kroppsvæske From Wikipedia, the free encyclopedia
Blod består av blodplasma og blodceller. Blodplasmaet er en fargeløs væske. Blodcellene transporteres gjennom blodplasmaet. Blodet får sin karakteristiske rødfarve fra det jernholdige proteinet hemoglobin i blodcellene. Et voksent menneske har mellom fire og seks liter blod avhengig av kjønn, høyde og vekt.
 | Antroposentrisk: Artikkelen bør utvides slik at den ikke kun omhandler mennesket, når temaet har relevans for mange flere organismer. |
Blodet inneholder flere typer celler som sirkulerer i kroppen. Disse cellene blir gjerne omtalt som blodlegemer og har helt spesialiserte oppgaver. Det finnes tre typer blodceller:
CaO2 er et uttrykk for konsentrasjonen av O2 i arterielt blod. Dette kan beregnes etter følgende formel:
(Hb x SaO2 x 1,39) + (PaO2 * 0,0226)
Hb skal være i g/l, PaO2 i kPa. Svaret oppgis i ml O2/100 ml.
Samme formel kan brukes for konsentrasjonen av oksygen i venøst blod, CvO2. Man bytter da ut SaO2 med SvO2 og PaO2 med PvO2.
Nordmenn har denne prosentvise fordelingen av blodtyper: Blodtype A: 48 %, blodtype O: 40 %, blodtype B: 8 % og blodtype AB: 4 %.[1]
De rhesus-positive (RhD+pos) utgjør 85 %, mens 15 % er rhesus-negative (RhD-neg).[1]
Fordelingen av blodgrupper i forskjellige etniske befolkninger kan gi en pekepinn om historiske slektskap og migrasjoner, selv om alle befolkninger både har vandret og er oppblandet med andre. Disse tallene tar kun hensyn til blodtype, og ikke rhesusfaktor. Europeiske folkegrupper kjennetegnes ved en særlig høy andel av blodtype A, mens asiatiske folkegrupper karakteriseres med en høy andel av blodtypene A og B.[2]
I enkelte land kalles blodtype O for tallet 0 (f.eks. Tyskland), mens andre land bruker bokstaven O (Norge, engelskspråklige land). Oppdageren av blodgruppeinndelingen, Karl Landsteiner, døpte det ABC-systemet, men endret senere navnet på gruppe C til gruppe 0 (null).[3]
| Folkegruppe | A | O | B | AB |
|---|---|---|---|---|
| Samer | 63 | 29 | 4 | 4 |
| Portugisere | 53 | 35 | 8 | 4 |
| Nordmenn | 49 | 39 | 8 | 4 |
| Sveitsere | 50 | 40 | 7 | 3 |
| Svensker | 47 | 38 | 10 | 5 |
| Spanjoler | 47 | 38 | 10 | 5 |
| Dansker | 44 | 41 | 11 | 4 |
| Tyskere | 43 | 41 | 11 | 5 |
| Finner | 41 | 34 | 18 | 7 |
| Ungarere | 43 | 36 | 16 | 5 |
| Bulgarere | 44 | 32 | 15 | 8 |
| Tsjekkere | 44 | 30 | 18 | 9 |
| Islendinger | 32 | 56 | 10 | 3 |
| Irer | 35 | 52 | 10 | 3 |
| Skotter | 34 | 51 | 12 | 3 |
| Engelskmenn | 42 | 47 | 9 | 3 |
| Estere | 36 | 34 | 23 | 8 |
| Latviere | 37 | 32 | 24 | 7 |
| Russere | 36 | 33 | 23 | 8 |
| Polakker | 39 | 33 | 20 | 9 |
| Litauere | 34 | 40 | 20 | 6 |
 |
Den katolske kirke kom[når?] til å forby dissekering av lik, men legene fulgte ofte med krigerne ut på slagmarken og fikk ved selvsyn se og undersøke sår og kutt som fienden hadde påført de falne.[trenger referanse]
Norrøne kilder nevner kjemper som har inngått en gjensidig pakt om å yte hverandre hjelp og støtte. De blander da blod og fremstår som «blodsbrødre». Etter forbilder i sagalitteraturen gjennomførte eventyrfortellerne Peter Chr. Asbjørnsen og Jørgen Moe en slik forbrødring. Også de som forsøkte å inngå pakt med djevelen, sørget for å skrive kontrakten med eget blod istedenfor blekk.[trenger referanse]
|
Den hippokratiske lære om væskebalansen i kroppen satte blodet og hjertet i forbindelse med varme og kjærlighet, i motsetning til hjernen som var forbundet med kjølig fornuft. Forestillingen om blodet som den varme kroppsvæsken har ført til utsagn som at det «koker i blodet», eller at en har «brennende kjærlighet», «varme følelser» og lignende.[trenger referanse] Slike overopphetede personer ble gjerne årelatt mot yrhet om våren.[trenger referanse]
Hos et friskt menneske forholder ifølge den hippokratiske lære de fire kroppsvæskene seg i fullstendig harmonisk balanse. De øvrige kroppsvæskene, sort og gul galle, står i et tilsvarende balansert forhold til flegmaet og blodet som de står i til hverandre.[trenger referanse]
På 1600-tallet ble det gjort forsøk på blodtransfusjon. Det ble som oftest eksperimentert med griseblod, fordi en mente at grisens anatomi var den som liknet mest på menneskets, men det ble også forsøkt med lam som ble ansett som spesielt «rene» dyr.[trenger referanse]
De ulike kroppsvæskene hadde sin spesielle plass i kroppen, hvor de også ble oppbevart og dannet. Blodet befant seg i hjertet, flegmaet i ryggmargen med kanaler som gjorde at slimet sto i forbindelse med så vel hjernen som med penis. Herav tanken om at onani ville gå til hodet på en og forårsake galskap, eller den fatale vrangforestillingen om at samleie kunne helbrede slike sykdommer som en mente skyldtes flegmaet (for eksempel syfilis), hvilket førte til en hyppigere spredning av kjønnssykdommen. Den svarte gallen hørte hjemme i milten og den gule gallen i leveren.[trenger referanse]
Antikkens leger mente kroppsvæskene, de fire humores, påvirket menneskets temperament. Ordet humores (= væsker) danner da også det etymologiske utgangspunktet for begrepene; humor og (godt eller dårlig) humør.[trenger referanse]
Den muntre, oppstemte sangvinikeren ble behersket av blodet (sanguis). Slim eller flegma (fibrin) var fremtredende hos den flegmatisk trege og ettertenksomme person. Svart galle (melancholia) fremkalte melankoli og hypokondri og førte til mørke tanker og depresjoner, mens gul galle eller blodserum (cholera) ble kjennetegnet ved den oppfarende kolerikerens væremåte.[trenger referanse]
Kroppen som mikrokosmos sto videre i forbindelse med allnaturen som uttrykk for makrokosmos, slik at blodet hadde forbindelse med elementet luft, svart galle med jord, gul galle med ild, mens flegmaet sto i sammenheng med vann. Slik som innslaget av tørrhet, fuktighet, hete og kulde kunne variere innenfor hvert av de fire elementene, påvirket disse også i sin tur kroppsvæskene.[trenger referanse] Det var derfor en utbredt forestilling, inntil omkring år 1900, at den syke ved forkjølelse hadde fått tilfrosset blodårene som forårsaket at flegmaet fløt ut av nese og munn.[trenger referanse]
|
Enkelte mennesker påstås å ha evnen til å stoppe blødninger. Dette kalles å stemme blod. Iblant dro blodstemmeren en ullfille over såret, så stoppet blødningen, men blodstemmeren behøvde ikke alltid å være til stede. Fra nyere tid finnes historier om folk som har stemt blod over telefonen etter at de har fått forklart hvem som var såret. Det merkelige er at sår det hadde vært blodstemt over, ble helt hvite. Det er imidlertid aldri dokumentert at blodstemming faktisk har skjedd.
Samtidig ble det gjerne lest eller mumlet en trollformel over pasienten. Denne ble notert av Jørgen Moe under en samlingsferd til Valle i Setesdal i 1847 etter den trollkyndige Auver Ljostads svartebok:
Homer forteller ca. 800 f.Kr at Odyssevs ble såret i låret på en villsvinjakt, og at kameratene hans stanset blodet ved å lese bønner over ham.[trenger referanse] Sagaene inneholder ingen blodstemmingsformler, men en blodbønn Moltke Moe skrev opp i Bø i Telemark i 1882, inneholder ordet mjod, som var en norrøn kjenning (= omskrivning) for blod. Blod var et tabuord som man unngikk å nevne.[trenger referanse]
En annen gruppe blodstemmingsformler viser til historien om at Jordans elv stanset, dvs. vanndemonene stivnet av skrekk, da Jesus steg ut i vannet for å motta dåpen av Døperen Johannes. Denne varianten har prost Nils Hertzberg i Hardanger opptegnet etter en muntlig kilde i Kinsarvik:
d:er viste ret, men gjore raangt
At vannet i Jordan stod stille da Jesus ble døpt, er et bibelfremmed tema hentet fra Protoevangelium Jacobi fra ca. år 150. I Solør-området grep blodstemmeren over såret og sa:
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
