Norsk filmregisør From Wikipedia, the free encyclopedia
Arne Skouen (født 18. oktober 1913, død 24. mai 2003) var norsk filmregissør, journalist og forfatter. Han ble født i Kristiania og var sønn av kontorist Peder N. Skouen. Fra 1949 var Arne Skouen bosatt på Eiksmarka. Han bodde også i perioder i USA, Storbritannia og Sverige.
| Arne Skouen | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 18. okt. 1913[1][2] Christiania | ||
| Død | 24. mai 2003[1][2] (89 år) Bærum | ||
| Beskjeftigelse | Filmregissør,[3] manusforfatter, journalist, skribent, filmprodusent | ||
| Ektefelle | Kari Øksnevad (1946–)[4] | ||
| Barn | Synne Skouen | ||
| Nasjonalitet | Norge[5] | ||
| Gravlagt | Vestre gravlund | ||
| Språk | Norsk | ||
| Utmerkelser | 6 oppføringer
Fritt Ords Pris (1996)
Norsk kulturråds ærespris (1988) Oslo bys kulturpris (1982) Jonasprisen (1988) Amandakomiteens ærespris (1986) Filmkritikerprisen (1950) (for verk: Gategutter, sammen med: Ulf Greber) | ||
| IMDb | IMDb | ||
Skouen var sjømann i perioden 1933–34, tilknyttet Dagbladet fra 1935, opprinnelig som sportsredaktør. Han ble journalist i 1946 og var sports- og kulturmedarbeider i Verdens Gang 1947–57, og kommentator og kulturmedarbeider i Dagbladet 1971–95. Arbeidet 1943–45 som presse- og mediemann i Stockholm, London (for NRK) og New York. Han var 1967–1972 styreleder for Norske Dramatikeres Forbund.
Etter bare kort tid som løsmedarbeider i Dagbladet, ble Skouen fast ansatt som sportsredaktør for avisen. Den andre verdenskrig og den tyske okkupasjonen av Norge førte til at han måtte forlate stillingen og flykte fra Norge. Da arbeidet han blant annet for norsk radio (NRK) i London, og studerte journalistikk i New York.
Da han kom tilbake til Norge i 1946, foreslo han for Dagbladets redaktør Einar Skavlan at avisen burde gå over i tabloidformat, etter modell fra New York Post. Da Skavlan forkastet idéen, følte ikke Skouen seg hjemme i avisen lenger. Han valgte derfor å gå over Akersgata for å begynne i den nystartede avisen Verdens Gang. Her skulle han ha sitt faste virke i over ti år. Han jobbet både som sports- og kulturjournalist, samt som skribent og idémaker. Skouen er blant annet kjent for å ha hatt idéen til terningskast for å vurdere filmer, i norsk presse. Selv etter at Skouen gikk ut av sitt faste virke i avisen i 1957, var han tidvis en sentral skikkelse i VG. Blant annet assisterte han Einar Munthe-Kaas og Arne Bonde med utformingen av sidene da avisen gikk over i tabloidformat i 1963.
Mot slutten av 1960-tallet ble Arne Skouen igjen å finne i Dagbladet, etter flere år der film og bøker opptok det meste av hans tid. Skouen hadde en datter som ble diagnostisert med autisme. I spalten «Ytring», som etter hvert ble en institusjon i norsk presse, brukte han mye krefter på utviklingshemmedes rettigheter i samfunnet. Blant annet gikk han kraftig i rette med spesialskolene, som Skouen mente var ødeleggende for barna som gikk der. Da Skouen igjen ble fast ansatt i Dagbladet i 1971, arbeidet han i hovedsak med kulturstoff og som skribent i kommentaravdelingen.
I 1974 presenterte Arne Skouen og Gerd Benneche den såkalte «Gro-saken» i Dagbladet. Journalistene beskrev bruken av tvangstiltak mot den autistiske jenta «Gro» som tortur. Saken førte til en omfattende debatt om behandlingen av psykisk utviklingshemmede.[6]
Selv om det var kommentarene og kulturstoffet som sto Skouen hjertet nærmest som pressemann, forlot han aldri helt sportsjournalistikken. Han dekket flere olympiske leker og verdensmesterskap for både Dagbladet og VG. I 1936 var han yngste registrerte medarbeider ved Vinter-OL i Garmisch-Partenkirchen og Sommer-OL i Berlin, mens han i 1994 var eldste akkrediterte journalist under Vinter-OL på Lillehammer.
Parallelt med den journalistiske karrieren, skrev Skouen skjønnlitteratur om det å være ung og sjømann. I 1939 debuterte han som dramatiker med skuespillet Ansikt mot ansikt, og i 1941 skrev han skuespillet Barn av solen, som ble en stor suksess. Under krigen flyktet Skouen til Sverige og bosatte seg i Stockholm i 1943, hvor han kom i kontakt med en rekke interessante mennesker, som Ingmar Bergman og Tutte Lemkow. I Stockholm fikk Skouen sin første erfaring innen film, hvor han skrev synopsis til kort- og langfilmer.
Etter 2. verdenskrig skrev han de to romanene Fest i Port des Galets og Gategutter, og filmdebuterte med Gategutter i 1949 etter at kinodirektør i Oslo og daværende formann i styret for Norsk Film ⅍, Kristoffer Aamot, tok kontakt og ba ham filmatisere romanen.
Skouens Gategutter sammenlignes ofte med Vittorio de Sicas Sykkeltyvene fra 1948 og har blitt betegnet som norsk neorealisme.
Etter sin debut bidro Skouen med en rekke forskjellige filmer som har beriket norsk film, alt fra krigsfilmer (Ni liv, 1957) til klassiske komedier (Bussen, 1961).
Skouen regisserte og produserte i alt 17 filmer:
Arne Skouen arbeidet for NRK på en rekke produksjoner, både som manusforfatter og regissør. Han oversatte også verdensdramatikk for Fjernsynsteatret. I januar 1961 sendte NRK Fjernsynsteatret Hughie av Eugene O'Neill, i Arne Skouens oversettelse.[7] Senere samme år ble Skouens oversettelse av Harold Pinters Går ut i kveld sendt i Fjernsynsteatret.[8]
I 1970 sendte NRK komiserien Pim og Laffen – som ble presentert som en «hverdagskomedie» i fire episoder, «fritt etter familien i pappa-bøkene av Arne Skouen». Hovedrollene som ekteparet Pim og Laffen ble spilt av Inger Marie Andersen og Henki Kolstad, og seriens kjenningsmelodi var av Egil Monn-Iversen.[9]
Flere av Skouens bøker er oversatt til andre språk.[trenger referanse]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
