Ajjubidedynastiet

Ayyubidedynastiet var et kurdisk dynasti bestående av arabere, kurdere, tyrkere, syrere og andre folkeslag fra Midtøsten. Dynastiet ble opprettet av Salah Ad-Din og hans bror (Shirkuh).^[3] som hersket over Egypt, Syria, Jemen (med unntak av de nordlige fjellene), Diyarbakir, Mekka, Hijaz og det nordlige Irak i de 12. og 13. århundrene.

ایوبیان الأيوبيون Ajjubide-dynastiet
←   ←   ← 1171–1341 →
Flagg
Plasseringa til Ajjubidane Ajjubide-riket på det største under Saladin i 1188
Hovedstad	Kairo (1174–1250)
Språk	arabisk[1] kurdisk
Religion	Islam
Styreform	Sultanat
Sultan
- 1174–1193	Saladin (første)
- 1331–1341	Al-Afdal (siste rapporterte)
Historie
- Grunnlagt	1171
- Opphørte	1341
Areal
- 1190 est.[2]	2 000 000 km²
Innbyggere
- 1100-tallet est.	7 200 000 (estimat)
Valuta	Dinar
I dag en del av	Egypt  Irak  Israel  Jordan  Libanon  Libya  Palestina  Saudi-Arabia  Sudan  Syria  Tunisia  Tyrkia  Jemen

Saladin

Ayyubide-dynastiet ble grunnlagt av Saladin ü(Salah al-Din) som sammen med sin onkel Shirkuh, erobret Egypt for zengidenes leder for den syriske provinsen, Nur ad-Din, emir av Damaskus og Aleppo, i 1169. Navnet Ayyub kommer fra Saladins far og Shirkuhs bror, Najm ad-Din Ayyub. Da Shirkuh døde, konsoliderte Saladin raskt makten og slo tilbake et korsfarerangrep på Damietta samme år og slo ned et opprør blant svarte afrikanske soldater. Saladin avsatte den siste fatimid-kalifen i 1171, men han ble gradvis fremmedgjort fra sin tidligere herre, Nur ad-Din.

«Enda en gang kjente Egypt en ubestridt herre som var i stand til å organisere hennes ressurser i menn og velstand til å føre krig mot frankerne».^[4] Allerede i 1170 plyndret Saladin korsfarerdistriktet Gaza og Darum. Året etter tok han tilbake Eilat ved Aqababukta fra kongedømmet Jerusalem. Han plyndret i 1171 og 1173 lenene Montreal (Shobak) og Al Karak i Transjordan.

Da Nur ad-Din døde i 1174, erklærte Saladin krig mot Nur ed-Dins unge sønn, As-Salih Ismail, og tok Damaskus. Ismail flyktet til Aleppo hvor han fortsatte å gjøre motstand mot Saladin til han ble myrdet i 1181. Saladin tok i 1175 og 1176 kontroll over Syrias indre, med unntak av Aleppo. Han erobret til og med Al Jazira i det nordlige Irak. Dermed gjorde han zengidene i Mosul og Sinjar og artukidene i Mardin og Diyarbakir til sine vasaller. Han oppnådde også kontroll over Hijaz og Jemen.

Saladin vendte sin oppmerksomhet mot korsfarerstatene igjen i 1177 ved å invadere kongedømmet Jerusalem fra sør. Han møtte ikke motstand til å begynne med, og han var uforsiktig da han lot styrkene spre seg på leting etter bytter. Plutselig angrep kong Balduin IV av Jerusalem, og Saladin ble stygt beseiret i slaget ved Mont Gisard. Saladin var ikke skremt av dette og invaderte de frankiske statene fra vest og vant en seier over Balduin i slaget ved Marj Ayyun i 1179. Året etter ødela han den nybygde korsfarerborgern Chastellet i slaget ved Jabboks vadested. Han møtte Balduin igjen i felttoget i 1182, men slaget ved Belvoir førte heller ikke til en avgjørelse. Saladin lot korsfarerne være i fred ett år etter september 1182, men la Aleppo og noen byer i Mesopotamia til sitt rike. Høsten 1183 angrep han det latinske kongedømmet igjen i slaget ved Ain Tuba'un.^[5]

Saladins største bedrift var hans betydelige seier mot korsfarerstatene i slaget ved Hattin og erobringen av Jerusalem i 1187. I løpet av året hadde han erobret nesten hele kongedømmet Jerusalem med unntak av Tyr som holdt ut under Konrad av Montferrat. Men Saladin stod snart overfor et betydelig korstog fra det vestlige Europa, det tredje korstoget, ledet av de tre største europeiske herskerne på den tiden, Fredrik Barbarossa av Tyskland, Filip August av Frankrike og Rikard Løvehjerte av England. Fredrik døde på veien, men resten av korsfarerarméene beleiret Akko som de gjenerobret i 1191. Korsfarerne, nå samlet under ledelsen til Rikard, beseiret Saladin i slaget ved Arsuf, men klarte ikke å ta tilbake de indre områdene. I stedet underskrev Rikard en avtale med Saladin i 1192 som restaurerte kongedømmet Jerusalem til en kyststripe mellom Jaffa og Beirut. Det var den siste betydelige hendelsen i Saladins karriere siden han døde året etter, i 1193.

Senere herskere

Saladin hadde innsatt sine slektninger i arvelige fyrstedømmer i sine land, fremfor å etablere et sentralisert imperium. Derfor hersket Saladins bror al-Adil i al-Jazira og Transjordan, hans bror Toghtekin hersket i Jemen, hans nevøer hersket i Baalbek og Hamah og etterkommerne av Shirkuh hersket i Homs. Resten av riket var delt opp ved Saladins død mellom hans tre sønner: al-Afzal, den eldste, holdt Damaskus og var ment å være overherre over hele imperiet, den andre, al-Aziz, tok Egypt og en tredje, az-Zahir, hersket i Aleppo.

Men snart begynte Saladins sønner å krangle over delingen av imperiet. Al-Aziz og az-Zahir nektet å anerkjenne sin brors overherredømme. Samtidig forsøkte de nordlige vasallene, zengidene og artukidene, å skaffe seg uavhengighet og gjeninnsette zengidisk styre i regionen. Saladins bror Al-Adil forhindret disse forsøkene, men situasjonen forble ustabil.

Imens hadde forbindelsene mellom al-Aziz og al-Afdal nådd et bristepunkt. Al-Aziz invaderte i 1194 Syria og nådde Damaskus. Al-Afdal ba om hjelp fra sin onkel al-Adil som meklet mellom brødrene. En avtale ble inngått hvor Judea skulle avstås til al-Aziz og Latakia til az-Zahir, men begge skulle anerkjenne deres eldre brors overherredømme. Men denne avtalen varte ikke lenge. Al-Aziz invaderte igjen Syria i 1195. Al-Adil kom igjen til al-Afdals redning, og al-Aziz ble tvunget til å trekke seg tilbake til Egypt, men al-Adil forhindret sin nevø fra å ta Egypt fra al-Aziz. Men snart oppga al-Adil sin støtte til al-Afdal, viss inkompetente styre fremprovoserte misnøye i landene. Al-Aziz ble anerkjent som dynastiets leder, og al-Adil hersket i Damaskus.

Al-Aziz døde i en jaktulykke i november 1198. Han ble etterfulgt av sin eldste sønn, al-Mansur, en gutt på tolv år. Al-Azizs ministre var bekymret for al-Adils ambisjoner og ba al-Afdal fungere som regent i Egypt i navnet til hans unge nevø. Tidlig neste år, mens al-Adil var i nord og slo ned et artukideopprør, møttes al-Afdal og az-Zahir i en allianse mot ham. De fikk støtte fra de fleste av de andre ayyubideprinsene. Al-Adil dro raskt tilbake til Damaskus da hans nevøers arméer nærmet seg og etterlot sin eldste sønn al-Kamil med ansvaret for operasjonene mot artukidene, men hærene til hans fiender var sterke nok til å beleire deres onkel i Damaskus i seks måneder. Al-Adil brukte tiden til å vinne støtte fra mange av tilhengerne til hans nevøer, og da al-Kamil ankom med en unnsetningsarmé i januar 1200, trakk brødrene seg tilbake. Al-Adil fulgte opp sin seier ved å invadere Egypt hvor han overtalte al-Afdal til igjen å trekke seg tilbake til Salkhad. Al-Adil tok over styret over Egypt, men ble snart tuet igjen i nord av az-Zahir som igjen fikk med seg al-Afdal.

Al-Adil klarte igjen å splitte sine fiender og sikret til slutt underleggelse fra alle hans slektninger. I avtalen som ble inngått, fikk az-Zahir tilbake Aleppo i slutten av 1201, og al-Afdal fikk Mayyafaraqin i nord, mens den unge al-Mansur måtte nøye seg med Edessa. Egypt, Damaskus og det meste av Al-Jazira var under al-Adils direkte kontroll. Tre av hans sønner, al-Kamil, al-Mu'azzam og al-Ashraf, fungerte som guvernører. Al-Adil hadde dermed gjenopprettet ayyubideimperiets enhet.

En lignende prosess gjentok seg etter Al-Adils død i 1218, og ved hans sønn al-Kamils død i 1238, men ayyubidestaten som helhet forble nokså sterk. Turanshah, den siste ayyubidesultanen i Egypt, ble i 1250 myrdet og erstattet av sin mamelukkiske slavegeneral Aibek som grunnla Bahri-dynastiet.

Ayyubidene fortsatte å styre Damaskus og Aleppo frem til 1260 da de ble drevet ut av mongolene. Etter det mongolske nederlaget ved Ain Jalut senere det året, falt det meste av Syria til mamelukkene. Lokale ayyubid-dynastier fortsatte å styre i deler av Syria (mest kjent Hamah) i ytterligere 70 år til mamelukkene til slutt absorberte dem i 1334.

Ayyubid-sultaner

Ayyubider av Egypt

Sultan	År	Merknader
Salah al-Din ibn Al-Ayubbi	1171–1193
Al-Aziz	1193–1198
Al-Mansur	1198–1200
Al-Adil I	1200–1218
Al-Kamil	1218–1238
Al-Adil II	1238–1240
As-Salih Ayyub	1240–1249
Al-Muazzam Turanshah	1249–1250
Al-Ashraf II	1250–1250	nominelt, det var i realiteten mamelukken Aibak som hersket

Ayyubider av Damaskus

Sultan	År	Merknader
Salah al-Din ibn Al-Ayubbi	1174–1193
Al-Afdal	1193–1196
Al-Adil I	1196–1218
Al-Mu'azzam	1218–1227
An-Nasir Dawud	1227–1229
Al-Ashraf	1229–1237
As-Salih Ismail	1237–1238	Første gang
Al-Kamil	1238
Al-Adil II	1238–1239
As-Salih Ayyub	1239	Første gang
As-Salih Ismail	1239–1245	Andre gang
As-Salih Ayyub	1245–1249	Andre gang
Al-Muazzam Turanshah	1249–1250
An-Nasir Yusuf	1250–1252

Ayyubidemirer av Aleppo

Sultan	År	Merknader
Salah al-Din ibn Al Ayubbi	1183–1193
Az-Zahir	1193–1216
Al-Aziz	1216–1236
An-Nasir Yusuf	1236–1260

Ayyubider av Hamah

Sultan	År	Merknader
Al-Muzaffar I	1178–1191
Al-Mansur I	1191–1221
Al-Nasir	1221–1229
Al-Muzaffar II	1229–1244
Al-Mansur II	1244–1284
Al-Muzaffar III	1284–1300
Al-Muayyad	1310–1331
Al-Afdal	1331–1342

Ayyubider av Homs

Sultan	År	Merknader
Al-Qahir	1178–1186
Al-Mujahid	1186–1240
Al-Mansur	1240–1246
Al-Ashraf	1248–1263

Ayyubider av Mayyafariqin

Sultan	År	Merknader
Saladin	1185–1193
Al-Adil I	1193–1200
Al-Awhad	1200–1210
Al-Ashraf	1210–1220
Al-Muzaffar	1220–1247
Al-Kamil	1247–1260

Ayyubider av Sinjar

Sultan	År	Merknader
Al-Ashraf	1220–1229

Ayyubider av Hisn Kayfa

Sultan	År	Merknader
As-Salih Ayyub	1232–1239
Al-Mu'azzam Turanshah	1239–1249
Al-Awhad	1249–1283	Denne rekken fortsatte inn i det 16. århundre

Ayyubider av Jemen

Sultan	År	Merknader
Al-Mu'azzam Turanshah	1173–1181
Al-Aziz Tughtegin	1181–1197
Muizz ud-Din Ismail	1197–1202
An-Nasir Ayyub	1202–1214
Al-Muzaffar Sulaiman	1214–1215
Al-Mas'ud Yusuf	1215–1229

Ayyubideemirer av Kerak

Sultan	År	Merknader
An-Nasir Dawud	1229–1249
Al-Mughlib	1249–1263

Referanser

1. Eastern Christianities (eleventh to fourteenth century): Copts, Melkites, Nestorians and Jacobites, Francoise Micheau, Cambridge History of Christianity: Eastern Christianity, Vol. 5, ed. Michael Angold, (Cambridge University Press, 2006), 391.
2. Turchin, Peter; Adams, Jonathan M.; Hall, Thomas D (desember 2006). «East-West Orientation of Historical Empires» (PDF). Journal of world-systems research. 12 (2): 219–229. Arkivert fra originalen (PDF) 22. februar 2007. Besøkt 9. januar 2012. Arkivert 22. februar 2007 hos Wayback Machine.
3. Saladin. The Columbia Encyclopedia, sjette utgave
4. Smail, s. 34
5. Smail, s 35-36

Litteratur

• Smail, R. C. Crusading Warfare 1097-1193. New York: Barnes & Noble Books, (1956) 1995. ISBN 1-56619-769-4

Eksterne lenker

• Ayyubide-dynastiet Arkivert 27. mai 2020 hos Wayback Machine.