From Wikipedia, the free encyclopedia
Den estiske uavhengighetskrigen (estisk: Vabadussõda; frihetskrigen, russisk: Эстонская война за независимость) var en forsvarskrig hvor den estiske og den allierte hvite russiske nordvestlige hæren kjempet mot sovjetiske og tyske styrker under den sovjetiske vestoffensiven og baltisktyske landeswehr-offensiver i 1919 i Latvia i forbindelse med den russiske borgerkrigen og ettervirkningene av den første verdenskrigen. For Republikken Estland ble krigen en kamp for selvstendighet i tiden etter den store krigen. Krigen endte med en estisk seier, og ble avsluttet med Tartu-traktaten som sikret Estlands selvstendighet.
| Eesti Vabadussõda | |||||||
|---|---|---|---|---|---|---|---|
| Konflikt: Den russiske borgerkrig | |||||||
 | |||||||
| |||||||
| Stridende parter | |||||||
 Estland  Den hvite armé Latvia Den britiske marinen Det ingriske folkets nasjonalkomité  Deler av den tyske hærFinske, svenske og danske frivillige  Den pro-tyske latviske regjering |  Sovjet-Russland  Den estiske kommune Sovjet-Latvia | ||||||
| Kommandanter og ledere | |||||||
Johan Laidoner Nikolaj Judenitsj Walter Cowan Martin Wetzer Rüdiger von der Goltz Pavel Bermondt-Avalov | Jukums Vācietis Sergej Kamenev Dimitrij N. Nadežnij A. K. Remezov August Kork A. P. Zelenoj | ||||||
| Styrker | |||||||
74 500 20 000 4000 1490  200  178 9500 | 160 000 | ||||||
| Tap | |||||||
| 3600-5600 døde, 14 000 sårede og 667 fanger. 400 døde og 1500 sårede | Ukjent antall døde og sårede, 10 000 fanger | ||||||
Estland hadde vært en del av Det russiske keiserriket siden 1721, da Sverige måtte gi fra seg landet etter sitt nederlag i den store nordiske krigen.
3. mars 1918 sluttet Tyskland og den russiske regjeringen ledet av Vladimir Lenin freden i Brest-Litovsk, som markerte slutten på første verdenskrig for Russland. 16. november ga Den røde armés øverstkommanderende Jukums Vācietis ordre om å gå til angrep på bred front fra Finskebukta til Ukraina.
I november 1917, da keiserriket falt fra hverandre etter den russiske revolusjonen, erklærte en forsamling fra Det autonome guvernatet Estland seg som den høyeste myndigheten i landet. Denne forsamlingen var det estiske nasjonalrådet (estisk: Maapäev), som hadde blitt valgt på våren samme år.
Kort tid senere oppløste bolsjevikene Maapäev og klarte foreløpig å tvinge de selvstendighetssøkende estlenderne under jorda i hovedstaden Tallinn. Noen få måneder senere utstedte Maapäevs estiske frelseskomité den estiske uavhengighetserklæringen i Tallinn 24. februar 1918 og dannet den provisoriske estiske regjering. Det skjedde på et tidspunkt mellom Den røde armés retrett og den keiserlige tyske hærens ankomst. Denne første selvstendighetsperioden viste seg å bli veldig kortvarig, siden tyske tropper inntok Tallinn neste dag. De tyske myndighetene anerkjente hverken den provisoriske regjeringa eller dens krav til estisk selvstendighet, men mente heller at de tilrante seg suvereniteten til de baltiske tyskerne.
Etter den tyske novemberrevolusjonen og Det tyske rikets overgivelse overga tyske representanter formelt den politiske makta til den provisoriske estiske regjeringa mellom 11. og 14. november 1918. 16. november oppfordret den provisoriske regjeringa frivillig mobilisering og begynte å organisere den estiske hæren. Konstantin Päts ble krigsminister, generalmajor Andres Larka ble stabssjef og generalmajor Aleksander Tõnisson ble kommandant for den estiske hæren, som i begynnelsen besto av en divisjon.
28. november trengte to sovjetiske divisjoner, til sammen 12 000 mann, over den estiske grensa. På den nordlige fløyen av den den sovjetiske vestoffensiven i 1918-1919 angrep sovjetrussiske styrker fra den 6. røde rifledivisjon den estiske forsvarsligaen, Estlands paramilitære styrker, og det 405. tyske regiment nær grensebyen Narva 28. november 1918. Dette markerte den estiske uavhengighetskrigens start. Estland kunne nå sende mindre enn 2000 soldater uten artilleri til fronten.
Den røde divisjonen inntok byen samme dag med 7000 infanterisoldater, 22 feltkanoner, 111 maskingevær, ett pansertog, to pansrede kjøretøyer, to fly og én Bogatyr-krysser kalt Oleg, støttet av to jagere. Det 405. tyske regiment trakk seg deretter vestover. Den andre fronten ble åpnet sør for Peipus-sjøen rundt Petersi. Der hadde den 7. røde armé utplassert den 2. Novgorod-divisjon med 7000 infanterisoldater, 12 feltkanoner, 50 maskingevær, to pansergtog og tre pansrede kjøretøyer. De estiske militærstyrkene var på denne tiden kommet opp i 2000 men med lette våpen og omtrent 14.500 menn fra forsvarsligaen, det estiske hjemmevernet, utstyrt på samme måte.
I løpet av krigens første måned trakk de estiske troppene seg tilbake, og Den røde armé Nordøst- og Sørøst-Estland. 29. november inntok den 6. røde rifledivisjon Narva-Jõesuu og på julaften tok de jernbaneforbindelsen til Tapa og rykket fram til de var 34 kilometer fra hovedstaden Tallinn. Estiske bolsjeviker erklærte De estiske arbeideres kommune (Eesti Töörahva Kommuun) som en regional lokalregjering. 18. desember tok det 49. røde latviske rifleregiment jernbaneforbindelsen til Valga, mens de inntok byen Tartu på julaften. Ved årets slutt kontrollerte den 7. røde armé under A.K. Remezov Estland langs frontlinja 34 km øst for Tallinn, vest for Tartu og sørvest for Ainaži.
Oberst Johan Laidoner, som ble utnevnt til øverstkommanderende for de estiske væpnede styrker, hadde rekruttert 600 offiserer og 11 000 frivillige innen 23. desember 1918. 5. januar 1919 hadde han 14 000 mann. Han reorganiserte styrker ved å utplassere den andre divisjon i Sør-Estland under oberst Viktor Puskar, sammen med kommandoenheter, som Tartumaa-partisanbataljonen og Kalevi Malev. Den nasjonale regjeringa mottok også viktig utenlandsk støtte. 5. desember sendte Finland 5000 rifler og 20 feltkanoner med ammunisjon. Den britiske Royal Navy sendte en skvadron kommandert av kontreadmiral Edwyn Sinclair Alexander-Sinclair, som kom fram til Tallinn 31. desember og leverte 6500 rifler, 200 maskingevær og to feltkanoner. Skvadronen fanget to russiske jagere, Spartak og Avtroil, og ga dem til estlenderne, som omdøpte dem Vambola og Lennuk. 2. januar 1919 ankom 3500 finske frivillige. Tre pansertog ble også bygget i Tallinn under kaptein Anton Ivrs kommando.
Mellom 2. og 5. januar 1919 stoppet den nå styrkede estiske hæren den 7. røde hærs frammarsj og gikk til motangrep 7. januar. To dager senere ble Tapa inntatt, fulgt av Tartu 14. januar. Deretter stabiliserte nordøstfronten seg ved Narva-elva. I Sør-Estland drev den estiske Tartumaa-partisanbataljonen det latviske røde rifleregiment ut av Valga 31. januar. Den 7. røde armé var foreløpig drevet utenfor Estlands grenser, og slagfronten lå langs grensen til det historiske estiske bosettingsområdet. Under motoffensiven hadde estlenderne tatt 6000 fanger og over 40 artillerikanoner.
På Estlands første selvstendighetsdag, 24. februar 1919, besto de frihetssøkende estiske styrkene av 19 000 mann, 70 feltkanoner og 230 maskingevær. Laidoner meddelte nå at han hadde drevet fienden over Estlands grense. Den 3. estiske divisjon ble opprettet med generalmajor Ernst Põdder som kommandant. 16. februar startet den 7. røde armé sitt motangrep for å gjeninnta Estland. Den nylig opprettede estiske røde armé samlet seg rundt menighetene i Setomaa, Vastseliina og Räpina fram til 15. mars. Den 2. estiske divisjon gikk til motangrep og gjeninntok Petseri 28. mars. Lignende kamper fant sted mellom de estiske divisjonene og den latviske røde armés nordgruppe langs frontlinja mellom Ainaži, Strenči og Alūksne, og fronten stabiliserte seg i det nordlige Latvia. I sine posisjoner langs Narva slo den 1. estiske divisjon og deres allierte hvite russiske nordkorps den 7. røde armés angrep. Ved begynnelsen av mai 1919 talte de estiske styrkene 74 000 mann. Den nylig opprettede estiske røde armé hadde samlet 80 000 mann, 200 feltkanoner og 230 maskingevær støttet av fem pansertog mot det selvstendige Estlands styrker.
Landeswehr-krigen brøt ut på den latviske sørfronten 5. juni 1919. Det estlandske motangrepet i februar 1919 var til stor hjelp for Latvia og Litauens arméer. I januar 1919 hadde Den røde armé okkupert nesten hele Latvia, inkludert hovedstaden Riga. De estiske troppenes fremmarsj tvang Den røde armés kommandanter til å stoppe offensivene sine i Latvia, Litauen og Belarus 22. februar 1919. Av russernes 285 000 mann på vestfronten ble 80 000 sendt mot Estland. Fra mars til mai 1919 forsøkte Den røde armé å bryte ned Estlands forsvar, men uten fremgang. Samtidig inntok russerne Vilnius 23. april og Riga 22. mai.
På samme måte som estlenderne hadde de latviske demokratene erklært sin selvstendighet fra Russland og Tyskland, men Kārlis Ulmanis' pro-britiske regjering hadde blitt styrtet av den tyske generalen Rüdiger von der Goltz, som deretter innsatte en pro-tysk marionettregjering med Andrievs Niedra som statsminister i Riga i mai 1919. Dette var hadde blitt gjort mulig av tyskernes våpenhvile med de vestallierte, hvor tyskerne hadde blitt tvunget til å opprettholde sine hærstyrker i øst for å oppveie trusselen fra bolsjevikene. Estland hjalp Latvia å opprette et forsvar, og sommeren 1919 opererte to av Estlands tre divisjoner i Latvia, som ble renser for røde styrker. Dette førte til et sammenstøt med Landeswehr, som forsøkte å legge Lativa under seg.
Styrkene fra det forente baltiske hertugdømmet, den tysk-sponsede administrasjonen av Latvia, besto av landeswehr-styrer og freikorps' jerndivisjon. Hertugdømmets styrker begynte å rykke fram nordover og krevde at estiske hæren endte sin okkupasjon av det nordlige Latvia. Landeswehrs egentlige hensikt var å annektere Estland til det tysk-dominerte hertugdømmet som ble foreslått i 1918. I de følgende kampene ble landeswehr og jerndivisjonen beseiret av den 3. estiske divisjon i Nord-Latvia nær byen Cēsis 23. juni 1919. I Estland blir årsdagen for slaget om Cēsis (estisk: Võnnu lahing; latvisk: Cēsu kaujas) feiret som seiersdagen.
Selv om den estiske hæren hadde skaffet seg kontroll over Estlands territorium, var Den estiske røde armé fortsatt aktiv, og høykommandoen for den frihetssøkende estiske hæren bestemte seg for å skyve frontlinjene over grensa og inn i Pskov oblast. Petseri-slaggruppa fra den andre estiske divisjon begynte offensiven sin 13. mai. Denne operasjonen ødela Den estiske røde armé, inntok Pskov (estisk: Pihkva) 25. mai og fjernet sovjetstyrkene fra området mellom Estland og Velikaja-elva. De estiske styrkene besto nå av 74.500 mann, inkludert et hvit russisk nordkorps med 5.600 mann. De hvite russiske styrkene slo seg først sammen med den estiske hæren høsten 1918, da en liten hvit russisk styrke konstituerte med tysk samtykke i Pskov-regionen flyktet fra bolsjevikene og slo seg sammen med den estiske hæren. Den estiske Pskov-offensiven førte til at den russiske byen ble inntatt, og at den røde estiske armé ble fordrevet fra området mellom Velikaja og Estland, og det hvite russiske nordkorpset mobiliserte deretter medlemmer av lokalbefolkningen i Pskov-regionen. 19. juni 1919 frasa den estiske øverstkommanderende Johan Laidoner seg kommandoen over de hvite russiske troppene, som ble omdøpt til nordvesthæren. Kort tid senere tok general Nikolaj Nikolaevitsj Judenitsj kontroll over soldatene.
Med våpen skaffet av Storbritannia og Frankrike og med funksjonell støtte fra den estiske hæren, den estiske og den britiske marinen, begynte den hvite russiske nordvest-hæren den offensive operasjonen "Hvit sverd" 28. september 1919, med et mål om å ta Petrograd. Nordvest-hæren rykket fram til de var 16 km fra Petrograd, men den sjuende røde armé slo dem tilbake og drev de hvite russiske troppene tilbake til Estland. Den estiske høykommandoen var mistro mot de hvite russerne, og de avvæpnet og internerte nordvest-hæren. Den sjuende sovjethæren fortsatte offensivene i befestede posisjoner ved den estiske grensa ved Narva, men ble stoppet av den estiske hær.
I november trengte Den røde armé atter en gang fram mot Estlands grense, og i november og desember fant de mest intensive slagene under frihetskrigen sted på narvafronten. De sovjetrussiske kommandantene sendte to arméer på til sammen omtrent 160 000 mann mot Estland, som på sin side samlet ca. 85 000.
Vesentlig britisk og annen utenlandsk innblanding i kampene i Baltikum i 1918-1919 en del av den allierte intervensjonen i den russiske borgerkrigen hjalp esterne på ulike måter:
Selv om den britiske marinen skaffet merkbar støtte, har historikeren William Fletcher konkludert at: "den britiske marinestyrken ville hatt liten effekt på de baltiske affærene hadde ikke estlenderne og latvierne skaffet sterk og disiplinert land- og sjøstyrke."
På grunn av det estiske militærets suksess hadde Sovjet-Russland forsøkt å slutte en fredsavtale helt siden våren 1919. 25. april 1919 tilbød ungarske kommunister seg å mekle en avtale mellom bolsjevikene og estlenderne, men den britiske admiralen Walter Cowen truet med å trekke tilbake den britiske støtten til Estland med mindre de nektet å godta ungarernes forslag. Russerne tok deretter forslaget om fredsforhandlinger ut til offentligheten gjennom radiosendinger 27. og 28. april. En følgende russisk sending 21. juli førte til at den britiske journalisten Arthur Ransome lot den russiske kommisjonæren for utenlandske relasjoner Georgij Tsjitsjerin bli hørt da han foreslo fredsforhandlinger. Da tilbød sovjetregjeringa seg å delta i fredsforhandlinger 31. august 1919. Estlenderne aksepterte forslaget 4. september og fredsforhandlingene begynte 17. november med en utveksling av krigsfanger. Fredsavtalen ble avgjort 31. desember 1919, og en våpenhvile gjaldt fra 10:30 3. januar 1920.
Freden i Tartu ble undertegnet 2. februar 1920 av Republikken Estland og Den russiske sovjetiske føderative sosialistrepublikk. På den tiden var ikke bolsjevikregimet anerkjent av noe vestlig land. Avtalen fastslo at Sovjet-Russland ga avkall på alle krav om Estlands territorium. Dermed anerkjente bolsjevikene Estlands selvstendighet, og de forpliktet seg å betale for skadene påført av krigen. Den avtalte grensa svarte grovt sett til frontlinja da fiendtlighetene stoppet. Estland fikk da beholde en strategisk stripe øst for Narva-elva (Narvataguse) og Setumaa i sørøst, områder som gikk tapt tidlig i 1945, kort tid etter sovjetiske styrker hadde igjen tatt kontroll over Estland, da Moskva overførte øst for Narva og mesteparten av Estlands Petsjory-region (Setumaa) til RSFSR.
Estland forble selvstendig fram til 1940, da landet ble okkupert og innlemmet i Sovjetunionen under Iosif Stalin som Den estiske sosialistiske sovjetrepublikk i august det året. I 1941 ble landet okkupert av TYskland, og i 1944 fikk sovjetrussiske styrker nok en gang kontroll over landet. Estland fortsatte å være en del av USSR fram til 20. august 1991, da landet fikk sin endelige selvstendighet.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
