From Wikipedia, the free encyclopedia
Alfred Lothar Wegener (1880–1930) var en tysk meteorolog og geofysiker som ble verdenskjent for kontinentaldriftsteorien, forløperen til dagens platetektonikk.
| Alfred Wegener | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Alfred Lothar Wegener 1. nov. 1880[1][2][3][4]  Berlin (Det tyske keiserrike) | ||
| Død | november 1930[5] Grønland (Kongeriket Danmark)[6] | ||
| Beskjeftigelse | Geolog, oppdagelsesreisende, astronom, meteorolog, universitetslærer, polfarer, fysiker, geograf, geofysiker, klimaforsker | ||
| Embete |
| ||
| Utdannet ved | Humboldt-Universität zu Berlin[7] Köllnisches Gymnasium | ||
| Doktorgrads- veileder | Julius Bauschinger[7] Wilhelm Julius Foerster[7] | ||
| Ektefelle | Else Köppen | ||
| Søsken | Kurt Wegener (familierelasjon: eldre bror) | ||
| Nasjonalitet | Det tyske keiserrike | ||
| Medlem av | Det østerrikske vitenskapsakademiet Schwarzburgbund | ||
| Utmerkelser | Carl-Ritter medaljen (1913) | ||
| Arbeidssted | Universitetet i Tartu Philipps-Universität Marburg Karl-Franzens-Universität Graz | ||
| Fagfelt | Geologi | ||
| Doktorgrads- studenter | Bruno Eckardt Simon Kahlke[7] | ||
| Kjent for | The Origin of continents and oceans | ||
| Signatur | |||
 | |||
Wegener ble født den 1. november 1880 i Berlin. Faren var teolog og lærer ved en klosterskole i byen. Som 20-åring begynte han å studere fysikk, meteorologi og astronomi ved universitetene i Berlin, Heidelberg og Innsbruck, og tok doktorgraden ved Universitetet i Berlin i 1904, 24 år gammel.
Selv om han var utdannet astronom, arbeidet Wegener først og fremst med det nye fagfeltet meteorologi. Han ble ansatt ved det Kongelige Prøyssiske Aeronautiske Observatorium ved Berlin. Sammen med broren sin drev han med flygning med varmluftballonger, og sammen satte de en rekord for opphold over bakken på 52 timer.
I 1912-1913 dro Wegener på ekspedisjon til Grønland for å undersøke polarværet. Dette beskrev han selv senere som et vendepunkt i livet sitt. Som gammel ballongfarer ble han en pioner på utforsking av atmosfæren med værballonger. Her gjorde han observasjoner som ledet til hans teorier om jetstrømmer i høye luftlag. Han fant også fossiler av tropisk vegetasjon i isødet, og fikk inspirasjon til å samle tankene omkring kontinentaldriftteorien han i dag er best kjent for.[8]
Det samme året han kom hjem giftet han seg med datteren til en kjent meteorolog og klimatolog Wladimir Köppen og flyttet til Marburg og ble privat dosent. I 1924, etter han han var blitt en svært kontroversiell forsker, fikk han en fast stilling som meteorolog ved Karl-Franzens-Universität Graz i Østerrike, som gav ham og familien økonomisk sikkerhet og tillot ham å videreutvikle teoriene sine.
Ved Marburg skrev og utgav Wegener et 20-talls verker. Best kjent var en lærebok i meteorologi; Thermodynamik der Atmosphäre. I disse verkene la Wegener fram sine teorier om jetstrømmer. Under første verdenskrig var han reserveoffiser og tjenestegjorde under kamper i Belgia. Der formulerte han for alvor kontinentaldriftsteorien, og hans bror fikk ham til å utgi den under tittelen: Die Entstehung der Kontinente und Ozeane (Kontinentenes og havenes dannelse) i 1915, med utgivelser på engelsk i 1924 og 1929.
Wegeners kontinentaldriftsteori bygget på likheten mellom kystlinjene langs Sør-Amerika og Afrika. Dette var han langt fra den første til å bemerke, men Wegener hadde en bred akademisk bakgrunn, og selv om han ikke hadde formell geologisk utdannelse, var han geofysiker, og trakk inn emner som paleoklimatologi og paleontologi. Wegener mente at likheten i kystlinjer skyldtes at de to kontinentene en gang hadde sittet sammen, men at de hadde delt seg i to og dannet Atlanterhavet. Ved å sammenlikne kjente geologiske formasjoner og utbredelsen av fossile dyr og planter, puslet han sammen mesteparten av dagens kontinenter til et superkontinent han kalte Pangea, «Allejorden».
Både teoriene om jetstrømmene og kontinentaldrift møtte motstand. Jetstrømmene fantes det rett og slett ikke teknisk kapasitet til å påvise i 1920- og 1930-årene. Eksistensen av dem ble ikke bekreftet før under andre verdenskrig da amerikanske Superfortress bombefly over Japan fløy så høyt at de havnet i jetstrømmene.
Motstanden mot kontinentaldrift-teorien var også sterk. I 1928, på en geologikongress i USA, ble Wegener beskrevet som en forsker av «den fotløse typen» som i sin rekonstruksjon av jordoverflaten tok seg altfor store friheter med moder jord. Alternative teorier som forklarte utbredelsen av tidligere dyre- og planteliv eksisterte, og bygget på forskjellige versjoner av at kontinenter hadde sunket og dannet havene (særlig Atlanterhavet). Wegener avviste disse teoriene, da kontinenter stort sett består av granitt, som er en lettere bergart enn magmaen den flyter på, og følgelig ikke kan synke. Problemet med Wegeners teori var at det ikke fantes noen kjente krefter som kunne flytte den enorme vekten av kontinentalplatene. Et annet problem var fossiler som ble tolket som tropisk vegetasjon i Antarktis, et område som i Wegeners modell aldri har hatt tropisk klima i hele Jordas historie.
Wegener arbeidet hele resten av sitt liv med å finne belegg for sine teorier, men opplevde aldri å få sine teorier anerkjente. Sammen med sin svigerfar, Wladimir Köppen, utga han dessuten boken Die Klimate der geologischen Vorzeit (Urtidens klima) i 1924. I tillegg drev han stadig feltarbeide på Grønland. På sin siste ekspedisjon ble han og hans kompanjong Rasmus Villumsen savnet i november 1930. Wegeners lik ble funnet den 12. mai 1931.
Wegeners samtidige tilhengere inkluderte hans egen svigerfar, Wladimir Köppen, geologen Alexander du Toit fra Sør-Afrika og den britiske geofysikeren Arthur Holmes. Du Toit publiserte boka Our Wandering Continents i 1937 og Holms’ hovedverk Principles of Physical Geology fra 1944 avsluttet med et stort kapittel om kontinentaldrift.
Selv om kontinentaldriftens tilhengere var i mindretall, var teorien relativt godt kjent. Den norske professoren Erling Christophersen som ledet Tristan da Cunha-ekspedisjonen i 1937 hadde som uttalt mål å se etter tegn til at øygruppen en gang hadde vært en del av Afrika[9] (Det var den ikke, Tristan-øyene er vulkanske).
Diskusjonen om kontinentaldrift vendte imidlertid sterkt tilbake i 1950-årene da studier av fossil magnetisme i bergarter – paleomagnetisme, et nytt geofysisk forskningsfelt – tydet på at det likevel måtte ha foregått relative bevegelser mellom kontinentene. Dette var den første uavhengige verifikasjonen av Wegeners teori, og kullkastet samtidig teorier som bygget på sunkne kontinenter.
I 1960-årene ble den Den midtatlantiske ryggen oppdaget med ekkolodd. Prøver viste at havbunnen var eldre jo lengre bort man kom fra selve ryggen. Dette førte til teorien om havbunnspredning, selve drivmekanismen Wegeners teori hadde savnet.
Etter introduksjonen av begrepene havbunnspredning og platetektonikk har forestillingen om 'mobile kontinenter' fullstendig overtatt som grunnlag for studier av den faste jord. I dag er det mulig å spore kontinentenes vandring flere milliarder år tilbake, og det har blitt klart at Wegeners Pangæa bare er det siste i en serie superkontinenter. Likevel blir kontinentaldriftteorien fortsatt motsagt fra både ikke-faglig og faglig hold, blant andre av pensjonert prof. Karsten M. Storetvedt ved Universitetet i Bergen.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
