opprør etter store katastrofer idet innbyggerne anså dette som tegn på at Det himmelske mandat var blitt trukket tilbake.^[2]

Konseptet kan i en viss forstand ligne det europeiske konsept om «herskere av Guds nåde»; i motsetning til det europeiske konseptet derimot skjenker det ikke en betingelsesløs herskerett. Iboende i konseptet var retten til å gjøre opprør mot en urettferdig hersker. Det himmelske mandat ble ofte påkalt av kinesiske filosofer og lærde som et middel til å forbygge herskernes maktmisbruk.

Konseptet om Det himmelske mandat ble først brukt til å støtte opp om Zhou-dynastiets konger (1046 til 256 f.Kr.), og legitimere at de hadde omstyrtet det forutgående Shang-dynastiet (1600–1046 f.Kr.). Det ble brukt gjennom Kinas historie for å legitimere at nye herskere hadde styrtet de gamle, og installert seg selv som nye keisere med himmelsk godkjenning. Dette ble også gjort gjeldende for herskerdynastier som for eksempel det mongolske styre (Yuan-dynastiet - 1271 til 1368) og det mandsjuiske styre (Qing-dynastiet - 1644 til 1912).

Den tidligste historie

Den første drøfting av begrepet finner man i skrifter som gjengir utsagn av hertugen av Zhou, som var den yngre bror til kong Wu av Zhou og regent for kong Wus mindreårige sønn kong Cheng av Zhou. Denne hertugen anses som den første som målbar forestillingen om det himmelske mandat.

Shang-dynastiet hadde ifølge denne forestillingen kunnet regjere på grunn av sine slektsbånd til de guddommelige makter — dynastiets grunnleggere hadde vært guddommelige selv, og de var nå samlet i Himmelen, mente man. Himmelen var meget aktiv og intervenerte på mange og mysteriøse måter i Shang-kongenes styre, noe som reflekteres blant annet i spådomstekster fra den senere periode av Shangtiden og orakelbenene som ble benyttet da. Forestillingen om Det himmelske mandat representerer en overgang eller en videreutvikling av dette: nå ble verdens herskere ikke lenger forstått som mennesker av gudeslekt, men verden snarere forstått som et føydalherredømme som etter Himmelens forgodtbefinnende ble gitt til egnede herskere, og fratatt de uegnede.

Med denne utforming tjente Det himmelske mandat som en rettferdiggjørelse og begrunnelse for Zhou-dynastiets maktovertagelse og nedkjempelse av Shang-dynastiet. Slik skulle det også tjene mange senere dynastier som rettferdiggjørelse av deres maktovertakelse. Én konsekvens av ideen om Det himmelske mandat var at herskeren ikke lenger trengte å være av adelig bakgrunn. Faktisk var det en rekke dynastier, som Han-dynastiet og Ming-dynastiet, som ble grunnlagt av personer av enkel byrd.

Med tanken om Det himmelske mandat fulgte ingen «embedsperioder», det dreide seg om herskerens kvaliteter. Hertugen av Zhou brukte Det himmelske mandat for å forklare for Shangdynastiets folk at dersom deres konge ikke hadde vært slik en dårlig hersker, ville mandatet ikke ha vært tatt fra ham.

Opp gjennom århundrene utviklet forestillingen seg: nå ble Det himmelske mandat forstått slik at et omskifte gjerne gav et nytt og sunnere dynasti, men at dette normalt ville tendere mot forfall over tid. Det himmelske mandat ville dermed bli knyttet til dynastiske sykluser med denne dynamikk.

Tanken om Det himmelske mandat var del av den konfucianske filosofen Mencius' lære. Imidlertid var det ikke særlig sterkt fremme i Konfucius' tenkning; der man snarere kan få et inntrykk både fra hva Mesteren vektlegger og hva han fortiet at denne forklaringsmodellen var på vei ut.

Da konfucianismen ble det statsbærende system under Han-dynastiet ble imidlertid tankegangen om det himmelske mandat fast innspent i dette dynastiets utforming av konfucianismen.

Utenfor Kina

Konseptet var også kjent i naboland som Korea og Vietnam.^[3] En likende situasjon vant fram siden etableringen av Ahom-styret i Kongeriket Assam i India.

Referanser

1. Kværne, Per. (2009, 15. februar). Tian. I Store norske leksikon. Hentet 23. oktober 2017 fra https://snl.no/Tian.
2. Szczepanski, Kallie. «What Is the Mandate of Heaven in China?». About Education. Arkivert fra originalen 8. oktober 2014. Besøkt 4. desember 2014.
3. Jenkins, Brian. «Why the North Vietnamese will keep fighting» (PDF). RAND. Besøkt 5. desember 2015.

Litteratur

• Jiang, Yonglin (2011). The Mandate of Heaven and The Great Ming Code. Asian Law Series. No. 21. University of Washington Press. ISBN 0295990651.
• Lee Jen-der (2014), «Crime and Punishment: The Case of Liu Hui in the Wei Shu», i: Swartz, Wendy; Robert Ford Campany; Lu Yang m. fl.., Early Medieval China: A Sourcebook, New York: Columbia University Press, ss. 156–165, ISBN 978-0-231-15987-6, https://books.google.com/books?id=ffEYBQAAQBAJ&pg=PA156.
• Mote, F.W. (1999). Imperial China: 900–1800. Cambridge, MA: Harvard University Press. ISBN 0-674-01212-7.