DDT

DDT (fork. for diklor-difenyl-trikloretan) er et fargeløst, smakløst og nesten luktfritt kjemisk stoff som ble mye brukt som insektdrepende middel i 1940-årene til 1960-årene, før det ble forbudt i de fleste land på grunn miljøskadelige effekter.

DDT
Systematisk navn
1,1'-(2,2,2-Trichloroethane-1,1-diyl)bis(4-chlorobenzene)
Andre navn
diklor-difenyl-trikloretan
Identifikatorer
CAS-nummer		50-29-3
SMILES		Clc1ccc(cc1)C(c2ccc(Cl)cc2)C(Cl)(Cl)Cl
Kjemiske egenskaper
Formel		C14H9Cl5
Molar masse		354,48 g/mol
Utseende		Fargeløst fast stoff
Tetthet		990 kg/m3
Smeltepunkt		108,5 °C
Kokepunkt		260 °C
Løselighet		25 μg/L (vann 25 °C)
Farer
Hovedfarer		Giftig og sannsynligvis karsinogenisk.
Flammepunkt		72–77 °C
LD50		135 mg/kg (mus oralt)

DDT ble først framstilt syntetisk i 1874 og stoffets effekt som insektdrepende middel ble oppdaget av den sveitsiske kjemikeren Paul Hermann Müller i 1939. DDT ble tatt i bruk under slutten av andre verdenskrig for å hindre utbrudd av malaria og tyfus. Müller ble tildelt Nobelprisen i medisin for oppdagelsen i 1948.^[1]

DDT er ekstremt giftig for insekter, brytes sakte ned, og har blitt forbudt i flere land – deriblant i Norge siden 1970. Boka Den tause våren av Rachel Carson fra 1962 hadde stor innflytelse på hvordan insektmidler (som DDT) miljøvirkninger på miljøet ble oppfattet.^[2]

I etterkrigsårene ble DDT lenge sett på som et vidundermiddel i mange sammenhenger. Stoffet ble brukt som insektdrepende middel (insekticid). Det førte til finere grønnsaker og frukt, fluefrie fjøs og hus. Midlene var billige, luktfrie, enkle å bruke og angivelig ufarlige.

I 1947 annonserte for eksempel A/S Plantevern-Kjemi optimistisk for sine varer i Bonde og Småbruker: «Like revolusjonerende som atombomben er de nye Kverk DDT-preparatene». På redaksjonell plass forsvarte bladet indignert DDT-midlene mot kritikk i andre deler av pressa.^{[trenger referanse]}

Etter hvert avdekket ny kunnskap skadevirkningene: Insektarter ble ikke utrydda, men motstandsdyktige mot DDT. Fugler som levde av insekter døde etter å ha fått i seg stoffet. DDT fulgte næringskjedene, og kunne føre til kreft hos mennesker.^[3] I store deler av Afrika brukes DDT fortsatt for å kontrollere malaria (som overføres via mygg), mest i form av innendørs spray.

Se også

• Pesticid

Referanser

1. «Paul Müller - Biographical». www.nobelprize.org. Besøkt 3. oktober 2017.
2. Carson, Rachel; Elster, Torolf (1963). Den tause våren. Oslo: Tiden.
3. Olav Randen: (side 148, 149, 153, 185) Brøyte seg rydning : bureisingstid og bureisarliv, Boksmia (2002) ISBN 82-91871-13-2

Denne artikkelen er en spire. Du kan hjelpe Wikipedia ved å utvide den.