Yngve Larsson
svensk arkitekt og politiker / From Wikipedia, the free encyclopedia
Gustaf Richard Yngve Larsson (1881–1977) var en svensk statsviter, politiker, borgerråd og riksdagsmedlem for Folkpartiet.
Yngve Larsson | |||
---|---|---|---|
Født | 13. des. 1881[1][2]![]() Sundsvalls församling[1][3][2] | ||
Død | 16. des. 1977[2]![]() Oscars församling[2] | ||
Beskjeftigelse | Politiker, statsviter ![]() | ||
Embete | |||
Akademisk grad | Ph.d.[2][4] | ||
Utdannet ved | Uppsala universitet (–1913) (akademisk grad: ph.d., doktorgradsavhandling: Inkorporeringsproblemet, studieretning: statsvitenskap)[2] Palmgrenska samskolan | ||
Ektefelle | Elin Larsson[2] | ||
Far | Axel Larsson[3][2] | ||
Søsken | Lennart Larsson[3] | ||
Barn | |||
Parti | Folkpartiet[2] Sveriges socialdemokratiska arbetareparti[2] | ||
Nasjonalitet | Sverige[4] | ||
Gravlagt | Skogskirkegården (1978–)[6] | ||
Utmerkelser | 8 oppføringer
Nordstjerneordenen
Finlands hvite roses orden Vasaordenen Kommandør med stjerne av St. Olavs Orden Æreslegionen St Eriksmedaljen Bernsprisen Abercrombie Prize | ||
Signatur | |||
![]() | |||
Larsson var borgerråd for gate- og byplanlegging i Stockholm fra 1924 til 1946, og den politiske lederen bak flere av byens største infrastruktur-prosjekter i denne perioden, inkludert Slussen, Stockholms tunnelbane og Norrmalmsreguleringen, samt Västerbron og Tranebergsbron. Etter å ha trukket seg som borgerråd, ble han valgt til riksdagsrepresentant og senere som president i Stockholms stadskollegium. Han ble pensjonert fra Stockholms stadshus i 1954, men beholdt sentrale posisjoner i Stockholm frem til 1970, da han fylte 89 år.
Han ble kjent som «århundrets fremste, svenske byplanlegger», og århundrets «gigant i Stockholmspolitikken». Larssons store, urbanhistoriske verk og selvbiografi, Mitt liv i Stadshuset, kom til å bli kalt et «monument over en epoke i Stockholms historie».
I krigsårene var Larsson aktiv som politisk opinionsledere og anviste en klar anti-nazi og nordisk kurs. Han var en av lederne i Samfundet Nordens Frihet fra begynnelsen i 1939, da det arbeidet for å effektivisere militær og humanitær bistand til Finland, og senere da det forsøkte å stimulere det svenske forsvaret og ville motvirke det som mange anså som unødvendige innrømmelser overfor tyske krav.
Som ordfører for den Svensk-norska föreningen 1942-1948, arbeidet han i samme ånd, og syntes særlig å hjelpe flyktninger fra det okkuperte Norge.