From Wikipedia, the free encyclopedia
Østens kirke eller den assyriske kirke er et kristent autokefalt kirkesamfunn som bare anerkjenner de to første økumeniske konsilene (Nikea i 325 og Konstantinopel i 381). Den erklærte seg for selvstendig i 424 og forkastet konsilet i Efesos i 431. Den er derfor ikke i kommunion med noen annen kirke. Kirken ledes av katolikos-patriarken av Østens kirke.
| ܥܕܬܐ ܩܕܝܫܬܐ ܘܫܠܝܚܝܬܐ ܩܬܘܠܝܩܝ ܕܡܕܢܚܐ (arameisk) كنيسة المشرق الرسولية الجاثلقية المقدسة (arabisk) | |||
|---|---|---|---|
| Østens hellige apostoliske katolske kirke | |||
 | |||
| Hovedgren | Kirker i de to rådene | ||
| Grunnlegger | Apostelen Tomas, Apostelen Bartolomeus, Thaddeus av Edessa, Saint Mari | ||
| Utgått fra | patriarkatet Antiokia | ||
| Leder | Gewargis III | ||
| Ledertittel | katolikos-patriark av Østens assyriske kirke | ||
| Antall medlemmer | 500,000[1] | ||
| Livssyn | Nestorianisme | ||
| Geografi | Opprinnelig i Irak, Iran, Syria, Libanon og India samt i en verdensomspennende diaspora | ||
| Hovedkontor | Arbil | ||
| Medlemskap | National Council of Churches | ||
| Nettsted | assyrianchurch.org | ||
Østens kirke går tilbake på det oldkirkelige katolikatet Selevkia-Ktesifon, dvs. på de kristne menighetene som lå øst for (Øst-)Romerriket (derav navnet). Den hadde sin hovedvekt i Perserriket, men vant medlemmer helt til Øst-Asia. Dermed var den i middelalderen den kristne kirken med størst geografisk utbredelse.
I dag har den derimot bare rundt 400 000 medlemmer. Omtrent halvparten av disse lever i kirkens opprinnelige utbredelsesområde (Iran, Irak, Syria samt den indiske Malabarkysten) og resten i en verdensomspennende diaspora (hovedsakelig i USA). Kirken er siden 1964 splittet i to grener:
Kirkens egenbetegnelse er Østens kirke, noe som lett kan forveksles med det mye videre begrepet Østkirken. Adjektivet østkirkelig må derfor ikke brukes for å betegne Østens kirke. Begrepene assyrisk, gammelorientalsk, kaldeisk, nestoriansk, persisk og østsyrisk har ofte blitt brukt om kirken, dog hovedsakelig som fremmedbetegnelser:
Østens kirke betegner seg offisielt som «apostolisk» og «katolsk». Katolsk uttrykker her ikke noen bånd til den katolske kirke, men betyr universell. Apostolisk viser til at kirken anses som grunnlagt gjennom Jesu apostler.
Østens kirke utviklet seg i de arameisktalende områdene i Mesopotamia, øst for Romerrikets østgrense (dagens Irak, sydøstlige Tyrkia, østlige Syria og vestlige Iran). Ifølge tradisjonen ble kirken grunnlagt gjennom misjoneringen av tre av Jesu disipler: apostelen Tomas (Mar Toma), Taddeus (arameisk Mar Addai; usikkert om Taddeus av Edessa eller Judas Taddeus er ment), og apostelen Bartolomeus (Mar Bar Tulmay). Til dels knyttes også apostelen Peter til kirken siden han skal ha talt til menigheten i Babylon.
De kristne i Mesopotamia sognet opprinnelig til patriarkatet Antiokia. Den persiske metropolitten fikk etter hvert tittelen katolikos, som betegnet en stedfortreder av patriarken av Antiokia i et område som lå utenfor Romerriket. Metropolittens/katolikos’ sete lå i hovedstaden Selevkia-Ktesifon.
Den dominerende religionen i Perserriket under Sasanide-dynastiet var zoroastrismen, men den kristne minoriteten i Mesopotamia ble tolerert. Siden Perser- og Romerriket var fiendtlig innstilte mot hverandre, ble imidlertid de kristnes situasjon forverret da Romerriket gjorde kristendommen til statsreligion i 380. Perserne mistenkte de kristne for å være lojale mot den romerske fienden. Det kan være en av grunnene til at Østens kirke kuttet båndene til den antiokenske moderkirke ved å erklære seg for selvstendig i 424 og utrope sin katolikos til patriark.
Kirken har aldri akseptert den såkalte nestorianske lære om Jesu to personer. Men Østens kirke nektet å etterkomme konsilet i Efesos’ beslutning (431) om å ekskommunisere patriark Nestorios av Konstantinopel – fordi de mente at kritikken mot Nestorios var konstruert.
Senere tids forskning har bekreftet dette synet: Nestorianismen, slik den ble fordømt på Efesos-konsilet, var for en stor del en teologisk stråmann. Enkelte av kirkens representanter, for eksempel Barsauma av Nisibis (400–495), så seg riktignok politisk tjent med å fronte deler av Nestorios' lære. Dette økte aksepten for Østens kirke hos de persiske makthaverne, siden det samtidig førte til fordømmelse av og større avstand til Romerrikets kirke.
Det er altså ikke historisk korrekt at splittelsen mellom Østens kirke og Romerrikets kirke skjedde på grunn av eller på eller etter konsilet i Efesos. Østens kirke hadde heller ikke vært representert på de tidligere romerske konsilene (Nikea i 325 og Konstantinopel i 381), men vedtok å aksepterte deres beslutninger på kirkens egen synode i Selevkia-Ktesifon i 410. Bruddet skjedde allerede i 424 og hadde dermed lite med konsilet og Nestorios å gjøre. Fordømmelsen av den romerske kirke begynte riktignok først etter 431.
Viktige lærde som var del av og/eller påvirket Østens kirke, var Afrahat (270–350), Efraim Syreren (306–373), Teodor av Mopsvestia (350–428), Narsai av Nisibis (410–502) og Babai den store (551–628). De assyriske kristne utviklet en stor teologisk, filosofisk og vitenskapelig aktivitet, som bl.a. bestod i å videreformidle, oversette, tolke og videreutvikle viktige skrifter på disse områdene.
Assyriske kristne var bl.a. representert ved skolen i Edessa/Nisibis og akademiet i Gundishapur, som var datidens viktigste forsknings- og læresteder. For sin kunnskapsrikdom var assyriske kristne vel ansett, og fungerte delvis som rådgivere i viktige posisjoner hos såvel arabiske som mongolske herskere. Det er assyrernes fortjeneste at kunnskapen om antikkens filosofer (Aristoteles med flere) ble bevart: Kunnskapen hadde gått tapt i Europa i løpet av 600-tallet, men ble gjeninnført 600 år senere fra den arabiske verden – som hadde lært om den gjennom assyrernes oversettelser.
Mesopotamias islamisering på 600-tallet førte ikke til noen vesentlig endring: Østens kirke forble et tolerert mindretall, men måtte akseptere noen innskrenkninger og høyere skatter. Likevel opplevde den fra 600- til 1300-tallet en usedvanlig blomstringstid, da den omfattet opptil 27 metropolitanseter og over to hundre bispedømmer mellom Middelhavet i vest og Gulehavet i øst, Mongolia i nord og Sumatra i sør. Langs hele silkeveien lå assyriske bispeseter (f.eks. i Samarkand, Tasjkent, Bukhara, Kashgar). Selv om kirken i hele dens utbredelsesområde utgjorde en religiøs minoritet, hadde den flere millioner tilhengere.
Innskriften på Xi'anstelen fra 781 i datidens kinesiske hovedstad Chang'an beskriver f.eks. hvordan biskop Alopen i 635 brakte kristendommen fra Persia til Kina under keiser Tang Taizong.
Nedgangstiden begynte i 1368, da Ming-dynastiets første keiser utviste de kristne fra Kina. Under mongolherskeren Timur Lenk ble de utsatt for blodige forfølgelser. De gjenværende kristne assyrerne trakk seg tilbake til et lite område mellom Amid (dagens Diyarbakır i Tyrkia), Urmiasjøen (i dagens Iran) og Kirkuk (i dagens Irak), med tyngdepunkt i Hakkâri-fjellene og rundt Mosul. Katolikos-patriarken ble nå også assyrernes politiske overhode, og tittelen ble i løpet av 1400-tallet arvelig, dvs. gikk fra onkel til nevø. Motstand mot arvefølgen og skiftende allianser med den katolske kirke førte til splittelsen av kirken i opptil tre konkurrerende linjer: lavlandets patriarkat (1552–1804), fjellenes patriarkat (1552–nå) og det kaldeiske patriarkatet av Babylon (1681–nå).
Isolert fra det assyriske kjerneområde overlevde Østens kirke også blant de såkalte tomaskristne langs den indiske Malabarkysten, der 1500-tallets katolske misjonærer til sin forbauselse traff på kristne. Disse ble dels innlemmet i den katolske kirke, men beholdt sin assyriske ritus (se den syro-malabariske kirke); dels gikk de over til den vestsyriske ritus og underla seg den syrisk-ortodokse patriarken av Antiokia (se den syrisk-ortodokse kirke av Malankara). En delgruppe av den syro-malabariske kirke gjenopprettet imidlertid kontakten med Østens kirke på 1800-tallet og utgjør siden et eget erkebispedømme.
Under første verdenskrig ble om lag 100 000 assyriske kristne drept i ungtyrkernes folkemord på armenerne og assyrerne, blant disse nesten alle kirkens biskoper. Mange av de overlevende flyktet til Irak, der forfølgelsen imidlertid fortsatte etter det britiske mandatets utløp i 1933. Igjen måtte mange assyrere flykte, nå hovedsakelig til USA, dit også katolikos-patriark Shimun XXIII utvandret.
Shimun XXIII innførte i 1964 en reform, som bl.a. innebar innføringen av den julianske kalender, forkortingen av fastetiden og enkelte liturgiske endringer. I Irak og India var det imidlertid motstand mot det som ble oppfattet som «vestliggjøring», og metropolitten av India, Thomas Darmo, opprettet i 1964 en konkurrerende kirke, Østens gamle kirke. Fire år senere lot han seg utnevne til dennes katolikos-patriark. Andre kritikkpunkter omfattet arveligheten av katolikosembetet og at patriarken ikke hadde returnert til Irak. Ingen av uenighetene berører noen egentlige trosspørsmål.
Shimuns valgte etterfølger, katolikos-patriark Dinkha IV, har prøvd å gjenforene kirken. Han lyktes med å forsones med metropolitten av India, Aprem Mooken. Thomas Darmos etterfølger som katolikos-patriark av Østens gamle kirke, Addai II, som har en viss støtte fremfor alt i Irak, har imidlertid så langt nektet å bli med på en gjenforening.
Shimun XXIII og Dinkha IV etablerte gode relasjoner til andre kirker, spesielt den katolske (inkludert den kaldeiske), men også den syrisk-ortodokse. 1997 opphevet Dinkha og den syrisk-ortodokse patriark av Antiokia de gjensidige bannlysingene, som deres kirker hadde uttalt 1500 år tidligere.
Kristologien til Østens kirke lærer at Jesu menneskelige og guddommelige natur eksisterer ved siden av hverandre, forent i samme person. Maria betegnes som Jesu mor, men ikke som Guds mor. Dette har av de efesiske kirkene blitt tolket som utslag av nestorianisme, men Østens kirke har aldri hevdet av Jesus var to personer eller to uforenlige naturer.
Gudstjenestene holdes tradisjonelt på arameisk. Liturgien ble utformet av misjonærene Addai og Mari i det 3. århundre samt av Teodor av Mopsuestia (350–428). Apokatastasis er en del av liturgien. Under gudstjenesten benyttes røkelse.
Hver søndag feires nattverd (qurbana). Et særtrekk er at en del av nattverdsbrødet alltid blandes inn i den nye deigen. Denne tradisjonen går angivelig helt tilbake til Jesu og apostlenes påskemåltid.
Østens kirke praktiserer apostolisk suksesjon. Biskoper, men ikke prester må leve i sølibat. Også munker levde sølibatær, men kirkens klostre eksisterer ikke lenger. Biskopene levde frem til 1900-tallet rent vegetarisk. Mødre av potensielle biskoper spiste derfor ikke kjøtt under graviditeten. Kvinner som ble født etter slike vegetariske graviditeter hadde delvis fremtredende politiske roller i samfunnet.
Østens kirke er delt i erkebispedømmer og bispedømmer. På grunn av splittelsen i kirken er noen byer seter for konkurrerende biskoper:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
