Charles George Gordon

Charles George Gordon, med tilnavnene «Gordon av Khartoum», «Chinese Gordon» og «Gordon Pasja», (født 28. januar 1833 i Woolwich ved London i England, død 26. januar 1885 i Khartoum) var en britisk offiser (generalmajor). I Storbritannia ble han lenge ansett som en nasjonalhelt. Han kjempet blant annet på Krim, i Kina og i Afrika.

Charles George Gordon
Født		28. jan. 1833[1][2][3][4] Woolwich
Død		26. jan. 1885[1][2][3][4] (51 år) Khartoum Halshogging
Beskjeftigelse		Ingeniør, offiser, kolonitjenestemann, militært personell
Far		Henry William Gordon
Mor		Elizabeth Enderby[5]
Søsken		Henry Gordon
Nasjonalitet		Det forente kongerike Storbritannia og Irland
Gravlagt		St. Pauls katedral (kenotaf)
Utmerkelser		Følgesvenn av Order of the Bath Ridder av Æreslegionen Imperial yellow jacket 4th class, Order of the Medjidie
Troskap		Det britiske imperiet
Våpenart		British Army
Militær grad		Generalmajor
Deltok i		Krimkrigen, beleiringen av Khartoum, Andre opiumkrig
Signatur
Charles George Gordon på Commons

General Gordon

Han er mest kjent for å ha ledet kampen mot mahdistopprøret i Sudan, og for at han ble drept da forsvaret mot dette brøt sammen.

Liv og virke

Bakgrunn

Gordon var sønn av en generalmajor og gjennomgikk Krigsakademiet i Woolwich og mottok sin offisersutnevnelse 1852 som fenrik i ingeniørtroppene.

Krimkrigen, svartehavslandene

Gordon deltok 1855–1856 som løytnant i Krimkrigen. Han bistod 1856–1857 ved grensekommisjonene i Bessarabia og Armenia og gjennomførte i 1858 på nytt en lignende oppgave i sistnevnte land.

I Kina

Charles George Gordon var fra september 1860 med i den fransk-britiske krig mot Kina (annen opiumskrig) og hørte til de tropper som etter dens avslutning forble i landet. Han ble forfremmet til (midlertidig) major i desember 1862. I mars 1863 overtok han på kinesisk anmodning befal over den lilla hær – av kineserne kalt Den alltid seirende hær - som av Shanghais kjøpmenn tre år tidligere var blitt utrustet til bekjempelse av taipingopprøret. Gjennom en rekke seirer 1863–1864 bidro han sterkt til en avslutning på den langvarige borgerkrigen.

I England

Etter å være blitt utnevnt til tidu (general i Kinas armé) av Tongzhi-keiseren og ha mottatt hederstegnet den gule jakke vendte Gordon tilbake til England uten å ha tatt seg noen materiell fordel av Qing-herskernes takknemlighet. Han var i den britiske hær i 1864 utnevnt til oberstløytnant og tilbrakte årene 1865–1871 på en forholdsvis beskjeden post som fortifikasjonsoffiser i Gravesend samt beskjeftiget med en omfattende filantropisk virksomhet.

På nytt i Asia

I 1871 blev han utnevnt til britisk medlem av den internasjonale kommisjon i Galați for Sulina-sjøfarten og i 1872 ble han utnevnt til oberst.

I Egypt

I 1874 begav han seg med den britiske regjerings samtykke til Egypt. Gordon ble utnevnt til egyptisk oberst og overtok i khedivens tjeneste posten som guvernør over landets ekvatorialprovinser, hvor han fant et rikt felt for sitt menneskevennlige virkebegjær. Da han så seg hemmet i sin kamp mot slavehandelen, nedla han i slutten av 1876 sitt embede. Gordon vendte i begynnelsen av 1877 tilbake som generalguvernør over Sudan, Darfur og ekvatorialprovinsene og utviste i de følgende år en rastløs virksomhet til bekjempelse av slavehandelen og til landets fremme ved forvaltningens og kommunikasjonsvesenets forbedring.

Mellomspill i India og Kina

Gordon måtte av helbredsgrunner tre tilbake i 1879 og vendte tilbake til England i 1880. Etter å i mars samme år ha avslått et tilbud fra kong Leopold II av Belgia om å overta styret av Kongofristaten gjorde han samme år et mislykket eksperiment som den nye indiske visekonge lord Ripons privatsekretær. Han ble samtidig med sin avgang fra denne post kalt til Kina, hvor han gjorde sin innflytelse gjeldende for en fredelig løsning på konflikten med Russland, og vendte tilbake til England innen årets avslutning.

I Afrika igjen

Årene 1881–1882 ledet han ingeniørtroppene på Mauritius. Gordon ble i 1882 generalmajor – sluttpunktet i hans militære karriere. Gordon foretok samme år for å stanse kampene i Basutoland en misjon til Sørafrika, som imidlertid på grunn av de stedlige myndigheters holdning mislyktes. Etter å ha tilbragt året 1883 i Palestina stod han i 1884 i henhold til en avtale med Leopold II i begrep med å tre i dennes tjeneste i Kongo. Gordon påtok seg imidlertid i stedet å vende tilbake til Egypt, hvor det i de sudanesiske provinser var utbrutt opprør (mahdistopprøret), og reiste i februar 1884 som generalguvernør over Sudan med residens i Khartoum.

Hans oppgave var å iverksette evakueringen av Sudan, som av britene ikke ble ansett som verdt å forsvare. Stilt overfor gjennomførelsen av denne oppgave, hvis vanskeligheter han tydeligvis hadde undervurdert, ville han verken evakuere Sudan uten å forlate landet med noenlunde trygge forhold, eller overgi de egyptiske garnisoner på fjerne og utsatte poster. Hans forslag om at landets styre skulle overdras til hans gamle motstander i kampen mot slavehandelen, Zobeir Pasja, ble avvist av den britiske regjering. Under de langvarige forhandlinger herom ble tidlig i 1884 forbindelsen med Egypt avskåret. Gordon var lukket inne i Khartoum, som han under stadig mere fortvilte forhold forsvarte.

Enden

General Gordons død i Khartoum, av J.L.G. Ferris.

Altfor sent, og drevet av en populær folkestemning snarere enn av endrede holdninger i saksspørsmålet, besluttet den britiske regjering seg for å utruste en unnsetningsekspedisjon fra Egypt under ledelse av sir Garnet Wolseley. Ekspedisjonens gjennomføring trakk imidlertid ut, og da dens fortropper endelig ankom Khartoum, viste det seg at Gordon var død bare to dager før under stormingen av Khartoum den 26. januar 1885. Til tross for at mahdien hadde gitt ordrer om at Gordon skulle tas levende, var han blitt halshugd, og hans hode satt på et spyd.

Gordon i litteraturen

Gordons brev og dagbøker er for en stor del blitt offentliggjorte:

• Reflections in Palestina (1883),
• Letters from the Crimea, the Danube and Armenia (1884),
• Private diary of his exploits in China (1885),
• Letters to his sister (1885),
• The journals at Kartoum (1885),
• Diary of the Taiping revolution (1890).

Hedersbevisninger

I Khartoum ble i 1902 reist en av Onslow Ford modellert rytterstatue over Gordon, hvor denne ble fremstilt ridende på en kamel. En avstøpning av denne er oppstilt i Chatham.

Referanser

1. Encyclopædia Britannica Online, Encyclopædia Britannica Online-ID biography/Charles-George-Gordon, besøkt 9. oktober 2017^{[Hentet fra Wikidata]}
2. Hrvatska enciklopedija, Hrvatska enciklopedija-ID 22694^{[Hentet fra Wikidata]}
3. Gran Enciclopèdia Catalana, Gran Enciclopèdia Catalana-ID 0030553^{[Hentet fra Wikidata]}
4. Brockhaus Enzyklopädie, Brockhaus Online-Enzyklopädie-id gordon-charles-george^{[Hentet fra Wikidata]}
5. The Peerage^{[Hentet fra Wikidata]}

Litteratur

• Charles Chenevix Trench: The road to Khartoum. A life of General Charles Gordon. Norton, New York 1979, ISBN 0-393-01237-9; Hippocrene Books, 1988, ISBN 978-0880291521; Carroll & Graf, 1989, ISBN 978-0881844757.
• John Pollock: Gordon. The man behind the legend. Constable, London 1993, ISBN 978-0094685604.
• John Pollock: Gordon of Khartoum: An Extraordinary Soldier. Christian Focus Publications, Fearn 2005, ISBN 978-1845500634.
• Anthony Nutting: Gordon. Martyr and Misfit. Constable, London 1966; C. N. Potter, New York 1966; Reprint Society 1967.
• Demetrius Charles Boulger: Gordon: the Career of Gordon of Khartoum. Leonaur, 2009, ISBN 978-1846776779.
• John Waller: Gordon of Khartoum: The Saga of a Victorian Hero. Macmillan, 1988, ISBN 978-0689118128.
• Lord Elton: Gordon of Khartoum: the Life of General Charles George Gordon. Collins, London 1954; Alfred A. Knopf, New York 1955.
• Richard Garrett: General Gordon. Book Club/Barker, London 1974.
• Roy MacGregor-Hastie: Never to be taken alive: A biography of General Gordon. St. Martin's Press, 1985, ISBN 978-0312564780.