From Wikipedia, the free encyclopedia
Byttehandel er en handel som defineres av et bytte av reelle varer mot andre reelle varer. Med reelle varer menes ikke penger. Av et bytte får man alltid tilbake en gjenstand, som tilsvarer verdien på det man gir.
 | Språkvask: Teksten i denne artikkelen kan ha behov for språkvask for å oppnå en høyere standard. Om du leser gjennom og korrigerer der nødvendig, kan du gjerne deretter fjerne denne malen. |
En barteravtale er et system for byttehandel, der medlemmer av et internettsamfunn gjennomfører et bytte av varer eller tjenester med sammenlignbar verdi ved å benytte seg av internett. Byttet skjer på premissene av et nettsted som tilbyr tjenesten og en bytteprotokoll. Byttestrategier spesifiserer hvordan partene gjennomfører bytteprotokollen. Forhandlingene av bytteratene involverer en vurdering av verdien av varen eller tjenesten. Det om partene gjennomfører handelen i henhold til protokollen avhenger i stor grad av troverdigheten til partene.[1] Denne typen byttehandel transenderer geografiske begrensninger slik at byttet kan gjennomføres globalt.[2]
Den største utfordringen til byttehandel på Internett sammenlignet med internetthandel, er tvilen partene står overfor i byttesituasjonen. Hvordan kan de vite at de mottar det de har avtalt med den andre parten?
 | Original forskning: Denne artikkelen har en fremstilling av emnet som ikke tidligere har vært publisert i en troverdig kilde. Kan du hjelpe med å finne bedre kilder? |
Bytteprosessen foregår over internett som regel ved hjelp av annonser. Det finnes også flere egne sider som er tilrettelagt byttehandel hvor man bytter en tjeneste/vare mot en annen tjeneste/vare. Selve annonseringen gjøres ofte i form av at man annonserer at man er interessert i en gjenstand/tjeneste, og kan tilby noe annet i bytte.
Byttesidene er ofte basert på at folk gir og tar tjenester/varer som de vil, uten noe system for å holde styr på hvem som tar eller gir hvor mye. En annen modell involverer bruk av “byttekreditt” som er en slags intern valuta på siden. Et firma eller en privatperson som bytter bort noe vil da få “byttekreditt” som senere kan brukes til å bytte til seg andre tjenester/gjenstander på siden.
Selve byttehandelen organiseres sjelden av byttesidene selv, men partene som vil bytte får hverandres kontaktinfo via siden. En person som legger ut en vare som har stor etterspørsel kan risikere å bli nedringt hvis telefonnummeret ligger allment tilgjengelig på siden. Noen sider løser dette problemet ved at kontaktinfo ikke blir utlevert før et bytte er avtalt på siden. Denne måten å gjøre det på gjør byttet mer avhengig av at partene må stole på hverandre til å følge gjennom avtalen som ble gjort på siden. En person som har kontaktinfoen sin allment tilgjengelig kan lettere gjøre en byttehandel med en annen person dersom første forsøk på bytte ikke går i orden.
Den amerikanske Internal Revenue Service (IRS, skattemyndighetene) krever at all bytte blir rapportert til skattemyndighetene. Ifølge IRS, må en rettferdig markedsverdi av goder og tjenester som blir byttet bli inkludert som inntekt av begge partene.[3] I Norge kreves det at partene betaler merverdiavgift av markedsverdien til de byttede godene. Regnskapsmessig går dette i null ettersom verdien på varene er den samme. Det er først når verdien på godene er forskjellig at den ene parten blir nødt til å betale for varen. Innrapporteringen av byttehandelen hjelper Statistisk sentralbyrå med å få riktige tall på verdiskapning og bruttonasjonalprodukt.[4]
Barteravtaler blomstrer i takt med den globale finanskrisen. Folk ser etter alternative måter å få godene de ønsker seg på andre måter uten å måtte ty til monetær betaling. I den greske byen Volos, begynte innbyggerne å benytte seg av nettsider som tilbyr byttehandel tjenester for å bytte til seg basisvarer. I stedet for å bruke Euro, benyttet de seg av den nettsted-baserte valutaen. Dette betyr at verdien av den fiktive valutaen var tilknyttet verdien av godene som ble solgt og var ikke et produkt av myndighetenes valutapolitikk og nasjonalgjelden.
Selv om barteravtaler blir presentert som et fundament for enkel og robust ressursutbytte, finnes det ingen garanti for tilfredshet i en slik transaksjon. Det finnes ingen absolutt forsvar fra svindel. I en bytteøkonomi kan byttehandel presenteres som et fangedilemma. Her antas det at likemenn inngår ett bytteforhold, når den andre partens ressurser virker mer verdifulle enn de lokale ressursene. Ellers hadde ikke transaksjonen funnet sted. Dersom vi beskriver lokale ressurser som Rlokal og eksterne ressurser som Rekstern, blir utbyttet partene får av samarbeidet Rekstern - Rlokal. Straffen for gjensidig svikt er 0. Fristelsen for å oppdage F og svindlerens lønn S. Dermed finnes de nødvendige premissene for fangedilemma: T>R>M>S.[1]
For å oppfordre konsumenter til byttehandel trenger man mekanismer som forsikrer dem om hverandres ærlighet. TIT FOR TAT kan være en aktuell strategi hvor partene følger hverandres handlinger og avventer neste steg i transaksjonen til den andre gjør en handling.[1]
Det kan diskuteres hvor det etiske ansvaret for ærlig utførelse av byttehandelen ligger. Det finnes ingen absolutt forsvar mot svindel, men det kan argumenteres for at byttehandel minsker sannsynligheten for at den ene parten kan bli misbrukt ettersom ingen av partene mottar en monetær belønning – begge mottar en vare eller tjeneste som kun da kan konverteres til penger.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
