Daudet arbeidet som journalist i Paris før han slo igjennom som forfatter.[20] I sine fortellinger og romaner brukte han gjerne sin kjennskap til livet i Provence, der han var født. Blant hans mest kjente bøker er de tre romanene om romanfiguren Tartarin de Tarascon og en samling fortellinger med tittelen Lettres de Mon Moulin (som betyr: «Brev fra min mølle»).
Alphonse Daudet har gått over i historien som en av de fremste provencalske forfatterne. Dette skyldes både romantrilogien om figuren «Tartarin de Tarascon» – som har blitt beskrevet som en provencalsk Don Quijote[21][22] – og fortellingene som har samletittelen Lettres de Mon Moulin. Daudets forfatterskap sies å vise en inngående kjennskap til provencalsk liv og lynne.
I Fontvieille i Provence finnes museet «Daudets mølle» – som han i realiteten aldri bodde i.[20] Møllen ble innkjøpt i 1932 av det litterære selskapet «Amis d’Alphonse Daudet» for å hedre forfatterens minne.[20] Møllen er i dag et museum der turister kan se flere av Daudets manuskripter og andre memorabilia.[20]
Det fremgår av flere av Daudets utgivelser at han var rasistisk overfor jøder. I 1869 kom samlingen Lettres de mon moulin ut; den inneholder fortellingen A Milianah der en av figurene er en gammel, jødisk mann fra Algerie; fremstillingen av denne mannen er klart antisemittisk. Noen år senere – i 1873 – publiserte Daudet julefortellingen Salvette et Bernadou, der ågerkarlen Augustus Cahn beskrives på en måte som generaliserer over alle jøder i Frankrike på et svært negativ måte.[trenger referanse]
I 1886 lånte Daudet penger til Édouard Drumont, som senere etablerte organisasjonen Ligue nationale anti-sémitique de France (norsk oversettelse: Frankrikes nasjonale antisemittiske forbund), slik at Drumont skulle kunne publisere en svært rasistisk pamflett med tittelen La France juive (norsk oversettelse: Det jødiske Frankrike). Senere bistod han Drumont i en duell som Drumont utkjempet mot Arthur Meyer, som Drumont hadde fornærmet grovt i sin pamflett. Meyer var av jødisk avstamning, og hadde i 1882 tatt over som sjefredaktør i den konservative avisen Le Gaulois.
Alphonse Daudet døde midt under opprullingen av rettsskandalen som er kjent som Dreyfus-saken, men før han døde ga han tydelig uttrykk for at han mente Dreyfus var blitt straffedømt og sendt til Djevleøya med rette – til tross for at Daudet hadde nær forbindelse med forfatteren Émile Zola, som var den som gikk i bresjen for å avsløre justismordet som var begått av et sterkt antisemittisk militærvesen og rettsvesen, og gjenopprette kaptein Dreyfus' ære. Zola holdt likevel en minnetale over Daudet da sistnevnte ble gravlagt på Père-Lachaise-kirkegården i Paris.
Romaner
1868: Le Petit Chose. Histoire d’un enfant, Pierre-Jules Hetzel
1872: Tartarin de Tarascon, E. Dentu
1874: Femmes d'artistes, Lemerre
1874: Fromont jeune et Risler aîné, Charpentier
1876: Jack, E. Dentu
1877: Le Nabab, Charpentier
1878: Les Rois en exil, Dentu
1881: Numa Roumestan: mœurs parisiennes, Charpentier
1883: L'Évangéliste, Dentu
1884: Sapho, Charpentier
1885: Tartarin sur les Alpes, Calmann-Lévy
1888: L'Immortel, Lemerre
1890: Port-Tarascon: dernières aventures de l'illustre Tartarin, Dentu et Guillaume
1892: Rose et Ninette, Flammarion
1895: La Petite Paroisse, Lemerre
1897: Le Trésor d’Arlatan, Charpentier et Fasquelle
1898: Soutien de famille, Fasquelle
Fortellinger og novellesamlinger
Lettres de mon moulin, samling utgitt av Pierre-Jules Hetzel i 1869 og deretter av Alphonse Lemerre, som gjorde samlingen komplett i 1879; opprinnelig ble disse «brevene» publisert i ulike aviser:
Avant-propos (skrevet i 1869 til Hetzels samling)
Installation et La Diligence de Beaucaire (16. oktober 1868, Le Figaro)
Le Secret de maître Cornille (20. oktober 1866, L'Événement)
La Chèvre de monsieur Seguin (14. september 1866, L’Événement)
Les Étoiles (8. april 1873, Le Bien public)
L'Arlésienne (31. august 1866, L’Événement)
La Mule du pape (30. oktober 1868, Le Figaro)
Le Phare des Sanguinaires (22. august 1869, Le Figaro)
L'Agonie de la Sémillante (7. oktober 1866, L’Événement)
Les Douaniers (11. februar 1873, Le Bien Public)
Le Curé de Cucugnan (28. oktober 1866, L’Événement)
Les Vieux (23. oktober 1868, Le Figaro)
Ballades en prose: La Mort du Dauphin et Le Sous-préfet aux champs (13. oktober 1866, L’Événement)
Le Portefeuille de Bixiou (17. november 1868, Le Figaro)
La Légende de l'homme à la cervelle d'or (29. september 1866, L’Événement)
Le Poète Mistral (21. september 1866, L’Événement)
Les Trois Messes basses (1875, Contes du lundi)
Les Oranges (10. juni 1873, Le Bien public)
Les Deux Auberges (25. august 1869, Le Figaro)
À Milianah (1. februar 1864, Revue nouvelle)
Les Sauterelles (25. mars 1873, Le Bien public)
L'Élixir du révérend père Gaucher (2. oktober 1869, Le Figaro)
En Camargue: Le Départ, La Cabane, À l'espère! (À l'affût!), Le Rouge et le Blanc et Le Vaccarès (24. juni og 8. juli 1873, Le Bien public)
Nostalgies de caserne (7. september 1866, L’Événement)
Contes du lundi, 1873
Contes choisis, illustration d'Émile Bayard et Adrien Marie, 1883
Contes choisis: la fantaisie et l'histoire, 1886
La Fédor, 1897
Andre noveller
Promenades en Afrique (Le Monde illustré, 27. desember 1862)
Le Bon Dieu de Chemillé qui n'est ni pour ni contre (legende fra Touraine, L'Événement, 21. juli 1872)
Le Singe (L'Événement, 12. august 1872)
Le Père Achille (L'Événement, 19. august 1872)
Salvette et Bernadou (Le Bien public, 21. januar 1873)
Le Cabecilla (Le Bien public 22. april 1873 og Le petit moniteur illustré 26. juni 1887)
Wood'stown, conte fantastique (Le Bien public, 27. mai 1873)
La Dernière Classe
Skuespill
1859: Le Roman du Chaperon rouge, Paris, Mazeto Square, coll. «Ab initio», 2016, 32 p. (ISBN 978-2-919229-33-8)
1862: La Dernière Idole, prosadrama i en akt, med Ernest Lépine i hovedrollen. Uroppført på Théâtre de l'Odéon i Paris den 4. februar 1862. Stykket ble en del av det faste repertoaret til teateret la Comédie-Française i 1904
1864: Les Absents, med musikk komponert av Ferdinand Poise. Uroppført på Opéra-Comique i Paris den 26. oktober 1864
1865: L'Œillet blanc, med Ernest Lépine. Uroppført på Théâtre-Français i Paris den 8. april 1865
1867: Le Frère aîné, med Ernest Lépine. Uroppført på théâtre du Vaudeville i Paris den 19. desember 1867
Lise Tavernier. Uroppført på théâtre de l'Ambigu i Paris den 29. januar 1872
L'Arlésienne, teaterstykke i tre akter basert på Daudets novelle med samme tittel, tonesatt av Georges Bizet. Uroppført på théâtre du Vaudeville i Paris den 1. oktober 1872
1876: Fromont jeune et Risler aîné, teaterstykke i fem akter basert på Daudets roman med samme tittel; teatermanuset var skrevet av Daudet sammen med Adolphe Belot. Uroppført på théâtre du Vaudeville i Paris den 16. september 1876
1881: Jack, basert på Daudets roman med samme tittel. Uroppført på théâtre de l'Odéon i Paris den 11. januar 1881
1880: Le Nabab. Uroppført på théâtre du Vaudeville i Paris den 30. januar 1880
1887: Numa Roumestan, teaterstykke i fem akter og seks tablåer basert på Daudets roman med samme tittel. Uroppført på théâtre de l'Odéon i Paris den 15. februar 1887, og deretter satt opp på théâtre du Gymnase
1885: Sapho, teaterstykke i fem akter basert på Daudets roman med samme tittel; teatermanuset var skrevet av Daudet sammen med Adolphe Belot. Uroppført på théâtre du Gymnase i Paris den 18. desember 1885. Skuespillet ble en del av Comédie-Françaises faste repertoar i 1912
1895: La Petite Paroisse (1895), skuespill i fire akter og seks tablåer, med skuespilleren Léon Hennique i en av rollene. Uroppført på théâtre Antoine den 21. januar 1901, med André Antoine som regissør
Selvbiografiske verker
1888: Trente Ans de Paris, Marpon et Flammarion
1888: À travers ma vie et mes livres, Marpon et Flammarion
1889: Souvenirs d'un homme de lettres, Marpon et Flammarion
«Le moulin de Daudet à Fontvieille - Lettres de mon moulin - Alphonse Daudet». www.avignon-et-provence.com. Avignon et Provence. Besøkt 29. juli 2023. «Symbole de l'écrivain Alphonse Daudet et de son oeuvre, le moulin est ouvert à la visite à Fontvielle. Récemment rénové, il accueille dans son sous-sol un trés joli musée illustrant les oeuvres et les souvenirs d'Alphonse Daudet.»
Cervantes, Biblioteca Virtual Miguel de. «Cervantes: Bulletin of the Cervantes Society of America. Volume IV, Number 1, Spring 1984». Biblioteca Virtual Miguel de Cervantes (på spansk). Besøkt 30. juli 2023. «The Sancho-inspired characters overlooked by Flores include the protagonist of Alphonse Daudet's once famous and influential Tartarin de Tarascon (a character who fuses Don Quijote's spirit and Sancho Panza's body), Romilayu in Saul Bellow's Henderson the Rain King, Arsenii in Alexander Solzhenitsyn's August 1914 and others. Disappointing also is Flores' lack of discussion of the Manchegan squire in modern Hispanic —85→ poetry. It is absurd to cite three minor Brazilian poems about Sancho (as Flores does, p. 103) and ignore works like Jorge Guillén's «Dimisión de Sancho» and Gabriel Celaya's «A Sancho Panza».»
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
