Andreas Baader

Andreas Bernd Baader (1943–1977) var en av lederne for den såkalte første generasjonen innen Rote Armee Fraktion (RAF), en venstreekstrem terrororganisasjon i Vest-Tyskland som hovedsakelig var aktiv i 1970-årene. Organisasjonen var også kjent som Baader-Meinhof-banden, etter Baader og Ulrike Meinhof, et annet medlem av gruppen.

Andreas Baader
Født		Berndt Andreas Baader 6. mai 1943[1][2][3] München
Død		18. okt. 1977[1][2][3] (34 år) Stammheim-fengselet skuddsår
Beskjeftigelse		Terrorist
Utdannet ved		Grundschule an der Herrnstraße
Nasjonalitet		Tyskland
Gravlagt		Dornhaldenfriedhof
Medlem av		Rote Armee Fraktion
Sonings­sted		Moabitfengselet, Stammheim-fengselet
Andreas Baader på Commons

Baader var en av de få ledende tyske venstreradikale terrorister som ikke hadde universitetsutdannelse.^[4]

Liv og virke

Bakgrunn

Baader vokste opp med sin mor, Anneliese. Hans far, arkivaren Berndt Baader, forsvant ved Østfronten henimot slutten av andre verdenskrig, og det ble aldri funnet ut av hva som skjedde ham. Baader gjorde i tenårene opprør og valgte blant annet å ikke konfirmere seg og forsøkte å overbevise sin mor å slutte å feire jul.^{[trenger referanse]} Han var en bråkmaker i skolen og kom senere i klammeri med loven i München.^{[trenger referanse]} Dette var en av faktorene til at han i begynnelsen av 1960-årene flyttet til Vest-Berlin.^{[trenger referanse]} Han slapp å gjøre militærtjeneste.

Baader begynte snart å bevege seg innen studentkretser, uten å selv noensinne studere videre, og kom snart inn i den protestbevegelse som vokste frem blant studentene. Baader gjorde seg bemerket ved å ville gå til angrep med attentater. Det var også da han traff sin livsledsagerske Gudrun Ensslin.

Voldsaksjoner

I 1968 satte han fyr på et varehus i Frankfurt am Main sammen med Gudrun Ensslin, Thorwald Proll og Horst Söhnlein.^[5] De ble alle dømt til tre års tukthus, men Baader ble løslatt i påvente av ankebehandlingen og gikk under jorden i 1969, da dommen ble rettskraftig. Han ble arrestert året etter, men samme år befridde Ulrike Meinhof, Irene Goergens, Ingrid Schubert og en annen ukjent gjerningsperson ham fra fangenskapet. Aksjonen, der Meinhof fikk møte Baader i Deutsches Zentralinstitut für soziale Fragen under påskudd av å skulle skrive en bok, blir gjerne regnet som RAFs fødsel.^{[trenger referanse]} En av de ansatte ved instituttet ble skutt og sterkt skadet under aksjonen. Sammen med rundt 20 andre ettersøkte venstreekstremister reiste Baader til Jordan for å få militær trening av den palestinske organisasjonen Fatah.^[6]

I 1972 deltok Baader i fem bombeangrep som drepte fire og såret over 50, samt i en rekke bankran i Vest-Tyskland.^[7] Han var på det tidspunktet en av Tysklands mest ettersøkte terrorister.^{[trenger referanse]} 1. juni 1972 ble han, sammen med RAF-medlemmene Jan-Carl Raspe og Holger Meins, arrestert etter en skuddveksling i Frankfurt. 28. april 1977 ble han, etter en rettssak som hadde vart i nesten to år, dømt til livsvarig fengsel.

Med en gisselaksjon ved den vesttyske ambassaden i Stockholm i 1975, samt bortføringen av Hanns-Martin Schleyer, som var president for den vesttyske arbeidsgiverorganisasjonen, og den parallelle kapringen av Landshut i 1977, forsøkte RAF og en palestinsk organisasjon å presse den tyske regjeringen til å løslate Baader og andre terrorister fra fengsel.^[8] Regjeringen Schmidt valgte å ikke gi etter for kravene. Om morgenen den 18. oktober 1977 ble Andreas Baader funnet skutt på cellen sin i Stammheim-fengselet. Rettsmedisineren fastslo at han hadde begått selvmord.^[9] På den ytterliggående venstresiden var det likevel en vanlig konspirasjonsteori at han ble myrdet av myndighetene, noe som for eksempel kommer til uttrykk i Odd Nerdrums maleri: Mordet på Andreas Baader.^{[trenger referanse]}