Bartolomeo Pacca den eldre

katolsk kardinal From Wikipedia, the free encyclopedia

Bartolomeo Pacca den eldre

Skriptfeil: Funksjonen «bildeOgTekst» eksisterer ikke.Skriptfeil: Funksjonen «bildeOgTekst» eksisterer ikke.Skriptfeil: Funksjonen «bildeOgTekst» eksisterer ikke.

Kjappe fakta Født, Død ...
Bartolomeo Pacca den eldre
Født25. des. 1756[1][2]
Benevento
Død19. apr. 1844[1][3] (87 år)
Roma
BeskjeftigelseKatolsk prest (1785–) 
Embete
  • Dekan over kardinalkollegiet (1830–1844)
  • katolsk erkebiskop (1786–)
  • Chamberlain of the Apostolic Chamber (1814–1824)
  • Camerlengo del Collegio cardinalizio (1804–1805)
  • Camerlengo del Collegio cardinalizio (1837–1838)
  • cardinal-bishop of Ostia (list of bishops of Ostia, 1830–1844)
  • kardinal (1801–)
  • titulær erkebiskop (1785–)
  • apostolic nuncio to Germany (1786–1794)
  • apostolic nuncio in Portugal (1794–1801) 
Utdannet vedPontificia Ecclesiastica Academia
La Sapienza
GravlagtSanta Maria in Campitelli
Bartolomeo Pacca den eldre på Commons
Lukk

Bartolomeo Pacca (den eldre) (1756–1844) var en katolsk kardinal.

Liv og virke

Bakgrunn

Bartolomeo Pacca var sønn av adelsmannen Orazio Pacca, markgreve av Matrice, og Crispina Malaspina. Han ble utdannet av jesuittene i Napoli, av somaschinerne i det klementinske kollegium i Roma ved Accademia dei Nobili Ecclesiastici.

Lavere vigsler, prestevielse

De lavere vielser mottok han 17. juli 1785, den 31. juli samme år ble han viet stil subdiakon, og den 7. august 1785 til diakon. Pacca ble presteviet 14. august 1785.

Erkebiskop

Allerede 26. september 1785 ble han utnevnt til titularerkebiskop av Tamiathis; han ble bispeviet av kardinal Giovanni Carlo Boschi den 17. april 1786. Han vare tilknyttet Den romerske kurie og det pavelige diplomati, blant annet som nuntius i Köln og Portugal. Mellom disse to postene var han blitt utnevnt til nuntius i Frankrike, men kunne ikke tiltre på grunn av den franske revolusjon.

Kardinal

Han ble utnevnt til kardinal i februar 1801 av pave Pius VII.

I 1809 ekskommuniserte pave Pius VII keiser Napoleon I, og den 6. juli ble han og kardinal Pacca arrestert. Paven ble sendt til Savona og Pacca til Fenestrelle. I 1813 ble de begge flyttet til Fontainebleau. Pacca fikk paven til å tilbakekalle sin overenskomst med Napoleon, og ble deportert til Uzès i januar 1814. Han ble løslatt ved Napoleons fall i april 1814. Han returnerte da til Roma og organiserte statsjuntaen som regjerte i den fraværende pavens navn.

Han representerte Pavestolen under Wienerkongressen i 1815 inntil kardinal Ercole Consalvi overtok ansvaret.

Da kongen av Napoli, Joachim Murat, rykket mot Roma, flyktet han ikke, og i «de hundre dagene» (1815) fattet han noen kontroversielle beslutninger, som det å fengsle kardinal Jean-Siffrein Maury i Castel Sant'Angelo (som ble sluppet ut av kardinal Consalvi så snart han kom tilbake til byen).

Han var prefekt for Kongregasjonen for biskoper og regularklerikere i 1818, og ble prefekt for Kongregasjonen for seremoniene i 1830.

Han deltok ved konklavet 1823 som valgte kardinal Annibale della Genga til pave Leo XII. Ved det valget tilhørte han den såkalte "moderati"-fraksjonen som forsøkte å blokkere Della Gengas valg.[trenger referanse]

Han deltok senere ved konklavet 1829 som valgte pave Pius VIII, og konklavet 1830–1831 som valgte pave Gregor XVI.

Pacca ble forfremmet til kardinalbiskop av Frascati i 1818, og i 1821 ble han kardinalbiskop av Porto e Santa Rufina. I 1830 ble han valgt til kardinalkollegiets dekanus, og fikk i henhold til tradisjonen også bispesetet Ostia.

Han var grandonkel til sin navnebror kardinal Bartolomeo Pacca den yngre (kreert 1875).

Episkopalgenealogi

Hans episkopalgenealogi er:

Referanser

Eksterne lenker

Wikiwand - on

Seamless Wikipedia browsing. On steroids.