amerikansk advokat, kvinnesakskvinne og pasifist From Wikipedia, the free encyclopedia
Crystal Eastman (født 25. juni 1881 i Marlborough i Massachusetts, død 8. juli 1928) var en USA-amerikansk jurist og skribent, som er best kjent som kvinnesaksforkjemper og pasifist.
| Crystal Eastman | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. juni 1881[1][2] Marlborough | ||
| Død | 8. juli 1928[1][2] (47 år) Erie | ||
| Beskjeftigelse | Advokat, journalist, fredsaktivist, stemmerettsforkjemper, skribent | ||
| Utdannet ved | Columbia University Vassar College New York University School of Law | ||
| Ektefelle | Walter Fuller | ||
| Mor | Annis Bertha Ford Eastman | ||
| Søsken | Max Eastman | ||
| Barn | Jeffrey Fuller | ||
| Nasjonalitet | USA[3] | ||
| Gravlagt | Woodlawn Cemetery | ||
| Medlem av | Internasjonal kvinneliga for fred og frihet National Woman's Party[3] Heterodoxy[4] | ||
| Utmerkelser | National Women's Hall of Fame (2000)[5] | ||
Eastman blei tidlig feminist, blant annet inspirert av mora som var både pastor og en klarttalende tilhenger av kvinners rettigheter. Eastman tok en mastergrad i sosiologi ved Columbia University i 1904 og studerte deretter jus ved New York University. Hun bodde da i et sosialistisk kollektiv i Greenwich Village og jobba som frivillig med boligspørsmål.
Hun blei kjent med Paul Kellogg, redaktør av tidsskriftet Charities and the Commons, som foreslo at hun kunne delta i et forskningsprosjekt om arbeidsulykker. Hun samla inn materiale om 1000 industriulykker, og gikk særlig inn på hva som skjedde med familien når forsørgeren ikke kunne arbeide mer. Arbeidet hennes blei publisert og gjorde at hun som eneste kvinne fikk plass i en kommisjon som utreda ny lovgivning på feltet.
I 1909 overtalte hun broren Max til å starte ei mannforening for kvinners stemmerett ved Columbia. Sjøl gifta hun seg i 1911 og flytta til Wisconsin, der hun leda en kampanje for folkeavstemning om stemmerett. I 1913 blei hun separert, flytta tilbake til New York og fikk en styreplass i stemmerettsorganisasjonen National American Woman Suffrage Association.
Hun fant fort ut at denne organisasjonen ikke var radikal nok, og sammen med Alice Paul og andre stifta hun Congressional Union for Woman Suffrage, en forløper til partiet National Woman's Party.
Eastman tilhørte dem som var mot særskilt vern for kvinner i arbeidslivet, da hun mente dette ville begrense mulighetene deres. Hun var også motstander av at menn skulle betale underholdsbidrag ved skilsmisse, da dette var ensbetydende med å si at kvinner ikke kunne ta vare på seg sjøl.
Eastman var pasifist og i 1914 var med og oppretta Kvinnenes fredsparti (Woman's Peace Party), som allerede i løpet av det første året fikk 25 000 medlemmer. Hun mente at kvinner hadde et naturlig instinkt for å verne om livet og dermed var mer tilbøyelig til fredelige løsninger.
Under heile første verdenskrig argumenterte hun – blant annet som leder av American Union Against Militarism – ivrig mot regjeringas opprustningspolitikk og mot at USA skulle gå inn i krigen. Hun var en ivrig skribent, blant i bladet The Masses, utgitt av broren Max. Da dette bladet blei forbudt, starta de to sammen The Liberator, som blei utgitt fra 1918 til 1922. Eastman var også medlem av borgerrettsorganisasjonen National Civil Liberties Bureau (seinere American Civil Liberties Union), der hun særlig arbeidde med ytringsfrihet og støtte til militærnektere.
Eastmans radikalisme førte til kritikk fra mer moderat hold i kvinnebevegelsen. Noen likte ikke hennes støtte til den russiske revolusjon i 1917, andre mislikte tankene om fri kjærlighet og prevensjon. Atter andre mente hun burde gi avkall på pasifismen og støtte landets krigsinnsats for å sikre mannlige politikeres støtte i kampen for stemmerett.
Eastman holdt imidlertid stødig på sitt. I 1919 holdt hun åpningstalen på det som blei kalt First Feminist Congress i New York. Hun tegna et bredt bilde og tok opp at kvinner var utestengt fra politikken, var lavtlønna og blei diskriminert i ekteskapet. Hun argumenterte for at kvinner som var hjemme for å oppdra barn, burde ha lønn fra det offentlige, slik at de blei økonomisk uavhengige av ektemannen. Hun hevda videre at menn burde lære tradisjonelt husarbeid. I bladet Birth Control Review støtta hun kravet om seksualundervisning og argumenterte for kvinners rett til å velge om og når de ville ha barn.
I 1919 gifta Eastman seg på nytt, denne gangen med den britiske pasifisten og dikteren Walter Fuller. De hadde begge vansker med å få fast arbeid på grunn av sine radikale standpunkter. Særlig støtta til Sovjet førte til trakassering og overvåking fra FBI. Eastman hadde bare sporadiske inntekter fra skriving. Ekteparet tilbrakte flere perioder på 1920-tallet i England, der Eastman også var aktiv i stemmerettsbevegelsen og starta ei avdeling av Woman's Peace Party. Økonomien var imidlertid et like stort problem der.
I 1927 døde Fuller. Eastman dro da tilbake til USA, men døde av en nyresjukdom året etter, bare 46 år gammel.
Eastmans virke, både innen kvinnesak, fredssak og arbeidervern, var lenge oversett og glemt. Hun kom også noe i skyggen av broren Max. Mot slutten av 1900-tallet blei hun imidlertid brakt fram i lyset igjen, og i 2000 blei Eastman innvotert i National Women's Hall of Fame.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
