Den nicaraguanske borgerkrig

Den nicaraguanske borgerkrigen (eller borgerkrigene; spansk: La Guerra Civil de Nicaragua) mellom omtrent 1972 og 1990 var en rekke sammenhengende konflikter som fant sted i Nicaragua og er tett knyttet sammen med den nicaraguanske revolusjon og i en videre forstand med den kalde krigen i Amerika. Krigen kan deles opp i flere faser; fra 1972 til 1979, da den sandinistiske frigjøringsfront – sandinistene – gjorde opprør mot president Anastasio Somoza Debayles diktatur og tilegnet seg regjeringsmakten, og fra 1979 til 1990, da sandinistenes regjering ble utfordret av en rekke kontrarevolusjonære grupper kjent som Contras. Borgerkrigen endte i 1990, da sandinistene mistet makten i Nicaragua til Violeta Chamorro, lederen for den nasjonale opposisjonsunionen i valget det året. To år tidligere hadde contra-gruppene inngått en våpenhvile med sandinistregjeringen. Ca. 60.000 mennesker ble antagelig drept i disse konfliktene i Nicaragua, hvorav over halvparten var sivile, og krigen førte også flere hundre tusen nicaraguanere på flukt.

Guerra Civil de Nicaragua
Konflikt: Den kalde krigen (indirekte)
Bilde fra feiringen av tiårsjubileet for revolusjonen, 19. juli 1989. Kartet under viser Nicaragua.
Dato 1972–1990 Sted Nicaragua Resultat Sandinistisk seier i 1979, den nicaraguanske revolusjon. Våpenhvile i 1988; sandinistene taper valget i 1990.
Stridende parter
1972-1979 Den sandinistiske frigjøringsfront, med regjeringsmakten 1979-90. Støttet av: Cuba 1980-1990:  Nicaragua (styrt av Sandinistene Støttet av: Cuba  Mexico Sovjetunionen Sverige Nord-Korea  Øst-Tyskland Costa Rica Bulgaria	1972-1979 Nicaragua (styrt av Somoza) 1980-1990 Contras Støttet av: Amerikas forente stater Israel Panama Iran Saudi-Arabia Honduras Chile
Kommandanter og ledere
Carlos Fonseca † Daniel Ortega Tomás Borge Joaquín Cuadra Humberto Ortega Fidel Castro	Anastasio Somoza Debayle Enrique Bermúdez Oscar Sobalvarro Adolfo Calero Edén Pastora Stedman Fagoth Muller Arturo Cruz Alfonso Robelo Ronald Reagan G.H.W. Bush
Styrker
Ejército Popular Sandinista: ~80.000 Servicio Militar Patriótico: ~149.000	Guardia Nacional: ~25.000 Contras: ~23.000
Tap
1972-79: ~30.000+ (begge sider)	1979-90: ~30.000+ (begge sider)

Bakgrunn

Angusto César Sandino.

I Nicaragua hadde Somoza-familien sittet med makten siden 1936, og styrte enten selv eller gjennom andre presidenter. Somozaene opprettholdt kontrollen gjennom en godt utstyrt milits og gendarmeri kalt den nicaraguanske nasjonalgarden – Guardia Nacional – som ble kjent og beryktet for korrupsjon og brudd på menneskerettighetene under somozaenes regime. Den tredje og siste Somoza-presidenten, Anastasio Somoza Debayle, hadde som overhode for nasjonalgarden og to ganger som landets president, holdt makten siden 1967.

Den sandinistiske frigjøringsfront, Frente Sandinista de Liberación Nacional – FSLN, ble stiftet av blant annet Carlos Fonseca, Silvio Mayorga og Tomás Borge i 1961 i et marxistisk studentmiljø. Av disse var det bare Borge som levde lenge nok til å oppleve sandinistenes seier i 1979. Fronten, som ble kjent som sandinistene, var et sosialistisk opprørspart oppkalt etter revolusjonæren Augusto César Sandino, som hadde kjempet mot USAs okkupasjon av Nicaragua. Sandinistene drev en begrenset geriljakrig mot Somoza-regimet på slutten av 1960-tallet og i begynnelsen av 1970-åra uten å oppnå større suksess.

Helt siden 1967 hadde det cubanske etterretningsdirektoratet støttet nicaraguanske revolusjonsbevegelser og kom til å trene hundrevis av sandinistgeriljaledere. Det sosialistiske regimet på Cuba fortsatte å støtte sandinistene både før og etter at de fikk regjeringsmakten, og på det meste opererte 2500 cubanske militære rådgivere på alle nivåer i den nye nicaraguanske regjeringen.

Sandinistenes opprør

Sandinistenes flagg.

I 1972 ble den nicaraguanske hovedstaden Managua rammet av et stort jordskjelv som førte til omfattende ødeleggelser. 10.000 av byens 400.000 innbyggere døde, og 80% av de kommersielle bygningene ble ødelagte. Nødhjelp kom fra utlandet, men president Anastasio Somoza sørget for at oppbyggingen av byen ble gjort av hans egne selskaper. Den allerede styrtrike Somoza tjente dermed selv på jordskjelvet og strammet sitt økonomiske grep om Managua. Dette førte til økt motstand mot regimet og økt støtte til FSLN.

Den kalde krigen i Sentral-Amerika 1960-1996
Guatemala Nicaragua El Salvador

Etter jordskjelvet utviklet sandinistenes kamp seg til en blodig borgerkrig. I desember 1974 tok en geriljagruppe tilknyttet FSLN flere regjeringsmedlemmer og slektninger av Somoza som gisler på en fest i jordbruksdepartementets bygning i Los Robles i Managua. Geriljasoldatene drepte jordbruksministeren i selvforsvar og mottok to millioner amerikanske dollar i løsepenger for resten av gislene. FSLN-geriljaen klarte også å befri 14 sandinistfanger fra fengsel, blant dem Daniel Ortega, og fikk dem fløyet til Cuba. Somozaregjeringen svarte med videre skremsler, sensur, tortur og mord av motstandere.

I 1975 erklærte Somoza unntakstillstand, sensurerte pressen og truet politiske motstandere med arrest og tortur, og nasjonalgarden svarte med vold mot antatte sandinisttilhengere. Mange av FSLN-geriljaene ble drept, inkludert grunnleggeren Carlos Fonseca i 1976. Han hadde året før vendt tilbake til Nicaragua fra Cuba for å prøve å forene fraksjoner innenfor sandinistbevegelsen. Fonseca og gruppen hans ble forrådt av en bonde som varslet nasjonalgarden om at de var i området, og gruppen ble overfalt, Fonseca såret og deretter henrettet.

Etter den tidligere FSLN-geriljaen Pancasáns militære nederlag i 1967 gjorde sandinistene Den forlengede folkekrigen (Guerra Popular Prolongada, GPP) til sin militære doktrine. Denne baserte seg på å samle styrker i det skjulte, mens den urbane organisasjonen skulle rekruttere styrker fra universitetene og skaffe penger gjennom væpnede ran. Hovedstyrkene skulle permanent samle seg i fjellområdene i nord, hvor de med bøndenes hjelp skulle forberede seg på en ny geriljakrig på landsbygda.

På grunn av nasjonalgardens tvangskampanjer begynte en gruppe innenfor FSLN i 1975 å tvile på om GPP var en brukbar doktrine i praksis, og som hevdet at bøndene tjente på industriarbeidernes arbeid. En tredje fraksjon innenfor FSLN vokste fram kort tid senere; Opprørstendensen eller den tredje vei (derav Terceristas), ledet av Daniel Ortega og hans bror Humberto. Disse var mer pragmatiske og ønsket taktiske, midlertidige allianser med ikke-kommunister, inkludert motstandskrefter på høyresida, i en folkefront mot Somoza-regimet. Disse ønsket også å inspirere folk til å ta opp den væpnede kampen ved selv å angripe nasjonalgarden og slik vise regimets sårbarhet.

I oktober 1977 ble gruppen kjent som de tolv (El Grupo de los Doce) – viktige nicaraguanske akademikere, forretningsmenn og geistlige allierte med tereceristaene, inkludert Sergio Ramírez og Arturo Cruz – dannet i Costa Rica. Idéen var å opprette en provisorisk regjering i Costa Rica. Tereceristaenes nye strategi inkluderte også ikke-væpnede streiker og opprør utført av arbeidere og studenter koordinert av FSLNs Forente folkebevegelse (Movimiento Pueblo Unido, MPU).

10. januar 1978 ble anti-Somoza journalisten Pedro Joaquín Chamorro myrdet, sannsynligvis av medlemmer av nasjonalgarden. Spontane uorganiserte opprør fulgte i flere byer, og næringslivet organiserte en generalstreik som forlangte Somozas avgang.

Tidlig i februar ble tereceristaene med i kampene gjennom væpnede angrep i flere nicaraguanske byer. Nasjonalgarden svarte igjen med politisk undertrykkelse og brukte makt for å slå ned all politisk motstand. Den intranasjonale streiken lammet landet i ti dager og svekket de private selskapene, og mange av dem la ned driften i løpet av to uker. I mellomtiden gjorde Somoza det klart at hans intensjon var å holde på makten til hans presidentperiode gikk ut i 1981. De forente staters regjering viste sin misnøye med Somoza ved å stoppe all militær støtte til regimet hans, men landet fortsatte å gi Nicaragua økonomisk assistanse for humanitære formål.

I august tok Ortegas fraksjon initiativet til en spektakulær gisselaksjon. Tjuetre tercerista-kommandoer ledet av Edén Pastora inntok den nicaraguanske nasjonalforsamlingen og tok nesten 1000 gisler. Blant gislene var Somozas nevø José Somoza Abrego og hans søskenbarn Luis Pallais Debayle. Somoza ga etter for geriljaens krav om en halv million amerikanske dollar i løsepenger, frigjørelsen av 59 politiske fanger, inkludert Tomás Borge, å kringkaste sandinistenes kommuniké som oppfordret til folkelige opptøyer og å gi geriljaen fritt leide til Panamá.

Et par dager senere brøt det ut opptøyer i seks nicaraguanske byer. Væpnede ungdommer tok over høylandsbyen Matagalpa, mens tercerista-styrker angrep nasjonalgardens vaktposter i Managua, Masaya, Léon, Chinandega og Estelí. Mange semi-væpnede sivile ble med i opprørene og beleiret gardegarnisonene i de fire sistnevnte byene. Disse opptøyene i september 1978 ble slått ned til en pris av tusenvis av hovedsakelig sivile liv. Medlemmer av alle de tre sandinistfraksjonene deltok i opptøyene, noe som begynte å viske ut forskjellene mellom dem og klargjorde en vei til å gjenforene dem.

Sandinistene overtar makten

Daniel Ortega 3. mars 2007 som Nicaraguas president.

I begynnelsen av 1979 ønsket ikke lenger Amerikas forente staters president Jimmy Carter at Somozas styre skulle fortsette, men han ønsket heller ikke at en bevegelse på venstrefløyen skulle få overta makten i Nicaragua. Den brede motstandsfronten (Frente Amplio Oppositor, FAO), som inkluderte både regjeringsmedlemmer, den demokratiske frigjøringsunionen (UDEL) og de tolv innenfor sandinistene ble opprettet for å motsette seg Somoza. FAO kom sammen med Carter fram til en plan som skulle styrte Somoza uten å la FSLN få plass i regjeringen. De tolv gikk derfor ut av FAO i protest, og sammen med den forente folkebevegelsen (MPU) dannet de den patriotiske nasjonalfronten (Frente Patriotico Nacional, FPN).

Slik mistet FAO sin legitimitet overfor et folk som ikke ønsket somozisme uten Somoza (Somocismo sin Somoza). Dette styrket revolusjonsbevegelsen siden titusener av ungdommer nå ble med FSLN i kampen mot Somoza. Spredningen av den væpnede kampen mot Somoza førte til gjenforening av FSLN 7. mars 1979. Ni menn, tre fra hver fraksjon, dannet nå et nasjonaldirektorat som skulle lede FSLN: Daniel Ortega, Humberto Ortega og Víctor Tirado (Terceristas); Tomás Borge, Bayardo Arce og Henry Ruiz (GPP) og Jaime Wheelock, Luis Carrión og Carlos Núñez.

Sandinistene fikk nå den ledende rollen i kampen mot Somoza. I midten av april ble fem geriljafronter åpnet under FSLNs ledelse, inkludert en indre front i hovedstaden. Unge geriljasoldater kjempet nesten daglig mot nasjonalgardister i byene i landet. Det strategiske målet med denne "siste offensiven" var å splitte fiendens styrker. Det urbane opprøret var det viktigste elementet siden FSLN aldri kunne håpe på å få overtaket ovenfor nasjonalgarden bare gjennom antall menn og våpenstyrke.

4. juni erklærte FSLN en generalstreik som skulle vare helt til Somoza gikk av, og et opprør ble startet i Managua. Mot slutten av måneden hadde sandinistene kontroll over mesteparten av Nicaragua, inkludert Léon og Matagalpa, de to største byene etter Managua, men Somozas menn holdt fortsatt hovedstaden. 17. juli frasa Somoza seg stillingen som president og flyktet til Miami, men fikk ikke innreisetillatelse til USA av president Jimmy Carter. En dag senere brøt regimet hans sammen. Somoza og flere av hans tilhengere flyktet deretter til Paraguay, som ble styrt av diktatoren Alfredo Stroessner. 17. september 1980 ble Somoza Bebayle myrdet i eksil i Asunción. 19. juni inntok FSLN Managua, og dermed hadde de oppnådd sitt første revolusjonære mål.

Den sandinistiske overtagelsen av styret ble starten på den nicaraguanske revolusjon, som kom til å vare fram til 1990. FSLN opprettet 16. juni en midlertidig junta, først en provisorisk regjering, regjeringsjuntaen for nasjonal gjenoppbygning (Junta de Gobierno de Reconstrucción Nacional) som offisielt skulle styre landet, med lederen Daniel Ortega i spissen. De øvrige medlemmene av juntaen var to representanter for høyresida, Alfonso Robelo og Violeta Barrios de Chamorro og to aktivister fra venstresida, Sergio Ramírez og Moisés Hassan.

Den reelle makten lå fram til mars 1981 hos sandinistenes nasjonaldirektorat, og det skulle vise seg at høyresidens representanter ikke hadde noen virkelig makt. 18. mai ble de erstattet av Arturo Cruz (som sa fra seg stillingen i mars 1981) og Rafael Córdova Rivas. Etter at Hassan ble overført til statsrådet ledet dermed Ortega en tremannsjunta. Selv om juntaen kanskje ikke ga noen autoritet til ikke-sandinist-medlemmene, førte den til at Ortega og Ramírez fikk de ledende stillingene blant sandinistene. Juntaen kom til å styre helt fram til den ble oppløst 10. januar 1985. Da overtok Ortega, som sammen med sin visepresidentkandidat Sergio Ramírez hadde vunnet valget i 1984 (som ble erklært legitimt av observatører fra vesteuropeiske land) som landets president. Dette embetet hadde han til 1990. Sandinistenes motstandere vant en tredjedel av plassene i nasjonalforsamlingen i valget i 1984.

Contraskrigen

Léon, Nicaragua i 1988.

Sandinistenes styre møtte helt fra starten av motstand fra en rekke opprørsgrupperinger kollektivt kjent som Contras (fra contrarrevolucionarios – kontrarevolusjonære). Contrabevegelsen inkluderte en rekke forskjellige, separate grupper med ulike mål og ideologier. Den nicaraguanske demokratiske styrke – Fuerza Democrática Nicaragüense, FDN – opprettet 11. august 1981, viste seg å være den absolutt største av de tidlige contra-gruppene. Denne gruppen hadde base i Honduras, Nicaraguas naboland mot nord, og ble ledet av nasjonalgardeoffiseren Enrique Bermúdez. To andre viktige contra-grupper var den demokratiske revolusjonsalliansen (Alianza Revolucionaria Democrática, ARDE), basert i Costa Rica i sør og ledet av den tidligere sandinisten Edén Pastora (Comandante Cero), og Misurasata (miskito, sumo og rama-sandinistalliansen – som dermed baserte seg på en rekke nicaraguanske indianergrupper som motsatte seg sandinistenes nasjonalisering av indianske landområder). I mars 1982 erklærte sandiniststyret unntakstilstand, og den kom til å vare i seks år fram til januar 1988.

Contra-gruppene ble støttet militært og finansielt av regjeringen i Washingto DC både åpent og skjult gjennom CIA, og opprinnelig av den militære Nasjonal omorganiseringsprosess-regjeringen som styrte Argentina fra 1976 til 1983. I tillegg ble bevegelsene ofte moralsk støttet av den katolske kirken i Nicaragua, som 85% av innbyggerne var medlemmer av. Til tider ønsket De forente staters kongress å distansere seg fra contras og trakk tilbake støtten. I 1985 og 1986 førte støtten til Iran-Contras-skandalen i USA, da det ble avdekket at landet solgte våpen til Iran under landets krig mot Irak og brukte pengene på støtte til Contras og ikke til å få frigitt gisler i Libanon.

Contra-gruppene fortsatte sine aktiviteter også etter at sandinistene hadde vunnet det internasjonalt anerkjente valget i 1984. Sandinistenes viktigste motstandere boikottet dette valget. Myndighetene i USA forsøkte stadig å forene motstanden mot sandiniststyret. I juni 1985 ble de fleste gruppene samlet i den forente nicaraguanske opposisjon (Unidad Nicaragüense Opositora, UNO), ledet av Adolfo Calero, Alfonso Robelo og Arturo Cruz. De hadde alle opprinnelig støttet revolusjonen mot Somoza, men gruppen ble dominert av ARDE ledet av Calero, som ble støttet av CIA. To år senere brøt gruppen sammen da Cruz trakk seg ut 9. mars 1987. I mai ble den nicaraguanske motstand (Resistencia Nicaragüense, RN) opprettet med samme formål, og inkluderte så godt som alle contra-gruppene. RN gjennomgikk flere splittelser; Misurasata gikk over til myndighetene i april 1985, den sørlige opposisjonsblokken (BOS) ble opprettet av Alfredo César og inkluderte de som var blitt utelatt av UNO og Pastora trakk seg fra kampen i mai 1986.

Contra-grupper hadde til tider kontrollen over store deler av Nicaragua, særlig øst i landet. Både sandinistregjeringen og dens støttespillere og utenlandske grupper beskyldte contras for brudd på menneskerettighetene, overgrep mot sivile, inkludert henrettelser, tortur, kidnapping, voldtekt, angrep mot hjelpearbeidere og helseklinikker og konfiskering av sivil eiendom. Contras og deres støttespillere, særlig Reaganadministrasjonen i USA, tilbakeviste disse anklagene og beskyldte på sin side sandinistene for de samme menneskerettighetsbruddene.

De kontrarevolusjonære sto ovenfor den største stående hæren i Sentral-Amerikas historie, sandinistenes Ejército Popular, i tillegg til tusenvis av militærrådgivere fra Cuba og andre østblokkland og et sovjetisk Mil Mi-24-helikopter. Contras oppnådde sin største militære suksess i slutten av 1987 og begynnelsen av 1988. Ved å skyte ned det sovjetiske helikopteret med amerikanske raketter og ved å utføre større operasjoner i alle deler av landet oppnådde contras et vendepunkt i krigen. Sandinistenes innkalte nå over 30.000 hvert år til militærtjeneste, og dette førte til store protester i byer som Managua og Masaya. Særlig var protestene i Masaya irriterende for sandinistene, siden denne byen ble regnet som "revolusjonens vugge."

Våpenhvilen og etterspillet

Etter at Amerikas forente stater hadde stoppet sin støtte til Contras og begge sider møtte internasjonalt press for å gjøre slutt på konflikten, gikk Contras med på å innlede forhandlinger med sandinistenes regjering.

Andre sentralamerikanske land under ledelse av Costa Rica meklet mellom partene. Meklingen førte til Sapoa-akkorden, en våpenhvile inngått 23. mars 1988. Senere avtaler inngått i februar og september 1989 førte til at contras kunne avvæpnes og gjenintegreres i det nicaraguanske samfunnet og i politikken. Avtalen innebar også at et internasjonalt overvåket valg skulle avholdes i 1990.

I 1990 mistet sandinistene regjeringsmakten i Nicaragua. 25. februar det året tapte de valget mot den konservative nasjonale opposisjonsunionen, som besto av fjorten politiske partier, og Violeta Chamorro, en tidligere alliert av sandinistene som senere hadde blitt en høylytt motstander av sandinismen, enken etter den myrdede anti-Somoza journalisten Pedro Joaquín Chamorro Cardenal ble landets nye president. Hun beseiret Ortega i valget med 55% av stemmene. 500.000 nicaraguanere som hadde flyktet fra landet på grunn av krigen, fikk ingen mulighet til å delta i dette valget. Dette regnes som slutten på revolusjonen i Nicaragua. Enkelte elementer innenfor contra-bevegelsen og misnøyde sandinister gjenopptok en liten stund den væpnede konflikten i 1990-åra, da noen ganger kjent som recontras eller revueltos, men disse ble deretter overtalt til å legge ned våpnene.

Etter valget i 1990 hadde sandinistene fortsatt et mindretall av setene i nasjonalforsamlingen og er fremdeles et av Nicaraguas to største partier. I 2006 ble sandinistenes leder Daniel Ortega igjen valgt til Nicaraguas president, en stilling han fortsatt holder som leder for den andre sandinistregjeringen i Nicaragua.

Autoritetsdata