hunderase av terriertype From Wikipedia, the free encyclopedia
Bull terrier (FCI #011) og miniature bull terrier (FCI #359) er to hunderaser som har lite genetisk variasjon, der det stort sett er størrelsen som skiller. Disse har egne rasestandarder. På norsk skrives navnene også som bullterrier og miniatyr bullterrier. Rasen, som klassifiseres som en terrier, oppsto i Storbritannia på 1800-tallet.
| Bull terrier og miniature bull terrier | |||
|---|---|---|---|
| bulle, minibulle | |||
 Bullterrier og miniatyr bullterrier | |||
| Hundetype | terrier, bullterrier | ||
| Opprinnelse | Storbritannia | ||
| Egenskaper | brukshund, familiehund | ||
| Livsløp | 10-12 | ||
| Størrelse | Liten (6-9 kg) Mellomstor-stor (20–35 kg) | ||
| Passer for | erfarne | ||
| Anerkjennelser | |||
| FCI | Gruppe 3, seksjon 3 (FCI #011) | ||
| AKC | Terriers | ||
| CKC | Terriers | ||
| KC | Terriers | ||
| UKC | Terriers | ||
| Andre hunderaser | |||
| Alfabetisk raseliste | |||
| Gruppevis raseliste | |||
Bullterrieren er trolig et resultat av kryssavl mellom ulike bulldogger og terriere. Det er grunn til å anta at både old english bulldog og english white terrier (begge utdødd) var sentrale.
Fram til 1850-tallet var bullterrier og Staffordshire bull terrier en og samme hund. Fra da av krystalliserer imidlertid typen seg i to distinkte linjer, som hver for seg fører fram til de to hunderasene vi kjenner i dag. Om enn ikke like raskt.
Den første hunden som med rette kan kalles en bullterrier, ble vist fram på en hundeutstilling i London i 1862. Den var melkehvit og gikk under navnet Puss. Denne tispen skilte seg fra de andre gjennom å ha et lengre hode og renere linjer, noe som vakte stor oppsikt. Eieren var James Hinks fra Birmingham, en kar som drev som hundehandler. Hans melkehvite «produkt» ble straks svært populært blant fintfolk, og såkalte «white cavaliers» og «gentleman's companion» ble etter hvert et statussymbol å eie.
Mange har spekulert i hva Hinks gjorde for å krysse fram denne bemerkelsesverdige hunden, men selv holdt han kortene så tett ved brystet, at vi den dag i dag ikke vet sikkert hvilke raser han krysset for å få fram bullterrieren. Både molosser, mynder, pointer og dalmatiner er nevnt, men opphavet er usikkert. Mange mener imidlertid at den nå utdødde english white terrier inngikk, siden Hinks oppdrettet både denne og bulldog. Det var imidlertid en oppdretter ved navn W.J. Tuck som i 1918 avlet fram den bullterrieren som krediteres den meget karakteristiske stopp-løse skallen rasen er kjent for i dag, en hannhund som lød navnet Lord Gladiator.
Til å begynne med var det tillatt med flere farger, men den helhvite typen vant stadig mer fram og ble til slutt nærmest eneveldende i utstillingssammenheng. Den første bullterrieren ble kåret til champion i 1876, også denne var hvit. I 1878 ble det så stadfestet at den eneste korrekte fargen var hvit. Den første raseklubben, The Bull Terrier Club, ble stiftet 1887, men først fra 1950 godtok man fullt ut fargede bullterriere igjen. I 1919 vant imidlertid en brindlet bullterrier cert på utstilling for første gang, men til enorm kritikk fra raseklubben. I så måte ble bullterrieren Ch. Abraxas Audacity kåret til Supreme Champion (vinner - Best in Show) av Crufts den 5. februar i 1972.[1] Så langt (per 2016) er dette den eneste hunden blant bullterrierrasene som har vunnet Crufts, siden Best in Show ble arrangert for første gang i 1928.[1]
Bullterriere har en kompakt og svært muskuløs kropp, med forholdsvis korte bein, et relativt langstrakt og meget karakteristisk hode (uten normal stopp) med svært kraftige kjever, og korthåret glatt og tett tilliggende pels. Hunder med hvit grunnfarge skal være helhvite, men kan ha innslag av pigmentering på hodet og i huden. Hos fargede hunder skal fargen alltid utgjøre grunnfargen, men hvite innslag tillates. Også sort brindle (herunder også med hvite innslag) og tricolor tillates.
Bullterrieren eksisterer i kraft av to størrelsesvarianter; bullterrier og miniatyr bullterrier.
I dag er bullterrier først og fremst en god familiehund, dernest en stadig mer populær utstillingshund og stødig og energisk brukshund. Noen bullterriere gjør det godt på hundesport, men her er det store individuelle forskjeller, og avhenger i stor grad av om hunden trives med oppgavene[2].
Tradisjonelt ble bullterriere avlet for å være snille mot mennesker, men stridslystne overfor andre dyr. Det er anbefalt å trene målrettet sosialisering fra hunden er valp om den skal omgås andre hunder[2].
Som rase er den leken, energisk, utholdende og modig, men overraskende rolig og stabil, særlig når den har oppnådd voksen alder. Bullterrier kan være dominant overfor andre dyr, og som andre bullterriere har også denne rasen gjerne et noe utydelig kroppsspråk. Den bjeffer sjeldent.[3]
Rasen tilpasser seg bra til et liv i en leilighet, men den trenger regelmessig og mye mosjon og masser av psykiske utfordringer for å trives. Valper og unghunder er kjent for å være krevende og sta, og de kan gjøre skikkelig "opprør" mot eier i denne perioden[2]. De fleste roer seg derimot godt ned igjen når de når fullvoksen alder, og blir harmoniske hunder.
Bullterrier, og spesielt miniatyr bullterrier, er blant noen av hunderasene som er dyrest å forsikre[4]. De er kjent for å være litt dårlige til å vurdere fare, og skader fra fall, kollisjoner og lignende er mer utbredt enn hos mange andre hunder[4][2]. Det er ellers sunne hunderaser som ikke har store problemer med arvelige sykdommer[2].
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
