From Wikipedia, the free encyclopedia
Bunad er en fest- og høytidsdrakt som har bakgrunn i en folkedrakt (også kalt nasjonaldrakt).[1] Fra 1930-årene har kostbare bunader fra ulike landsdeler i Norge gradvis blitt et vanlig statusantrekk ved høytidelige markeringer.
«Bunad», av norrønt búnaðr som opprinnelig betyr «utstyr», er et nyord som fra 1900-tallet har blitt brukt om flere typer klesdrakter i Norge, først og fremst om moderne, historiserende festdrakter i nasjonalromantisk tradisjon. Disse ble konstruert i første halvdel av 1900-tallet og ble inspirert av regionale drakter hos den norske bondebefolkningen på 1700–1800-tallet, antrekk og plagg som på sin side var etterlikninger av tidligere europeisk klesmote.
I folkedrakt-forskning skiller man mellom «bunad» og «folkedrakt», der «folkedrakt» er den lokale klesdrakt fra tidligere tider, med alle sine variasjoner og bruksmåter, mens «bunaden» kun er i bruk som festantrekk.
Mens fagterminologien skiller mellom «bunad» og «folkedrakt», ses «bunad» også brukt upresist som en samlebetegnelse, særlig når autentiske folkedrakter også brukes som moderne festdrakter. Begrepet «bunad» kan derfor brukes om svært forskjellige former for klesplagg: alt fra genuine folkedrakter fra 1800-tallet til nykonstruerte plagg uten særlig historisk forankring, men som gir skinn av å være «bondedrakter».
Norsk institutt for bunad og folkedrakt har utarbeidet en inndeling av bunadtyper i fem kategorier. Dette er ikke ment å være et fullstendig klassifiseringssystem, men kan være en god hjelp til å forstå sammenhenger mellom tidligere folkedrakter og dagens bunader. Oversikten sier først og fremst noe om i hvor stor grad bunader i den ene eller andre kategorien bygger på en drakttradisjon. Kategoriene er mer detaljert beskrevet på nettsidene til Norsk institutt for bunad og folkedrakt (NBF). I korte trekk kan de settes opp slik:
De fleste populære bunader er i kategori 5.[3]
.jpg)
Interessen for folkedrakter har sin bakgrunn i nasjonalromantikken på 1800-tallet, og var ikke bare et norsk fenomen: I hele Skandinavia og mye av Sentral-Europa, særlig det tyskspråklige Europa, var det blant datidens overklasse stor interesse for bondebefolkningens klesdrakter og andre sider ved bondekulturen, som ble sett på som autentisk uttrykk for nasjonens historie.[4] I stor grad bygget folkedraktene i de ulike landene på felleseuropeiske moter fra 17–1800-tallet. Forkleet som ses på mange norske bunader, er likevel et typisk trekk fra renessansen og reformasjonstiden. Det kom inn i motebildet på 1500-tallet.[5]
I Norge førte denne nasjonalromantiske impulsen til norskdomsbevegelsens arbeid med å rendyrke og gjenskape det man opplevde som autentisk norsk som et bidrag i kampen for unionsoppløsningen. Det dreide seg ikke bare om et romantisk svermeri for den gamle bondekulturen som var i ferd med å forsvinne, men aktivt arbeid med tegne opp gamle drakter og skape nye «bondedrakter» fra begynnelsen av 1900-tallet, med Hulda Garborg som pådriver. Frem til første verdenskrig ble ofte nylig avlagte plagg tatt i bruk som bunad, eller mønster for bunader. [6] Ordet man tok i bruk for å betegne disse nye draktene var «bunad», som i sin moderne form er et nyord, men har røtter i det norrøne búnaðr («utstyr til hushold», «klær») - der ordet «drakt» kommer av middelnedertysk dracht (moderne tysk Tracht), avledet av verbet dragen[7] (moderne tysk zu tragen = å bære).
Mens «bunadbevegelsen» i Norge begynte i det små, drevet frem av intellektuelle, nasjonalt orienterte miljøer, fikk den et større folkelig gjennomslag fra 1930-årene. Det var likevel først i etterkrigstiden at bunaden fikk det gjennomslaget den har i dag. Norge skiller seg ut i forhold til andre europeiske land ved at den nasjonalromantiske interessen for folkedrakter, historiserende drakter og «bondekultur» fikk et mer varig gjennomslag enn ellers i Europa, der slike sysler for det meste gikk av moten langt tidligere.
Det finnes mange slags drakter som betegnes som bunad i Norge. Bunader i snever forstand, det vil si nykonstruerte drakter, ble i stor grad laget over den samme malen, med mindre lokale variasjoner. Norsk bunadleksikon fra 2006, som favner vidt i sin definisjon av bunad, har samlet over 400 bunadstyper. Av folkedraktene står draktene fra Telemark i en særstilling, på grunn av fylkets rike folkedrakt- og folkekulturtradisjoner og sentrale stilling i norsk nasjonalromantikk. Bunad blir også brukt i mange norskamerikanske miljøer. I tillegg finnes liknende tradisjoner med folkedrakter som minner mye om norske folkedrakter, på Færøyene, Island, Sverige, Finland og Danmark, men er der et langt smalere fenomen og brukes i mange tilfeller bare i forbindelse med folkedans og annen tradisjonsutøvelse.[8]
Det var folkedansbevegelsen tidlig på 1900-tallet som begynte med både rekonstruksjoner og konstruksjoner av drakter, til dels basert på lokale tradisjoner, og samtidig gav disse plaggene navnet «bunad». Hulda Garborg og Klara Semb var sentrale i dette arbeidet. Dette arbeidet hadde imidlertid sin bakgrunn i en generell interessebølge for folkedrakter som man fant i nasjonalromantiske miljøer i hele Skandinavia og Tyskland fra slutten av 1800-tallet.
I det tidlige arbeidet med å skape nye «bunader» brukte man flere kilder, blant annet gamle, eksisterende drakter og billedmateriale slik som Johan F. L. Dreiers folkedraktakvareller og Johann Heinrich Senns kobberstikk av Dreiers arbeider fra starten av 1800-tallet. Draktene som ble laget, var imidlertid ofte ikke autentiske rekonstruksjoner, men forenklede utgaver. Samtidig begynte man et systematisk arbeid for å lage nye drakter, ofte nokså fritt basert på tradisjon. Mange «lokale» bunader ble laget etter samme mal, og med små variasjoner. Mange av draktene som i dag selges som «bunader», er i stor grad konstruert på 1930- og 1940-tallet, eksempelvis «Oslobunaden» fra 1947.
Det er folkedraktene som er forbildet for bunadene, og mange av dem gjenspeiler, i større eller mindre grad, felles europeiske klesmoter fra 1700-tallet og tidlig 1800-tall, pluss forkleet som var et moteplagg på 1500-tallet. Folkedrakter fra Norge har derfor store likhetstrekk med folkedrakter fra andre land som Danmark, Sverige og Tyskland.
I 1947 ble det opprettet en offisiell institusjon for å veilede i spørsmål angående norske bunader – «Landsnemnda for Bunadspørsmål» (nå kjent som Norsk institutt for bunad og folkedrakt)
I tiden mellom 1930- og 1950-tallet ble det gradvis vanlig i noen miljøer å bruke bunad som klesdrakt ved feiring av høytidsdager; for eksempel nasjonaldagen (17. mai) eller bryllup. Rundt halvparten av kvinnene i Norge velger bunaden på 17. mai. Bunader (og folkedrakter) er også sterkt tilknyttet folkedans og folkemusikk.[9]
De mest populære bunadene er fra Gudbrandsdalen, Hardanger, Telemark og Nordland. I 2013 var det bunader til en verdi av mer enn 30 milliarder kroner i norske hjem.[10]
Et fenomen de siste årene er såkalte «Kina-bunader», bunader produsert i Kina og solgt til langt lavere priser enn tradisjonelle norske bunader. Kritikere mener en slik praksis undergraver bunadens status som tradisjonsbasert kulturuttrykk og at man risikerer at bunadkunnskapen og -håndverkstradisjonen i Norge forvitrer.[11]
Festdrakter er også blitt populære, med friere regler, gjenbruk og redesign og enkle mønstre folk kan sy selv.[12][13] [14] Det er også kommet kjønnsnøytrale bunader som blander uttrykk fra mannsbunad og kvinnebunadene.[15][16]
I 2021 bragte norske medier oppslag om at et nytt EU-pålegg (som også ville bli gjeldende rett i Norge) kunne føre til at bunader måtte merkes som «miljøversting» blant klesplagg og antrekk, fordi bruk av ull, bomull og silke i bunadene setter størst miljøavtrykk.[17][18][19] Under Arendalsuka i august 2022 ble det arrangert en paneldebatt om temaet «Hvor bærekraftig er nå bunaden, egentlig?», der forsker Ingun Grimstad Klepp erklærte at den aktuelle EU-standarden er bestemt av tekstilindustrien som i hovedsak bruker syntetiske stoffer som polyester, som er basert på olje, og at forurensingen skapt av dette ikke er regnet med i EU-dokumentet det er tale om.[20] Leder i Norsk institutt for bunad og folkedrakt, Camilla Rossing, er blant dem som har påpekt at i motsetning til andre plagg anvendes en bunad typisk gjennom mange tiår, og går ofte i arv til nye generasjoner – noe som er en svært bærekraftig praksis.[17]
Bunadsgeriljaen er en norsk folkebevegelse og medlemsorganisasjon som kjemper for nærhet til medisinske fødetilbud over hele landet.[21] Protestbevegelsen oppsto i mars 2019 blant kvinner på Nordmøre som kledde seg i bunader da de demonstrerte mot nedleggelse av fødeavdelingen i Kristiansund.[22]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
