Vittighetsblader
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Vittighetsblader eller vittighetspressen er ukentlige eller månedlige publikasjoner som i tekst og tegning kommenterer stort og smått på en humoristisk eller satirisk måte. Innholdet er ofte karikaturtegninger, vitser og anekdoter. Vittighetsbladene hadde sin storhetstid fra før forrige århundreskifte og fram til 1930-årene.
Vittighetsblader blir kalt skämttidningar på svensk, satirical/humour magazines på engelsk og Satirezeitschriften på tysk.
De første vittighetsbladene oppstod på 1700-tallet og økte i popularitet og antall mot slutten av 1800-tallet. Blant de fremste var Simplicissimus som kom ut i München i Tyskland og utmerket seg med svært høy kvalitet på illustrasjonene. Av andre betydningsfulle vittighetsblader kan nevnes det satiriske Krokodil som har blitt utgitt i Moskva i Russland siden 1922. Tross streng sensur og statlig styring i det kommunistiske Sovjetunionen fram til 1991 inneholdt Krokodil forsiktig kritikk også av hjemlige byråkrater og samfunnsforhold, og magasinet var dermed en kjærkommen sikkerhetsventil for folkelig frustrasjon over systemet. Bladet hadde på det meste et opplag på 6 millioner.
I USA startet Harold Ross i 1925 det ambisiøse ukemagasinet The New Yorker som hadde både noveller og kommentarstoff om kunst og kultur, men som også ble kjent for sine satiriske innslag og vitsetegninger. Tegningene der skapte et eget, sofistikert, amerikansk bildespråk og vitsene inneholdt enda mer understatement enn hos britene. Tidsskriftet hadde sin gullalder fra 1925 til 1955 med toneangivende «cartoonister», det vil si vitsetegnere, som den naivistiske James Thurber (1894–1961), den makabre Charles Addams (1912–1988), de elegante Peter Arno (1904–1968) og kanadieren Richard Taylor (1902–1970) og den intellektuelle Saul Steinberg (1914–1999). Siden overtok TV, tegneserier, Disney og andre underholdningstilbud og -sjangre, og vittighetsbladene ble færre og opplagene gikk nedover.
I utlandet eksisterer fremdeles enkelte humorblader og satiremagasiner. Blant annet har den franske Le Canard enchaîné fortsatt som en illustrert politisk ukeavis. Likevel er den tradisjonelle vittighetspressen i stor grad blitt utkonkurrert av annen underholdning etter den annen verdenskrig. Bladene er isteden blitt erstattet av nyere medier der politisk satire forekommer, f.eks. humoristiske TV-programmer og politiske karikaturer i vanlig dagspresse. I etterkrigstida har det også kommet en lang rekke reine humorblader, særlig tegneserier, f.eks. norske Konk, Stupido o.a. og amerikanske MAD, CRACKED Magazine, National Lampoon o.l. Vittighetspressen har fått etterfølgere på Internett, så som amerikanske The Onion, tyske Der Postillon og norske 5080 Nyhetskanalen, hvor videoer, memer og foto har tatt over rollen til karikaturtegninger.
Flere kjente kunstnere har arbeidet for vittighets- og karikaturpressen, deriblant forfatterne Anton Tsjekov, Thomas Mann, Hermann Hesse, Rainer Maria Rilke, Verner von Heidenstam og Gustaf Fröding samt den svenske maleren Carl Larsson og en rekke karikaturtegnere.
Vittighetspressen i Norge utviklet seg fra 1830-40-årene til den dabbet av i 1930-årene og fortsatte noen tiår kun som jule-, påske- eller sommernumre. De første spede forsøk kan sees i Harcellisten og Magazin for Anecdoter vittige Indfald og Charactertræk fra 1836, selv om Krydseren fra 1849 regnes som det første norske vittighetsbladet av betydning. Tegningene var ikke alltid det viktigste, men satiren og humøret hadde bred plass. Blant skribentene fantes store navn som Henrik Ibsen, Aasmund Olavsson Vinje, Paul Botten Hansen og Bjørnstjerne Bjørnson, mens flere av landets beste tegnere leverte illustrasjoner, blant andre Andreas Bloch, Theodor Kittelsen, Eivind Nielsen, Olaf Gulbransson, Gustav Lærum, Olaf Krohn, Yngve Anderson, Jens R. Nilsen, Ragnvald Blix og Fredrik Stabel. I tiden rundt århundreskiftet 1900 var bladene viktige kanaler for politisk satire. Korsaren stod nærmest partiet Høyre, Hvepsen var sosialdemokratisk, Tyrihans støttet Venstre, mens Vikingen var liberale og nasjonale, men sparket i alle retninger.
I vrimmelen av vittighetsblader som utkom i Norge, fikk de færreste et langt liv. Noen maktet bare et eneste nummer. Tyrihans gikk inn i 1958 som det siste av denne typen blader. Dagens norske avistegnere har ført karikaturkunsten inn i vår tid.
Med stort og smått ble det utgitt godt over 150 forskjellige vittighetsblader i Norge fra 1836 til 1958. Flere hadde kort levetid og kom bare med ett nummer, andre var lokale utgaver uten riksspredning.
Bredo Berntsen: Skarpt Sett. Historien om vittighetspressen i Norge. ISBN 8276940552
