Boktrykk
trykking med typografisk teknikk From Wikipedia, the free encyclopedia
trykking med typografisk teknikk From Wikipedia, the free encyclopedia
Boktrykk er den tradisjonelle betegnelsen for trykking med typografisk teknikk. Boktrykk er en høytrykksmetode. Det kan trykkes både tekst og illustrasjoner i samme arbeidsgang – dessuten kan boktrykkpresser brukes til preging, perforering, stansing og nummerering. Metoden innebærer at gelatin- eller gummivalser avgir farge til de høyeste delene i en trykkform, først og fremst blysats, som så i sin tur presses mot papiret og gir avtrykk.[1] Boktrykking er i dag nesten helt og holdent fortrengt av trykkemetoder som offset og digitaltrykk. Andre, motsatte teknikker av høytrykk er dyptrykk og litografi (flattrykk som offset).[1]
Boktrykk foregår i to prosesser: 1. fremstilling av trykkform og 2. trykking. Fremstilling av trykkform består av setting av tekst ved håndsats eller maskinsats, fremstilling av illustrasjoner i form av klisjéer og utskyting av sidene.
Trykkingen foregår i en trykkpresse enten i form av trykk direkte fra satsen eller fra en trykkform som er fremstilt ved stereotypi.
Boktrykkerkunsten med løse typer ble først oppfunnet i Song-dynastiets Kina i 1040-årene av Bi Sheng. Men de kinesiske tegnenes høye antall og intrikate sammensetning forhindret teknikken fra å bli tatt skikkelig i bruk før mange århundrer etter; man foretrakk å trykke fra hele treplater side for side på papir.
I Korea ble boktrykkerkunsten utviklet på 1200-tallet, der løse typer av bronse ble benyttet. Jikji, publisert i 1377 er den eldste bevarte boken som ble trykket med løse typer av metall.[2]
I Europa ble boktrykkerkunsten introdusert på 1400-tallet av tyskeren Johann Gutenberg. Gutenberg gjorde en rekke oppfinnelser for setting og trykking fra typografisk sats som til sammen utgjør den revolusjonerende teknikken boktrykk i Europa.
«Gutenbergs oppfinnelse var allsidig og omfattet skriftstøping, setting med løse typer, mekanisk trykking ved hjelp av en trepresse samt tilberedning av trykkfarge. Hans arbeid bestod i første rekke å finne en metode for uavgrenset støping av løse typer. Han laget således et støpeinstrument med holdbare støpeformer.»[3]
Det første boktrykkeriet var i den tyske byen Mainz. Teknologien spredte seg hurtig i Europa, og i 1470 fantes det syv byer med trykkerier. I 1490 var det 204 og i 1502 var det 252.
I Danmark innførte den tyske boktrykkeren Johann Snell[4] boktrykkerkunsten, da han i 1482 åpnet virksomheten sin i Odense. Deretter oppholdt Snell seg i Sverige i 1483-84, der han også innførte boktrykkerkunsten.[5] Dermed fikk Danmark og Sverige boktrykkerier før år 1500; Island rundt 1530, mens Norge først fikk et boktrykkeri i 1643. Dette regnes som hovedgrunnen til at norsk skriftspråk ikke klarte å holde seg.[6]
En regner Breviarium Nidrosiense og Missale Nidrosiense, liturgiske bøker utgitt av erkebiskopen i Nidaros og trykt i Paris og København i 1519, som de eldste trykte norske bøkene.[8] Likevel kom den første boktrykkpressen til landet ikke før 1643. Dette året slo Tyge Nielssøn seg ned som boktrykker i Christiania.[9] I løpet av dette året kjenner vi til tre trykk. Ett av dem er en almanakk for år 1644.[10] Allerede i 1644 måtte han imidlertid gi opp trykkeriet.
Våren 1647 opprettet den danske universitetsboktrykkeren Melchior Martzan en filial av sitt trykkeri i Christiania. 10. mai 1650 solgte han trykkeriet til Valentin Kuhn som døde i 1654. I 1656 fikk Michel Thomessen privilegium til å drive trykkeri i Christiania. I 1670-årene fikk byen midlertidig enda et trykkeri, da brødrene Jørgen og Vilhelm Weidemann drev det som trolig er Kuhns gamle trykkeri. Det førte til rettsprosesser som endte med en dom i overhoffretten som tilsa at trykkeriet til Weidemann skulle legges ned. Vilhelm Weidemann flyttet deretter trykkeriet til Fredrikshald (Halden) for noen år, før han flyttet tilbake til Christiania i 1688. Thomessens trykkeri forsvant deretter sporløst ut av historien. Weidemann drev trykkeriet til mars 1718 da han døde, og enken (født Ambjørg Marie Jensdatter Hobro) førte virksomheten videre til sin død 24. april 1745. Deretter overtok Jens Berg trykkeriet. Bergs enke giftet seg i 1758 med Samuel Conrad Schwach som derved overtok som byens trykker. 23. mai 1763 ga Schwach ut landets første avis, Norske Intelligenz-Seddeler. Schwach døde høsten 1781, og Jens Ørbeck Berg overtok trykkeriet. Da Berg døde i 1802, overtok Nils Jørgen Berg driften av trykkeriet, som i 1815 ble solgt til Christiania Waisenhus.[11]
I 1809 fikk Christiania sitt andre faste trykkeri, eid av presten Niels Wulfsberg og drevet av faktor Christopher Grøndahl. Grøndahl overtok trykkeriet i 1812.
I 1811 fikk byen sitt tredje trykkeri da Jacob Lehmann startet opp med et lån fra Selskabet for Norges Vel.
| År | Antall trykkerier | Antall arbeidere |
|---|---|---|
| 1819 | 5 | 34 |
| 1840 | 16 | 93 |
| 1860 | 21 | 118 |
| 1875 | 27 | 261 |
| 1879 | 29 | 478 |
Bergen fikk sitt første trykkeri i 1721, startet av den danske boktrykkeren Peter Poulsen Nørvig. Det neste kom i 1833.
Trondheim fikk sitt første trykkeri i 1740, startet av den danske boktrykkeren Jens Christensen Winding. Det neste kom i 1830.
Kristiansand fikk sitt første trykkeri i 1780, startet av boktrykker Andreas Swane fra Trondheim. Han utga Christiansandske ugeblade frem til 1788.
Det første trykkeriet utenfor de store byene ble startet i Volda i 1809 av folkeopplysningsmannen Sivert Aarflot.[12]
Drammen fikk sitt første trykkeri i 1815, Lillehammer 1827, Skien 1829, Arendal 1832, Larvik 1834 og Stavanger 1834.[11]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
