From Wikipedia, the free encyclopedia
Charles Walmesley (også kjent under pseudonymene Signor Pastorino eller Pastorini; født 13. januar 1722 i Standish i England, død 25. november 1797 i Bath) var titulærbiskop av Rama og apostolisk vikar for Western District - det katolske kirkedistrikt som dekket det vestlige England. Han ble særlig i Irland kjent for sin forutsigelse/spådom om protestantismens fall i 1821–5 og den katolske kirkes triumferende fremvekst.[2]
| Charles Walmesley | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 13. jan. 1722[1] Standish | ||
| Død | 25. nov. 1797[1] (75 år) Bath | ||
| Beskjeftigelse | Katolsk prest (1738–), katolsk biskop (1756–) | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Downside School | ||
| Nasjonalitet | Det britiske imperiet | ||
| Gravlagt | Downside Abbey | ||
| Medlem av | Royal Society | ||
| Utmerkelser | Fellow of the Royal Society | ||
Han var syvende sønn av John Walmesley fra Westwood House i Wigan i Lancashire; ble utdannet ved English Benedictine College of St. Gregory i Douai (senere flyttet - Downside School nær Bath); og avla klosterløfter som benediktinermunk ved det engelske St. Edmunds Priory i Paris (senere flyttet - Douai Abbey, nær Reading), i 1739. Senere tok han teologisk doktorgrad ved Sorbonne.[3]
Walmesleys vitenskapelige prestasjoner gjorde ham snart kjent som astronom og matematiker. Han ble konsultert av den britiske regjering om kalenderreformen og introduksjonen av «New Style» i 1750–52, og ble valgt til fellow i Royal Society of London, og av lignende selskap i Paris, Berlin og Bologna.[3]
Fra 1749 til 1753 var Walmesley prior for St. Edmunds Priory i Paris og ble i 1754 sendt til Roma som prokurator for den engelske benediktinerkongregasjonen. To år senere ble han utvalgt av Propaganda Fidei til koadjutorbiskop, med rett til etterfølgelse, etter Lawrence William York, den apostoliske vikar av Western District. Han ble bispeviet til biskop av Rama den 21. desember 1756. Han administrerte vikariatet etter at biskop York trakk seg tilbake i 1763, og etterfulgte denne prelaten ved hans død i 1770.[3]
Walmesleys energi og evner tiltrakk ham store oppmerksomhet som sjelden ble gitt katolske biskoper i England på 1700-tallet. Så mye var dette tilfellet at under No Popery-opptøyene i juni 1780, en post-chaise som bragte fire av opprørerne, og som medbragte mobbens insignier, hele veien fra London til Bath, der Walmesley da residerte. Disse menn bearbeidet lokalbefolkningen i Bath så meget at det nybygde katolske kapellet i St. James's Parade ble brent ned til grunnen, så vel som prestegården i Bell-Tree Lane; alle registre og bispedømmearkiver, med Walmesleys private bibliotek og manuskripter.[4]I 1789, da «The Catholic Committee» alvorlig truet de engelske katolikkers integritet, kalte Walmesley til en synode for sine kolleger apostoliske vikarer i landet, og et dekret ble utstedt om at biskopene i England samstemt fordømte den nye ed tiltenkt katolikkene, og erklærte det ulovlig for dem å avlegge den. Saken var utformingen av en lojalitetsed til kong George III, som skulle avkreves enhver katolikk som ville engasjere seg i den offentlige sfære. Den forutgående edens tekst var blitt utformet i «Roman Catholic Relief Act» av 1778.
Den 15. august 1790 ordinerte Walmesley John Carroll til første katolske biskop i USA,[4] på Lulworth Castle i Dorset i England.
I sine siste leveår led Walmesley av døvhet.[4] Han døde i Bath, og ble gravlagt i St. Joseph's Chapel på Trenchard Street i Bristol.
I 1906 ble biskopens levninger overført til Downside Abbey og bisatt i et hvelv under klosterkirkens kor.
Et forslag ble fremmet om at biskopene av de to hierarkier i USA og England, hvorav det store flertall sporer sin episkopalgenealogi til Walmesley (og gjennom ham tilbake til 1400-tallet), skulle reise et passende monument over hans graven. Forslaget fikk generøs støtte, og en vakker altergravtegnet av A. Walters, F.S.A., ble reist på evangeliesiden av korrommet.
Walmesleys publiserte verker består hovedsakelig av avhandlinger om astronomi og matematikk. Men Walmesley er mest kjent for sin «General History of the Christian Church from her birth to her Final Triumphant States in Heaven chiefly deduced from the Apocalypse of St. John the Apostle», skrevet under psevdonymet Signor Pastorini. Den ble først utgitt i 1771 og fikk ti edisjonerr i Storbritannia og fem til, som ble skrevet i USA. Oversettelser av verket dukket også opp på latin, fransk, tysk og italiensk, og har også fått en rekke nyopptrykk. Boken profeterte slutten på protestantismen og spesielt Guds ødeleggelse av de anglikanske kirker innen 1825. Den var populær blant irske katolikker i årene før loven om katolsk frigjøring i 1829.[5][6]
En tilbakevisning fra 1823 av «Pastor Fido» (også et pseudonym) fikk tittelen: «Pastorini proved to be a bad prophet, and a worse divine».[7]
William Carletons populære novelle, The Poor Scholar, siterer en irsk tilhenger av Pastorini som taler på hiberno-engelsk: «An', doesn't Pastorini say it? Sure, when Twenty-five comes, we'll have our own agin, the right will overcome the might – the bottomless pit will be locked – ay, double bolted, if St. Pether gets the kays, for he's the very boy that will accommodate the heretics wid a warm corner; an' yit, faith, ther's many o' them that myself 'ud put in a good word for, after all»[8]
Hans episkopalgenealogi er:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
