russisk dramatiker og novelleforfatter (1860–1904) From Wikipedia, the free encyclopedia
Anton Pavlovitsj Tsjekhov (russisk: Антон Павлович Чехов; uttale ; 1860–1904) regnes som en av verdenslitteraturens fremste novelleforfattere[26] og dramatikere. Ved siden av Shakespeare og Ibsen er han blant de mest spilte dramatikerne i verden.[27]
| Anton Tsjekhov | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | Антонъ Павловичъ Чеховъ 17. jan. 1860[1][2][3][4]  Taganrog (Guvernementet Jekaterinoslav, Det russiske keiserdømmet)[5][6][7][8] | ||
| Død | 2. juli 1904[9][10] (44 år) Badenweiler (Det tyske keiserrike, Storhertugdømmet Baden)[11][12][13][14] | ||
| Beskjeftigelse | Journalist, skribent,[15][16][17][18] prosaforfatter, satiriker, dramatiker,[17] novelleforfatter | ||
| Utdannet ved | Medical faculty of Moscow University (1879–1884) (akademisk grad: dr.med.)[13] Chekhov Gymnasium (1868–1876) Første medisinske universitet i Moskva oppkalt etter I.M. Sétsjenov MSU Faculty | ||
| Ektefelle | Olga Knipper (1901–1904) (bryllupssted: Moskva)[13] | ||
| Far | Pavel Chekhov | ||
| Mor | Evgenia Chekhova | ||
| Søsken | Maria Tsjekhov Alexander Tsjekhov[19] Nikolai Tsjekhov Mikhail Chekhov[20] | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet[21] | ||
| Gravlagt | Novodevitsjijkirkegården[2][13][22] | ||
| Språk | Russisk[23][24] | ||
| Utmerkelser | 3. klasse av Sankt Stanislaus-ordenen Pusjkinprisen (1888) Medal for works on the first general census[25] Æresborger i det russiske keiserdømme | ||
| Pseudonym | Брат моего брата, Человек без селизёнки, Антоша Чехонте | ||
| Periode | Realisme | ||
| Sjanger | Realisme, kortroman, skuespill, novelle | ||
| Viktige verk | Måken, Kirsebærhagen, Onkel Vanja, Vanka, Tre søstre | ||
| Påvirket av | Henrik Ibsen, Aleksandr Ostrovskij, Ivan Turgenev, Gustave Flaubert, Nikolaj Gogol, Émile Zola, Aleksandr Pusjkin, Lev Tolstoj, Guy de Maupassant, Honoré de Balzac, Fjodor Dostojevskij | ||
| Påvirket | Konstantin Stanislavskij, Maksim Gorkij, Mikhail Bulgakov, John Cheever, James Joyce, Ernest Hemingway, Katherine Mansfield, Vladimir Nabokov, J. D. Salinger, Tennessee Williams, Virginia Woolf, Frank O'Connor, Bob Dylan, Alice Munro, Raymond Carver, Guram Dochanashvili, Charles Bukowski | ||
| IMDb | IMDb | ||
| Signatur | |||
 | |||
Opprinnelig hadde ikke Tsjekhov ambisjoner om å bli forfatter i egentlig forstand;[28] de tidlige fortellingene skrev han for å skaffe foreldrene og søsknene penger til livsopphold og til å finansiere studiene. Men etter hvert som de kunstneriske ambisjonene vokste, gjorde han formale innovasjoner som påvirket utviklingen av den moderne novellekunsten.[29] Originaliteten ligger i en tidlig bruk av bevissthetsstrøm-teknikker – som senere ble brukt av James Joyce og andre modernistiske forfattere – kombinert med at han avviste den tradisjonelle historiestrukturens moralske finalitet[30] og til gjengjeld insisterte på at forfatterens rolle var å stille spørsmål, ikke å svare på dem.[31]
De fire modne Tsjekhov-stykkene, Onkel Vanja, Måken, Tre søstre og Kirsebærhagen, er svært krevende både for skuespillerensemblene[32] og for publikum fordi stykkene mangler tradisjonell, ytre handling. I stedet flyter det en understrøm av emosjoner under en dialog som gjerne dreier seg om dagligdagse, trivielle emner, og dette krever at publikum selv fyller ut, dikter med og lever seg inn i rollefigurenes verdensanskuelse og situasjon.[33]
Tsjekhov praktiserte som lege gjennom størstedelen av sin litterære karriere, men tjente lite på det, da han stort sett behandlet pasientene gratis; det var inntektene fra forfatterskapet han levde av.
Anton Tsjekhov ble født den 29. januar 1860 i den sydrussiske havnebyen Taganrog ved Azovhavet. Faren, Pavel Jegorovitsj Tsjekhov (1825–1898), var sønn av en tidligere livegen bonde fra provinsen Voronezj og drev en liten forretning i Taganrog. Også moren, Jevgenia Jakovlevna Morosova (1835–1919), kom fra en familie tidligere livegne bønder. Seks av barna deres overlevde barndommen: Aleksander (1855–1913), Nikolaj (1858–1889), Anton (1860–1904), Ivan (1861–1922), Maria («Masja» 1863–1957) og Mikhail (1865–1936).
Farens kjøpmannstittel kunne ikke dekke over at forretningen var i en svært dårlig forfatning, ikke minst på grunn av hans egen dårlige forretningssans. Men det gjorde ikke saken bedre at Taganrogs stilling som handelsby var svekket i andre halvdel av 1800-tallet: havnen var i ferd med å bli fylt av slam, skipsfarten flyttet til Rostov, den nye jernbanen ble bygget utenom byen, og folketallet falt. Dermed vokste Tsjekhov-søsknene opp under fattige forhold: alle brødrene måtte tidlig hjelpe til i butikken, og i tillegg tvang den strengt religiøse og musikkinteresserte faren sine sønner til daglige sangopptredener i et kirkekor.
Tsjekhov brukte senere ordet «lidelse» for å beskrive sin barndom, og mintes:
Når mine brødre og jeg sto i midtgangen og sang [...] så alle vennlig på oss og misunte våre foreldre, mens vi samtidig følte oss som små straffanger.
Tsjekhov i brev til I.L. Sjtsjeglov 9. mars 1892[34]
Faren Pavel var en forfengelig og strebersk kjøpmann, opptatt av penger, prestisje og familiens fasade. Tyrannisk som han også var, prylte han gjerne kona og barna. Noen historikere antar at Pavel Tsjekhov var modell for sønnens mange framstillinger av hykleri.[35] Antons mor Jevgenia var derimot snill og saktmodig. Hun lærte ham å skrive og lese, og hun var en glimrende forteller,[36][37] så vi kan anta at Tsjekhov arvet fortellertalentet sitt fra henne. Selv mente Tsjekhov at «talentet i familien vår kommer fra far og hjertet fra mor».[38][39]
Som voksen kritiserte Tsjekhov broren Aleksanders behandling av sin kone og barn ved å minne ham på Pavels tyranni:
Anton Tsjekhov i brev til broren Aleksander, 2. januar 1889[40]
Greske handelsmenn hadde en viktig rolle i Taganrogs forretningsliv. Derfor sendte faren – som tross alt var opptatt av å gi sine barn en god utdanning – Anton og Nikolaj på byens greske skole. Men skolen var dårlig drevet, og etter to år skiftet de over til Taganrog gymnasium, som nå heter «Tsjekhov gymnasium».
Tsjekhovs skoleprestasjoner var nokså gjennomsnittlige, og som femtenåring måtte han gå om igjen et år fordi han ikke besto en greskeksamen.[41] En grunn til det kan nok ha vært den systematiske belastningen det var å måtte synge i koret og arbeide i farens forretning i den undervisningsfrie tiden. I tillegg kom de autoritære undervisnings- og oppdragelsesmetodene i datidens Russland,[42] for Tsjekhov foraktet autoriteter. Han var en alvorlig, sky og tilbakeholden gutt som satt mye for seg selv og leste. Likevel var han skøyeraktig med en utmerket evne til å gi lærerne morsomme tilnavn. Han og brødrene satte opp små, humørfylte stykker på en egensnekret scene hjemme, og de gikk ofte på det lokale provinsteaterets forestillinger. Tsjekhov skrev også korte anekdoter og humoristiske historier, samt skuespillet Faderløs som sannsynligvis er tapt.
Familien bodde først i et lite hus i Polizeiskaja uliza («Politigata») i Taganrog, men i 1869 flyttet de inn i et nytt hus i Monastyrskaja uliza («Klostergata»). Faren hadde kalkulert gjeldsbyrden dårlig, og fikk i løpet av de etterfølgende årene problemer med å nedbetale huslånet. Våren 1876 gikk han konkurs, og på den tiden kunne det bety gjeldsfengsel. Dermed flyktet han i all hemmelighet til Moskva, hvor de to eldste sønnene allerede studerte ved universitetet. Jevgenia og de minste barna flyttet etter i juli 1876, mens den 16 år gamle Anton ble igjen alene i tre år for å fullføre skolen. Dette temaet – tap av hjem og familie – brukte han senere blant annet i sitt siste skuespill, Kirsebærhagen (1904). I Moskva levde familien i fattigdom mens faren lette etter arbeid, og de sendte stadig brev til Anton med bønn om å hjelpe til med økonomien, noe han gjorde blant annet ved å selge det brukte husholdningsutstyret de hadde lagt igjen, gi privatundervisning, fange og selge gullfinker og selge korte fortellinger til avisene. Alt han kunne avse sendte han til foreldrene.
Med klar referanse til sin oppvekst og ufrivillig tidlige inntreden i voksenlivet, skrev han mange år senere til forleggeren Aleksej Suvorin:
Tsjekhov i brev til Suvorin 7. januar 1889[43]
Sommeren 1879 lyktes det endelig Tsjekhov å komme gjennom alle eksamener og få sitt artiumsvitnemål. Han søkte og fikk Taganrog bys stipend på 25 rubler i måneden, og reiste til Moskva for å studere medisin. Moskva ble straks favorittbyen hans, stedet han senere alltid lengtet tilbake til.
Tsjekhov ble immatrikulert ved Statsuniversitetet i Moskva kort tid etter at han ankom Moskva, og studietiden varte fra september 1879 til avsluttende eksamen sommeren 1884. Familien Tsjekhovs syv medlemmer byttet i denne tiden bolig flere ganger, og måtte særlig de første månedene ta til takke med kummerlige og trange boforhold, noe som gav Anton store problemer under eksamensforberedelsene.
Brev fra Tsjekhovs tidlige studietid gir innblikk i de utrolige forholdene han skapte sine tidligste verk under, eksempelvis et følgebrev han i august 1883 sendte til en tidsskriftredaktør sammen med noen fortellinger:
Anton Tsjekhov i brev august 1883[44]
Denne halvt spøkefulle, selvironiske tonen er karakteristisk for Tsjekhovs brev i studietiden og senere. Det var ikke bare de trange boforholdene og den fattigslige tilværelsen som gjorde arbeidet hans vanskelig, i tillegg kom mange redaktørers dårlige betalingsmoral,[45] den fastsatte begrensningen på tekstenes lengde (i tidsskriftet Oskolki), og ikke minst den statlige sensuren som var svært streng etter at en terroristgruppe myrdet tsar Aleksander II i 1881. Sensuren rammet også temmelig vilkårlig, og i 1882 ble Tsjekhovs første novellesamling Шалость (ca. «En skøyerstrek») stoppet, og er siden regnet for tapt.[46]
Anton viste seg tidlig som den mest aktive og begavede i familien Tsjekhov, og overtok nå i praksis forsørgeransvaret.[47] For å skaffe familien underhold og seg selv skolepenger skrev han i denne tiden korte, humoristiske historier og betraktninger om dagliglivet i samtidens Russland. Etterhvert opparbeidet han et visst ry som satiriker, og i 1882 skrev han for Oskolki («Fragmenter»), som var eid av en av de ledende russiske forleggerne, Nikolaj Lejkin.[48] På denne tiden var Tsjekhovs tone krassere enn den man kjenner fra hans modne, mer medfølende verk.[49]
Fram til han fikk legelisensen i september 1884 skrev han tilsammen over 200 fortellinger som ble utgitt i ulike tidsskrifter. Noen av disse tidlige fortellingene hører til hans mest kjente, blant annet de satiriske novellene En embetsmanns død, Albions datter, Den tykke og den tynne (alle 1883) og En kameleon (1884). Sommeren 1884 ble den første novellesamlingen utgitt, Melpomenes eventyr (russ. Сказки Мельпомены), som inneholdt seks fortellinger. På denne tiden skrev han under en rekke pseudonymer, det han brukte hyppigst var «Antosja Tsjekhonte» (Антоша Чехонте), men han brukte også rene fantasinavn som «Brødrenes Bror», «Mann Uten Milt» og «Ung Olding».
Selv om Tsjekhov aldri tjente stort på legegjerningen, regnet han det som sitt egentlige yrke.[50] Selv uttrykte han det slik : «Medisinen er min ektevidde hustru, litteraturen er min elskerinne.»[51]
Sommeren 1884, etter at studiene var unnagjort, tilbrakte familien Tsjekhov i broren Ivans romslige tjenestebolig i byen Voskresensk (dagens Istra) knapt 56 km vest for Moskva, hvor Ivan var lærer. Der praktiserte Tsjekhov medisin: han fikk pasienter på det stedlige sykehuset og på sykehuset i nabobyen Zvenigorod, deltok i rettsmedisinske undersøkelser og gjennomførte obduksjoner. Pasientarbeidet utførte Tsjekhov hovedsakelig pro bono da de færreste av pasientene hadde noen særlig betalingsevne. Også i vinterhalvåret i Moskva behandlet Tsjekhov tallrike slektninger og bekjente. I sin karakteristiske, ironiske stil skrev han til sin onkel: «Jeg behandler om igjen og om igjen. Hver dag må jeg legge ut en rubel til kusken. Jeg har mange venner, derfor også mange pasienter. Halvparten av dem behandler jeg gratis. Den andre halvparten betaler noen ganger fem, andre ganger tre rubler for et sykebesøk.»[52]
Men legegjerningen gav også Tsjekhov mye stoff til sine fortellinger, og andre halvdel av 1880-årene var han spesielt produktiv: bare i året 1885 fikk han trykket 133 tekster, i 1886 var tallet 112 og i 1887 64. Han begynte nå å opparbeide seg et visst ry i litterære kretser. Den første som la merke til ham var forfatteren Nikolaj Leskov som etter en heller fuktig aften på byen presenterte seg som en «mystiker» og sa til Tsjekhov: «Du kommer til å dø tidligere enn din bror... Jeg skal salve deg til konge, som Samuel salvet David... Skriv.»[53]
Tidlig i 1886 fikk Tsjekhov tilbud om å skrive i et av de mer populære avisene i St. Petersburg, Novoje Vremja («Nye tider»), som var eid og redigert av magnaten og avisredaktøren Aleksej Suvorin. Suvorin betalte tolv kopek pr linje, nesten dobbelt så mye som Lejkin, og gav ham frie tøyler med hensyn til fortellingenes lengde. Det viktigste var likevel at Suvorin ikke krevde at historiene skulle være humoristiske eller skrevet på kortest mulig tid, slik at Tsjekhov fikk anledning til å konsentrere seg om kvaliteten på det han skrev.[53] Suvorin ble en livslang venn, kanskje Tsjekhovs nærmeste[54] – selv om den høyreorienterte Suvorin[55] på mange måter var Tsjekhovs motpol.[56] Men de hadde det til felles at begge hadde arbeidet seg opp fra små kår, Aleksej Suvorins far var en enkel soldat, og Aleksej selv hadde arbeidet seg oppover som lærer, journalist og kritiker.[57]
Sent på vinteren 1886 kom fortellingen Sjelemesse. Den handler om en sørgende far som krever at minnet om hans avdøde datter ikke skal forskjønnes, men insisterer på at hun skal minnes som den prostituerte hun hadde vært. Fortellingen vakte oppsikt, og snart ble også publikum oppmerksom på Tsjekhov. Etter å ha lest novellen Jegeren skrev den populære, sekstifire år gamle forfatteren Dmitrij Grigorovitsj til Tsjekhov: «De har et virkelig talent, et talent som plasserer Dem langt over den nye generasjon av forfattere.»[58] Videre anbefalte han Tsjekhov å sette ned farten, skrive mindre og konsentrere seg om litterær kvalitet. Grigorovitsj og Suvorin fikk endelig overtalt Tsjekhov til å slutte å skrive under pseudonym.[59][53]
Tsjekhov svarte Grigorovitsj at brevet hans traff ham som et lyn, og tilsto at «jeg har skrevet mine historier slik journalister skriver sine notiser om branner – mekanisk, delvis ubevisst, uten å bry meg om verken leseren eller meg selv.»[60] Tilståelsen kan ha skadet Tsjekhov fordi tidlige manuskripter viser at han ofte skrev omhyggelig og med stadige revideringer.[61] Grigorovitsj' råd inspirerte likevel til større kunstneriske ambisjoner hos den 26 år gamle forfatteren. Etter at Grigorovitsj trakk i de rette trådene, vant Tsjekhov i 1887 Det russiske akademis Pusjkinpris for novellesamlingen I skumringen «for den beste litterære produksjon av høyeste kunstneriske verdi».[62]
Sommermånedene 1885 til 1887 bodde Tsjekhovs på godset Babkino (nær Voskresensk), som tilhørte venner av familien. Senere skrev broren Mikhail at den vakre naturen rundt Babkino, hvor det var utmerkede forhold for fisking og soppsanking, i høy grad bidro til at Tsjekhov nå hadde sin mest produktive periode.[63] Stedet inspirerte Tsjekhov til temaer som dukket opp i framtidige fortellinger, for eksempel Ålerusen, Jegeren (begge 1885), Heksene (1886) og Volodja (1887), som alle utspiller seg i landskap som minner om Babkinos omgivelser. Tsjekhov skrev ikke lengre bare humoristiske tekster, men konstentrerte seg i økende grad om fortellinger som tok opp alvorlige og til dels dramatiske temaer, og – men fortsatt sjelden – temaer som berørte samfunnsmessige problem, temaer som ble typiske for den sene litteraturen hans. Av slike dramatiske fortellinger fra slutten av 1880-årene kan nevnes Anjuta, Sjelemesse, Tungsinn (alle 1886) og Tyfus (1887).
Tsjekhov hadde hostet blod siden 1884, og fra 1886 ble anfallene verre, men han ville ikke innrømme overfor venner og familie at det dreide seg om tuberkulose.[39] Til en venn hevdet han at han var redd for å bli undersøkt av sine kolleger.[64] Han fortsatte å skrive for ukeblader og tjente nok penger til at familien kunne flytte inn i stadig bedre husvære.
Våren 1887 var Tsjekhov overarbeidet og syk, og foretok en reise for å besøke slektninger i sine gamle hjemtrakter rundt Taganrog, Novotsjerkassk og andre byer i Sør-Russland og dagens Ukraina. Senere klaget han over hvor deprimerende tilbakestående og kulturløs regionen var: «Det rene Asia! Overalt slikt et Asia at jeg ikke tror mine egne øyne! […] Det finnes verken patrioter, sakkyndige, diktere, ikke en gang anstendige bakere.»[65] Men han lot seg inspirere av naturen på steppen,[66] og reisen ga temaer til flere nye fortellinger. Et eksempel er Lykke (1887), men den viktigste er Steppen som med sine storslåtte landskapsbeskrivelser regnes som hans første poetiske mesterverk, og av ham selv vurdert som sitt fremste verk så langt.[67] Fortellingen representerer et langt sprang framover i Tsjekhovs novellekunst, og er blitt kalt «en ordbok over Tsjekhovs poesi, en liste over de litterære virkemidlene Tsjekhov skulle ta i bruk i sine modne verk.»[68]
Høsten 1887 fikk Tsjekhov bestilling på et teaterstykke; han skrev da Ivanov på mindre enn fjorten dager, og stykket ble produsert i november samme høst.[39] Tsjekhovs beskrivelser av den kaotiske forberedelsen og premièren gir et trist bilde av tidens russiske teater,[69] men etter flere revisjoner og en god oppsetning på Aleksanderteateret ble stykket en stor suksess i 1889. Mikhail Tsjekhov betraktet Ivanov som avgjørende for brorens intellektuelle utvikling og litterære karriere.[39] Tsjekhovs kjente sitat «Dersom det henger et gevær på veggen i første akt, må det fyres av i siste akt»,[70][71] stammer fra denne tiden.
Mot slutten av 1880-årene sank antallet verk fra Tsjekhovs hånd betydelig sammenlignet med de foregående årene. I februar skrev han i et brev: «"Steppen" tappet meg for så mye saft og energi at jeg ikke har klart å skrive noe skikkelig på lenge.»[72] Til sammen publiserte Tsjekhov fra 1888 til 1889 knapt to dusin fortellinger, noveller (deriblant Navnedagsselskapet og En kjedelig historie) og sceneverk (begge enakterne Bjørnen og Frieriet). Takket være forfatterens stigende popularitet og dermed stadig nye opplag og verksamlinger var familien nå stort sett fri fra fattigdommen, men oppmerksomheten gjorde det også umulig å opprettholde den tidligere produktiviteten, da mye av Tsjekhovs tid gikk med til å lese korrektur, til redaksjonelt arbeid, såvel som forberedelser og undersøkelser til nye antologier. Sommeren 1889 leide Tsjekhov et gods nær byen Sumy i dagens Ukraina. Også der gikk arbeidet heller langsomt, og at broren Nikolaj døde i juni etter et særlig hurtig tuberkuloseangrep gjorde ikke saken bedre.
Novellen En kjedelig historie – en av Tsjekhovs beste fra denne tiden – bærer preg av brorens død. Historien beskriver en eldre medisinerprofessor som føler alderdommen tynge mens han ser tilbake på noe han innser har vært et tomt og formålsløst liv.[73][74]
Den yngste broren, Mikhail, som la merke til brorens depresjon og rastløshet etter Nikolajs død, studerte på denne tiden jus, og Anton leste gjennom en del av forelesningsmaterialet hans om strafferett og fengselsforholdene i datidens Russland. Anton Tsjekhov var på jakt etter et formål med sitt eget liv,[39] og mot slutten av 1889 bestemte han seg spontant for å reise til Sibir og stillehavsøya Sakhalin helt øst i Russland for å studere og senere fortelle om straffeleirene i denne avsidesliggende regionen av det Russiske riket. Fra begynnelsen av 1890 studerte han vitenskapelige publikasjoner om Sakhalin og forberedte seg til reisen som han regnet med skulle vare et halvt år. «Alle» forsøkte å få ham fra ideen, men Tsjekhov var fast bestemt på å gjennomføre planen. I et brev til Suvorin skrev han: «De skriver […] at Sakhalin er unødvendig, og ikke interessant for noen. Er det riktig? Sakhalin kan bare være ubrukelig og uinteressant for samfunn som ikke forviser tusener av mennesker dit og bruker millioner på det.[75]
21. april startet Tsjekhov endelig på den lange ferden, først med jernbane til Jaroslavl, derfra med floddamper til Perm og videre hovedsakelig med hesteskyss over Ural, Vestsibir, Tomsk og Krasnojarsk til Bajkalsjøen og Amur-floden, derfra igjen med båt til nordkysten av Sakhalin. Reisen tok alt i alt knapt tre måneder, og mellom Ural og Bajkalsjøen gikk den ofte på kronglete fjellveier eller veier oversvømt av vårflommen.
De mange brevene Tsjekhov skrev under denne strabasiøse reisen dokumenterer ruta i detalj, og regnes som hans beste.[76] Mange ganger beundret Tsjekhov det vakre landskapet i Sibir og Det fjerne østen: « [Amurs] bredder er så vill, uberørt og overdådig at man vil slå seg ned her for bestandig.»[77] Også innbyggernes frihetlige innstilling tiltalte ham: «Her er man ikke redd for å snakke åpent.»[78] Men samtidig klaget han over hvor fattige og tilbakeliggende områdene var: «Ett ærlig menneske blant nittini tyver gir det russiske navnet et dårlig rykte.»[79] Bemerkningen om Tomsk ble viden kjent:[80][81]
Tsjekhov i brev til søsteren Masja 20. mai 1890.[82]
Tsjekhov oppholdt seg på Sakhalin i tre måneder, fra juli til oktober 1890. Bortsett fra fengslene som rommet politiske fanger – dem forbød øyas myndigheter ham å besøke[83] – inspiserte han samtlige fengsler, så sant mulig behandlet han de syke, og han registrerte alle innbyggerne på øya (den gang rundt 10 000[84]) i en folketelling.
I september sammenfattet han sitt arbeid på den nordlige delen av øya med «Jeg vet ikke hva som kommer ut av det, men jeg har ikke arbeidet lite. Det burde holde for tre avhandlinger. Jeg sto hver dag opp rundt klokken fem, gikk sent til sengs, og var hele tiden like anspent over tanken på at jeg gjorde for lite. […] Jeg hadde forresten tålmodighet nok til å gjennomføre en folketelling av hele befolkningen på Sakhalin. Jeg reiste gjennom alle bosetningene, besøkte hver bondegård og snakket med hver enkelt; […] på Sakhalin finnes ingen kriminell eller straffedømt som ikke ville snakke med meg.»[85]
Tilbakereisen over Stillehavet, Det indiske hav, (fra oppholdet på Ceylon: «Her i paradiset tilbakela jeg mer enn hundre verst med jernbane og så meg mett på palmeskoger og bronsefargede kvinner»[86]), Middelhavet og Svartehavet tok drøyt en og en halv måned. Tsjekhov ankom Moskva i begynnelsen av desember 1890.
Tsjekhov ble sjokkert og rasende over hva han så på Sakhalin: pisking, underslag av mat og utstyr, menneskehandel og barneprostitusjon. Han skrev: «det var tider jeg følte meg som vitne til menneskets ytterste nedverdigelse.»[87][88] Han ble særlig opprørt over forholdene fangenes barn levde under. For eksempel:
Tsjekhov i brev til A.F. Koni, 16. januar 1891.[89]
Tsjekhov betraktet forbryterne som berme, men mente at legemlig straff måtte forbys og at myndighetene hadde plikt til å finansiere en human behandling av fangene.
Opplevelsene på Sakhalin (som Tsjekhov senere kalte «det sanne helvete»[90]) publiserte han i 1893 og 1894 i den sosiale studien Ostrov Sakhalin («Sakhalin-øya»). Verket vakte umiddelbart oppsikt, og førte til at justisministeriet sendte en undersøkelseskommisjon til katorgaen på Sakhalin for å få klarhet i de verste misforholdene.[84]
Noen av opplevelsene fra Russlands østligste regioner og fra båtreisen hjem bearbeidet Tsjekhov i fortellingen Gusiev (1890), som han delvis skrev allerede under båtturen. Senere fikk han gitt et litterært uttrykk for helvetet på Sakhalin i den lange novellen Mordet.[91] Den siste delen foregår på Sakhalin, hvor morderen Jakov laster kull nattestid mens han lengter hjem.
For å komme vekk fra det alminnelige oppstyret rundt sin person («Jeg rekker knapt å skrive en linje før det knakker på døren og noen kommer inn for å snakke med meg om Sakhalin. En sann landeplage!»[92]), foretok Tsjekhov og Suvorin våren 1891 en reise som blant annet førte dem til Wien, Venezia (som han ble spesielt begeistret for[93]), Firenze, Roma og Paris. Sommeren etter tilbrakte familien på et forlatt gods ved Aleksin i det sentrale Russland, ved elva Oka. Her skrev han videre på Øya Sakhalin. I sine brev klaget han ofte på vanskelighetene han hadde med å skrive boka, som for eksempel å få tilgang til vitenskapelig og statistisk materiale.[94] I tillegg kom Tsjekhovs forverrede helsetilstand som den strabasiøse reisen gjennom Sibir ikke hadde gjort bedre. Men dårlig helse hindret ham ikke i å utføre veldedig arbeid, han samlet inn og fordelte penger til hungersnød-rammede i området Nizjnij Novgorod. Våren 1892 gjorde han likeens en innsats for de sultrammede ofrene for misvekst i det syd-russiske Voronezj-området. På slutten av 1891 bearbeidet han opplevelsene under hungersnøden i fortellingen Min hustru.
Det økende behovet for et eget sommersted der det var mulig å arbeide uforstyrret førte til at Tsjekhov i 1892 kjøpte det lille og forfalne godset Melikhovo, nær byen Lopasnja i Ujezd Serpukhov drøyt 60 km sør for Moskva. Godset var bare på 1700 mål skog, 600 mål innmark, med hester, en ku og noen høns.[95] Familien flyttet fra leiligheten i Moskva i mars, og brukte de første månedene på å renovere stedet. Tsjekhov tok arbeidet som russisk «godseier» alvorlig, han organiserte hjelpearbeid under en truende koleraepidemi, han bygde tre skoler, en brannstasjon og en klinikk, og han kjøpte inn en mengde medisiner. Til tross for at hans egen helse stadig ble verre, ga han folk i vid omkrets gratis behandling.[50][35][96] Samtidig skaffet han ved flere anledninger bibliotekene i fødebyen Taganrog og skolene på Sakhalin omfangsrike boksamlinger, dels finansiert av forlagene, dels av ham selv.
![Thumb](#/media/Fil:Флигель,_в_котором_А.П.Чехов_написал_"Чайку".JPG)
Mikhail Tsjekhov beskrev omfanget av brorens medisinske aktiviteter i Melikhovo slik:
Mikhail Tsjekhov i sine memoarer om broren.[39]
Tsjekhovs hadde store utgifter til medisiner, men den største omkostningen var de tidkrevende sykebesøkene som reduserte tiden han hadde til rådighet for å skrive.[39] På den andre siden ble litteraturen hans beriket ved at han fikk god kjennskap til alle lag av det russiske samfunnet. For eksempel fikk han førstehånds kjennskap til bøndenes usunne og trange boforhold, og denne kunnskapen gjorde det mulig å skrive novellen Bønder. Tsjekhov omgikk også de øvre klasser, og noterte om dem: «Aristokrater? De samme stygge kroppene og den samme fysiske urenslighet, tannløse alderdom og avskyelige død som torgkonenes.»[97]
I 1894 var huset pusset opp, de hadde startet jordbruk og hagebruk, stelt vanndammen og frukthagen – hvor Tsjekhov hadde fått oppført en skrivestue – og det var plantet mange trær som Anton ifølge Mikhail «passet på som om det skulle være hans egne barn. Som oberst Vershinin i Tre søstre så han på dem og drømte om hvordan de ville se ut om tre eller fire hundre år.»[39]
Utover 1890-tallet konsentrerte Tsjekhov seg i større grad enn tidligere om teateret. Allerede i 1887 ble hans sceneverk Ivanov uroppført, og i 1888/89 skrev han flere korte enaktere såvel som hans neste større skuespill, Skogtrollet, som han i 1896 omarbeidet til Onkel Vanja, et av hans mest kjente stykker. I 1894/95 skrev han skuespillet Måken som fikk en mislykket uroppføring 17. oktober 1896, publikum pep, og mottakelsen fikk Tsjekhov til å vende teatret ryggen.[98] Men teaterdirektøren Vladimir Nemirovitsj-Dansjenko ble så imponert at han overbeviste kollegaen Konstantin Stanislavskij om å oppføre stykket på det nyskapende Moskva kunstnerteater i 1898.[99] Stanislavskij la vekt på psykologisk realisme og ensemblespill, og klarte å bringe fram de skjulte nyansene i teksten slik at Tsjekhov igjen ble interessert i å skrive dramaer.[100] Kunstnerteateret bestilte flere stykker av Tsjekhov og iscenesatte neste år Onkel Vanja, som Tsjekhov hadde fullført i 1896.[101]
Fra Melikhovo-tiden stammer også flere kjente fortellinger og noveller, blant annet Den svarte munken, Rothschilds fiolin (begge 1894), Huset med arken (1896) og Bønder (1897); i den siste brukte Tsjekhov sine egne, ofte nedslående observasjoner fra bøndenes liv i Ujezd Serpukhov som handlingsramme.
Under et besøk i Moskva mars 1897 fikk Tsjekhov en større lungeblødning, og lot seg endelig overtale til å legge seg inn på en klinikk. Legene diagnostiserte langtkommet tuberkulose i øvre del av lungene, og han ble beordret til å legge om livsstilen[102] og tilbringe vintermånedene i et mildere klima enn Moskva. Tsjekhov fulgte dette rådet og oppholdt seg høsten 1897 flere måneder på den franske middelhavskysten.
Godset Melikhovo ble lite brukt etter at faren døde i 1898, så det ble solgt sommeren 1899. I september 1898 reiste Tsjekhov til Jalta på Krim-halvøya for å kjøpte en tomt utenfor byen, og i begynnelsen av 1899 solgte han rettighetene til alle sine verker (bortsett fra teaterstykkene) for 75 000 rubel. Ved hjelp av disse pengene bygde han en liten villa på tomta utenfor Jalta, og flyttet inn med søsteren og moren sensommeren 1899.
Tsjekov plantet trær og blomster, holdt hunder og tamme traner, og arbeidet for veldedige formål. Han ble også kjent med og venn av mange samtidige forfattere, blant annet Tolstoj og den revolusjonære forfatteren Maksim Gorkij. Likevel klaget han i stigende grad over den øde og provinsielle atmosfæren i Jalta, og avstanden til Moskva og St. Petersburg som gjorde det vanskelig å delta i det kulturelle og sosiale livet der. Blant annet skrev han i januar 1899, allerede før han hadde flyttet inn i det nye huset: «I Jalta har det nå regnet uavbrutt en hel uke, og jeg trenger hjelp for min kjedsomhet. Hvor mye mister jeg ikke ved å bo her!»[103]
For å avhjelpe det trøstesløse provinsielle livet leste han regelmessig aviser fra Moskva og St. Petersburg, og fulgte med tiltakende interesse studentprotestene og den politiske uroen i hovedstaden som var de første tegnene på den russiske 1905-revolusjonen. Til tross for en stadig forverret helsetilstand reiste Tsjekhov gjentatte ganger til Moskva – han var alltid lettet når han kunne forlate sitt «varme Sibir» – og i september 1899 var han der igjen for å inspisere en nyoppsetning av Måken ved Moskva kunstnerteater. Der lærte han blant annet skuespillerinnen Olga Knipper (1868–1959) å kjenne, hun var Vladimir Nemirovitsj-Dantsjenkos tidligere protegée og tidvise elskerinne.[104] Hun spilte også senere hovedroller i oppsetninger av Tsjekhovs stykker ved kunstnerteateret.
Tsjekhov og Olga Knipper traff hverandre en rekke ganger i Moskva, og på Krim der kunstnerteateret var på en gjesteopptreden våren 1900. Tsjekhov, som var blitt omtalt som «Russlands mest unnflyende litterære ungkar»,[105] foretrakk tilfeldige bekjentskaper og bordellbesøk framfor bindende forpliktelser.[106] En gang skrev han til Suvorin:
Anton Tsjekhov i brev til Aleksej Suvorin, 23. mars 1895[107]
Nå virket det som om han hadde funnet sin store kjærlighet, noe en rikholdig og nesten ubrutt korrespondanse fra de traff hverandre første gang vitner om. Brevvekslingen inneholder en del teaterhistoriske perler, eksempelvis gjensidige klager på Stanislavskijs instruksjonsmetoder og Tsjekhovs råd til Olga om hvordan han så for seg at hans skuespill skulle spilles.[108]
25. mai 1901 giftet de seg. Bryllupet foregikk i all hemmelighet, selv nære slektninger ble ikke informert. Grunnen var at Tsjekhov avskydde pompøse bryllupsfeiringer: «Jeg vet ikke hvorfor, men jeg er livredd bryllupsseremonien, gratulasjonene, champagnen, å stå rett opp og ned med et glass i hånden og et påklistret smil om munnen.»[109][110] Ekteskapet ble barnløst etter at Olga Knipper aborterte samme år. Tsjekhovs helsetilstand krevde at han bodde på Krim, og siden Olga Knipper fortsatte sin skuespillerkarriere i Moskva så de hverandre sjelden – hun ble en hustru «som i likhet med månen ikke dukket opp på himmelen hver dag». Et brev til Knipper der forfatteren unntaksvis forteller om sine bekymringer og hvor alvorlig helsetilstanden hans var er betegnende: «…jeg vet ikke hva jeg skal si deg annet enn det jeg allerede har sagt deg 10 000 ganger og som jeg sannsynligvis vil fortsette å si i lang tid framover, nemlig at jeg elsker deg – og ingenting mer. Verken du eller jeg har skyld i at vi ikke er sammen, [skylden bærer] demonen som besatte meg med basiller, og din kjærlighet til kunsten».[111]
I Jalta skrev Tsjekhov de to skuespillene Tre søstre og Kirsebærhagen for Moskva kunstnerteater. Han skrev også novellene Kjære lille venn (1898), I dalbunnen (1899), Biskopen (1902) og en av hans mest kjente fortellinger, Damen med hunden (1899),[112] som framstiller en tilsynelatende tilfeldig forbindelse mellom to gifte personer. Ingen av dem forventer at forholdet skal vare, men de oppdager en gjensidig tiltrekning og risikerer familielivet for å kunne møtes. Stort sett gikk det tyngre å skrive enn før, den gang «skrev [jeg] jevnt og stødig, på samme måte som jeg nå spiser pannekaker» – og han brukte et år på hver av de to skuespillene.[113]
I tidsrommet 1899-1902 var han svært opptatt med sine samlede verker. De mange besøkende var også en belastning: «Stykket ["Tre søstre"] sitter i hodet mitt, det har allerede tatt form og vil ut på papiret, men ikke før setter jeg meg ned før døra åpner seg, og inn kommer et eller annet snyteskaft.»[114] Dessuten led han stadig oftere av hosteanfall, svettetokter og pustebesvær. Tsjekhov forsøkte, stort sett uten hell, å mildne sin langt framskredne lungebetennelse ved å reise utenlands. Vintrene 1897/98 og 1900/1901 oppholdt han seg lengre tid i Nice, og rett etter bryllupet hadde han og Olga Kniper et opphold i et kumiss-kurbad ved Ufa. Ingenting klarte å stoppe sykdommen, som på den tid ble regnet som uhelbredelig.
Tsjekhov fullførte sin siste fortelling, Forlovet våren 1903, og hans siste offentlige opptreden skjedde under Moskva kunstnerteaters urframføring av stykket Kirsebærhagen januar 1904, på hans 44. fødselsdag.
I mai 1904 var Tsjekhov dødelig syk av tuberkulose. Mikhail Tsjekhov minnes at «alle som så ham tenkte for seg selv at nå er det ikke lenge før det er slutt, men jo nærmere Tsjekhov var slutten, desto mindre så han ut til å innse det selv.»[39] 3. juni reiste han med Olga Knipper til det tyske spastedet Badenweiler i Schwarzwald. Derfra skrev han oppmuntrende brev til søsteren Maria hvor han beskrev maten og omgivelsene, og forsikret om at han var i ferd med å bli bedre. I det siste brevet klaget han over hvordan de tyske kvinnene gikk kledd.[115][116]
Tsjekhovs død er en av de store fortellingene i litteraturhistorien,[117] fortalt, utbrodert og ofte brukt i fiksjonslitteraturen, eksempelvis i novellen Errand av Raymond Carver. I 1904 skrev Olga Knipper om ektemannens siste øyeblikk:
Tsjekhov ble fraktet til Moskva i en kjølevogn med påskriften Til frakt av østers, en detalj som provoserte Gorkij,[121] men som sannsynligvist ville moret Tsjekhov som alltid så det humoristiske i det tragiske. En annen tragikomisk detalj skjedde under begravelsen hans da en del av de mange tusen sørgende ved en misforståelse fulgte militærkorpset som ledsaget gravferdsprosesjonen til en general Keller. Tsjekhov ble gravlagt ved siden av faren på Nyjomfruklosterets kirkegård.[122]
Noen dager etter gravferden minnet Tolstoj ham med disse ordene:
Leo Tolstoj[122]
Lev Tolstoj (1828–1910) var utvilsomt den mest fremstående russiske forfatter i Tsjekhovs levetid. Allerede i 1892 lovpriste Tolstoj novellen Sjette avdeling,[123] noe som må ha vært smigrende for Tsjekhov siden Tolstoj vanligvis var svært kritisk innstilt overfor nye forfattere. I mars 1899 skrev Tolstojs datter Tatjana til Tsjekhov om novellen Kjære lille venn: «Din Душечка er henrivende! Far har lest høyt fra den i fire kvelder og mener at verket har gjort ham klokere».[124]
Tolstoj delte Tsjekhovs beste fortellinger i to grupper. De han holdt høyest var blant annet: Barn, (da)Pædagogik (Hjemme), Rømlingen, I retten, Vanka, I mørket, Melankoli (Sorg), Den som fikk sove, Kjære lille venn, Forbryteren, Korpiken. I den andre gruppen blant annet: Et overtramp, Sorg (Gore), Heksen, Verosjka, Kokkepikens bryllup, En kjedelig historie, Bryllupet, Bondekoner. Han bandt disse fortellingene inn i en bok som han med stor glede leste gjentatte ganger.[125] Senere nevnte Tolstoj Tsjekhov som en av «de få forfattere man i likhet med Dickens og Pusjkin kan lese om og om igjen»,[124] men tilsto samtidig at han ikke likte Tsjekhovs skuespill.[126]
De to forfatterne møttes første gang i august 1895, da Tsjekhov besøkte Tolstoj på hans gods Jasnaja Poljana – «Jeg følte meg lett, som hjemme, og også samtalene med Lev Nikolajevitsj var lette»[127] skrev Tsjekhov to måneder senere. Det ble flere møter, blant annet besøkte Tolstoj den tuberkuloserammede Tsjekhov på klinikken i Moskva i 1897, og Jalta i 1901. Tsjekhov selv hadde høye tanker om Tolstoj, og lovpriste flere ganger hans mest kjente verker, Anna Karenina og den historiske romanen Krig og fred. Tsjekhov skrev i 1900, da Tolstoj var livstruende syk: «Jeg frykter Tolstojs død. […] så lenge det finnes en Tolstoj i litteraturen [er det] lett og behagelig å være forfatter; selv når man må innse at man ikke har utrettet noe, og ingenting utretter, er ikke det så ille, for Tolstoj gjør det for oss alle. Hans virke oppfyller alle håp og forventninger som stilles til litteraturen.»[128] Uavhengig av den store respekt Tsjekhov hadde for Tolstoj som forfatter brukte han fra 1890-årene stadig oftere å betone at han var blitt mer kritisk til Tolstojs ideer om «altomfattende kjærlighet» og fatalistisk underkastelse, og til det Tsjekhov mente var en overdreven romantisering av de russiske bøndene. I et kjent brev skriver Tsjekhov:
Brev til Suvorin i 1894[129]
I Bønder fra 1897 tegner Tsjekhov et nøkternt og dystert bilde av hverdagslivet på det russiske bondelandet, og novellen regnes som en reaksjon på noen fortellinger der Tolstojs gir overklassen skylden for de elendige forholdene. Tsjekhovs holdning var at alle, også de undertrykte bøndene, måtte ta ansvaret for sin egen situasjon, og komme seg ut av elendigheten ved hjelp av initiativ og hardt arbeid.
Forfatteren Maksim Gorkij (1868–1936) og Tsjekhov var venner fra deres første møte, i Jalta 1899. Gorkij hadde allerede i brevs form bekjent at han var en beundrer av Tsjekhovs talent, og fastholdt vurderingen offentlig i et essay fra 1905.[130] Tsjekhov på sin side satte pris på enkelte av Gorkijs verker, for eksempel: «[Nattasylet] er innovativt og uten tvil godt»,[131] men Tsjekhov la ikke skjul på at det fantes merkbare stilistiske forskjeller mellom dem. I et brev til Gorkij på slutten av 1898 beskrev han Gorkij som «et virkelig, et stort talent», men skrev også at «Jeg begynner med at du etter min mening mangler tilbakeholdenhet. Du er som en tilskuer i en teatersal som uttrykker sin begeistring på en måte som forstyrrer både seg selv og andre.»[132]
Mot slutten av Tsjekhovs liv forsøkte Gorkij flere ganger å overtale Tsjekhov til å reforhandle avtalen der han hadde solgt retten til sine fortellinger for 75 000 rubler,[133] en avtale Gorkij fant svært ufordelaktig for forfatteren. Men Tsjekhov avviste Gorkijs forslag, og skrev i juli 1901: «Jeg ønsker ikke å sette i gang denne saken, å kjempe, å slite meg ut: jeg har ikke ønsket, ikke energien og heller ikke troen på at dette er nødvendig.»[134]
Til tross for det gode forholdet mellom dem, delte han ikke Gorkijs revolusjonære holdning. Tsjekhov avviste gjennom hele livet enhver form for vold og voldsom samfunnsomveltning, og så på hardt arbeid og utnyttelse av tekniske framskritt som den eneste farbare veien opp fra sosial misére.[135]
Den senere nobelpristakeren i litteratur, Ivan Bunin (1870–1953) beskrev flere ganger Tsjekhov som sitt litterære forbilde, noe han tilkjennegav i et brev til Tsjekhov i 1891: «Blant samtidens forfattere er De min yndlingsforfatter.»[136] De lærte hverandre å kjenne i 1895, og Bunin var senere en velsett gjest i Tsjekhovs hus i Jalta. Bunin skrev sine erindringer om Tsjekhov i 1904.[137]
Tsjekhov lærte den betydelige jødisk-russiske maleren Isaak Levitan (1860–1900) å kjenne rundt 1880, da Levitan studerte ved Moskvas kunstskole samtidig med Tsjekhovs eldre bror Aleksander. Senere ble Levitan regnet blant Tsjekhovs nærmeste venner, og i 1890 lekte han med tanken om å reise til Sakhalin sammen med Tsjekhov.[138] Som landskapsmaler visste Levitan å sette pris på Tsjekhovs naturbeskrivelser, som for eksempel i Steppen. Han tilbrakte ofte sommermåneder med Tsjekhov-familien i Melikhovo og malte noen bilder inspirert av stedets natur. På sitt vanlige ironiske vis skrev Tsjekhov under sitt første opphold i Frankrike våren 1891: «De russiske malerne er langt mer seriøse enn de franske. Sammenlignet med de lokale malerne som jeg så noen arbeider av i går, er Levitan kongen.»[139]
Ett år i 1890-årene brøt Levitan vennskapet med Tsjekhov, noe som blant annet skyldes at Levitan var forelsket i Lika Misikova, en venninne av Tsjekhovs søster. Lika Misikova på sin side svermet for Tsjekhov, mens for ham var hun bare en av mange kortvarige affærer, og som sedvanlig før Olga Knipper tok han ikke forholdet særlig alvorlig. Levitan ble dessuten fornærmet fordi han mente å kjenne seg igjen i en figur i en av Tsjekhovs fortellinger. Senere ble de forsonet igjen. Tsjekhov kom på besøk sommeren 1895, på et tidspunkt da Levitan var nede i en dyp depresjon etter et selvmordsforsøk. «De få dagene du tilbrakte her var de roligste i hele sommer», skrev Levitan etterpå.[140] I mai 1900 traff Tsjekhov den dødssyke Levitan en siste gang.
Også komponisten Pjotr Tsjajkovskij (1840–1893) hørte til Tsjekhovs nærmeste bekjentskapskrets, ikke minst takket være Tsjekhovs musikkinteresse i sin alminnelighet, og i særdeleshet interessen for Tsjajkovskijs musikk. Tsjekhov nevnte noen kjente stykker av Tsjaikovskij i enkelte fortellinger ((da)Mitt liv, En ukjent persons historie, Kattungen). I desember 1888 traff de hverandre for første gang, senere dediserte han antologien Gretne mennesker til Tsjaikovskij personlig. På samme tid hadde Tsjekhov planer om å skrive librettoen til den planlagte operaen Bela etter motiv av Mikhail Lermontovs Vår tids helt, men Tsjaikovskijs tidlige død i 1893 satte en stopper for planene.[63]
Dreyfus-saken nådde sitt høydepunkt med Émile Zolas utblåsning i det åpne brevet til presidenten av den franske republikk, «J’Accuse ... !», som ble publisert i avisen L'Aurore 13. januar 1898. Tsjekhov kjente ikke Zola personlig, men oppholdt seg i Nice vinteren 1897/98 og skrev i januar 1898 til Aleksej Suvorin: «Dreyfus-saken er tatt opp igjen og fortsetter, men er ennå ikke brakt på skinner. Zola er en edel sjel og jeg […] er begeistret for hans raseriutbrudd. Frankrike er et vidunderlig land og har vidunderlige forfattere.»[141]
I sine siste leveår viste Tsjekhov en økende interesse for politiske spørsmål. Mens han var i Nice studerte han fransk presse, og traff i april 1898 den anarkistiske journalisten Bernard Lazare, som også engasjerte seg mot justismordet på Alfred Dreyfus.[142]I brev fra denne tiden gav han tydelig uttrykk for hvor imponert han var av Zolas modige innsats til fordel for Dreyfus, de gir også innblikk i hvordan Tsjekhov – som i politiske spørsmål aldri eksplisitt tok en bestemt stillingstagen – innså nødvendigheten av å skille forfattergjerningen fra politikken:
Tsjekhov i brev til Suvorin 6. februar 1898[143]
I løpet av sin knapt 25 årige litterære løpebane publiserte Tsjekhov flere hundre fortellinger og et dusin teaterstykker. Flere av de tidlige verkene fra starten av 1880-årene – stort sett noveller, farser, parodier og lignende – er preget av Tsjekhovs karakteristiske humor, og mange, eksempelvis «En embetsmanns død» (1883), er satirer. Derimot hører flere av hans modne verk til realismen, noe hans naturvitenskapelige kunnskaper fra legestudiet og den medisinske erfaringen som allmennpraktiserende lege bidro til.
De fleste av hans viktigste fortellinger dreier seg om småborgernes liv i Russland på slutten av 1800-tallet, om åndslivets og samfunnets synd, ondskap og forfall. Handlingen, ikke sjelden med en åpen slutt, er plassert i et midt- eller sør-russisk landskap eller i et småbyaktig, provinsielt miljø. Mange av disse fortellingene kan leses som dype, trette sukk. I Sjette avdeling (1892) bruker han en nedslitt russisk psykiatrisk anstalt til å tegne et særlig dystert bilde av livet i Russland, i den forstand at samfunnsmedlemmenes passivitet og grenseløst stoiske holdning stilt overfor åpenbare sosiale misforhold gjør at livet blir nærmest uutholdelig for de fleste. I andre verk, som de like deprimerende fortellingene Volodja (1887), Den som fikk sove (1888) eller Tyfus (1887), viser Tsjekhov seg som en briljant psykolog som på en konsis måte klarer å skildre tanke og handling hos mennesker som ufrivillig havner i kritiske situasjoner.
Også En kjedelig historie (1889) har en psykologisk oppbygning. Jeg-personen er en aldrende medisiner som stilt overfor sin egen snarlige død konkluderer med at hans tilsynelatende vellykkede liv har vært fullstendig formålsløst i mangel av en overgripende idé, og hyklerisk i sin tilpasningsdyktige og medløperaktige holdning til pårørende og andre. Liknende tanker om meningen med livet og det subjektive synet på lykken – sett fra svært ulike fiktive personers ståsted – kan man også lese ut av novelle-trilogien fra 1898: Mannen i penalet, Stikkelsbær og Om kjærlighet, såvel som av det melankolske øyeblikksbildet i fortellingen Lykke (1887). Den utbredte oppfatningen at Tsjekhov kritiserte det stillestående samfunnslivets under tsarveldets Russland, stemmer bare med visse forbehold, for Tsjekhov var aldri belærende − han foretrakk å vise fram de enkelte personene og deres spesifikke problemer framfor å vurdere eller kritisere handlemåtene deres. Tsjekhov formulerte selv denne maksimen i følgende sitat:
Tsjekhov i brev fra 1888[144]
Denne nøytrale, distanserte obervasjonsrollen som er så typisk for Tsjekhovs verk forhindret ikke at han innførte enkelte autobiografiske elementer i noen fortellinger: for eksempel bearbeidet han barndomserindringer fra reiser gjennom det sydrussiske og ukrainske steppelandskapet i fortellingen Steppen (1888), og i novellen Tre år (1894) gjengav han på en overbevisende måte den nedtrykte atmosfæren i farens butikk i Taganrog.
Tsjekhovs fortellerstil begrenset seg ikke til en antydet samfunnskritikk eller utforsking av menneskesinnet, han benyttet seg av et bredt utvalg emner som spenner fra lett tilgjengelig situasjonskomikk[145] eller dyrehistorier beregnet på barn,[146] over desillusjonerte betraktninger fra russiske bønder og småborgerliges hverdagsliv i kapitalismens første tid[147] til direkte konfrontasjoner med døden og menneskenes forgjengelighet.[148] I en av hans best kjente fortellinger, Damen med hunden (1899), viser Tsjekhov seg som en lyriker som forvandler denne enkle kjærlighetshistorien mellom to gifte mennesker til et drama med en åpen slutt. Begge hovedfigurene mislykkes stadig i møtet med tilværelsens meningsløse smålighet; en forbindelse til Tsjekhovs eget liv der sykdommen utgjorde den prosaiske virkeligheten som forhindret ham fra å leve sin store kjærlighet fullt ut.
I en rekke av Tsjekhovs verker kan leseren ane en stort sett optimistisk forfatter som tross alle misforhold og tilbakeslag ikke mister troen på menneskets iboende godhet, og framfor alt på at framskrittet en gang skal føre til et bedre liv. I denne sammenhengen kan nevnes miniatyren En klassikers sørgelige endelikt (1894) med sitt abrupte stemningsomslag, den dypsindig-filosofiske novellen Den svarte munken (1893) eller kortromanen Steppen med sine landskapsskildringer. Alle fungerer som en hyllest til verden og menneskeheten. Uavhengig av tema har Tsjekhovs fortellinger det til felles at de framstiller mennesker med handlings- og tankesett som forfatteren – uansett om de er pussige, latterlige, triste eller annet – alltid søker å framstille objektivt og uten å være forutinntatt.[149]
Tsjekhov skapte nesten alle sin teaterstykker etter 1885, og på det tidspunkt hadde han utviklet sin stil langt ut over det rent humoristiske, men han beholdt metodene med en objektiv beskrivelse han allerede hadde utviklet i fortellingene. I tillegg utmerker teaterstykkene seg med en tragikomisk framstilling av det banale livet i provinsen, og av den russiske lavadelens forgjengelighet. De fleste personene er anstendige og fornuftige, og drømmer om å forbedre livet – stort sett forgjeves grunnet en følelse av hjelpe- og nytteløshet, en overdreven selvmedlidenhet, og som et resultat av det, en manglende energi og viljestyrke. Likevel antyder forfatteren stadig at det finnes en utvei fra denne apatien, nemlig gjennom målrettet arbeid og nyttig praktisk aktivitet. Personene viser seg stort sett ute av stand eller uvillige til å få ting til å skje, og dette er årsak til den følelsesmessige avstumpingen selv intelligente mennesker utviser.
Et særpreg ved Tsjekhovs virke som dramatiker er at han kalte de fleste sceneverkene for «komedie», selv om de ikke er spesielt lystige eller komiske (bortsett fra de farseaktige enakterne som for eksempel Bjørnen og Frieriet), men kan inneholde en del pussige situasjoner som like gjerne kan fremkalle medlidenhet med personen som latter. Til forskjell fra den tidligere måten å skrive teaterstykker på, hvor underteksten kom tydeligere fram, lot Tsjekhov mer være underforstått og sagt «mellom linjene». Oppgaven med å forstå personenes tanker, handlingsvalg og deres underbevisste sjelsliv overlot han i stor grad til publikum, og stilte dermed større krav til deres ettertanke, forståelse og innlevelse enn hva som hadde vært vanlig. Dette gjorde at både publikum og teaterregissørene misforsto stykkene de første tiårene etter Tsjekhovs død, men tilslutt begrep man endelig at det er personenes hjelpeløshet og manglende realitetsorientering som følge av deres følelser, handlinger, og framfor alt unnlatelser, som får ufrivillig komiske følger.[150] Denne misforståelsen av Tsjekhovs intensjoner har en stor del av skylden for at Måkens førsteoppsetning i oktober 1896 falt gjennom. Men da publikum og teaterverden fikk øynene opp for den uvante fortellerteknikken, kom han til å utøve en sterk innflytelse på både europeisk og amerikansk teaterliv på første halvdel av 1900-tallet.
Ved siden av Måken er Tsjekhovs mest kjente teaterstykker fireakteren Onkel Vanja, dramaet Tre søstre og hans siste verk, komedien Kirsebærhagen. Alle disse stykkene har ulike handlingsforløp, men med likheter i oppbygningen: handlingen foregår i den russiske provinsen ved 1800-tallets slutt, figurrene er lavadelige, tilslutt mislykkes de på en eller annen måte som følge av deres passivitet og forvrengte virkelighetsforståelse. Tsjekhov var preget av sin tids utviklingsoptimisme,[151] og en optimistisk tone og tro på en bedre framtid sniker seg stadig inn i stykkene, særlig mot slutten. Eksempler er den lengselsfylte replikken «Til Moskva!» som går gjennom hele Tre søstre, eller Petja Trofimovs sluttreplikk «Velkommen, nye liv!» i den siste scenen av Kirsebærhagen.
Mange av Tsjekhovs senere verk ble oversatt til en rekke språk, og oppnådde internasjonal oppmerksomhet allerede i hans levetid. Med sin knappe, tilbakeholdte og verdinøytrale fortellermåte fikk Tsjekhov en enorm innflytelse på utformingen av den moderne novelle- og skuespillerkunsten. Ved siden av den påfallende sparsommelige fortellerstrategien, er Tsjekhov nyskapende ved at han i stedet for handling skildrer romanfigurenes personlighet, videre den impresjonistiske tendensen til å skildre deres skiftende følelser, samt fraværet av tradisjonelle intriger. Selv i dag regnes Tsjekhov som novellens uovertrufne mester.[152][153]
Et par måneder før han døde fortalte Tsjekhov forfatteren Ivan Bunin at han regnet med å bli lest i syv år. «Hvorfor syv?» undret Bunin. «Vel, syv og et halvt,» svarte Tsjekhov, «og det er ikke verst. Jeg har seks år igjen å leve.»[154]
Tsjekhov var alltid beskjeden, og ville knapt ha klart å forestille seg sitt posthume ry. Kirsebærhagen oppnådde en enorm popularitet i Russland årene etter hans død, og i den russiske bevissthet var bare Tolstoj større. Constance Garnetts oversettelser sikret ham en engelskspråklig lesekrets og beundring fra forfattere som James Joyce, Virginia Woolf og Katherine Mansfield. Den russiske kritikeren D.S. Mirsky som bodde i England, forklarte Tsjekhovs popularitet der med hans «uvanlig totale avvisning av hva vi kunne kalle heroiske verdier».[155] I selve Russland ble Tsjekhovs skuespill umoderne etter den russiske revolusjonen i 1917, men de ble senere omarbeidet slik at de passet Sovjetunionens agenda. I Kirsebærhagen ble for eksempel Lopakhin omskapt til en kommunistisk helt som tok en øks med til kirsebærhagen – regimet tillot ikke et skuespill hvor man tilsynelatende sørger over et tapt rikmannsgods.[156][157]
En av de første ikke-russere som fikk øynene opp for Tsjekhovs skuespill var George Bernard Shaw, som gav Heartbreak House undertittelen «A Fantasia in the Russian Manner on English Themes», og bemerket likhetene mellom de britiske jordbruksarbeidernes vanskelige levekår og deres russiske motparter slik Tsjekhov skildrer dem: «De samme fine menneskene, den samme fullstendige maktesløsheten.»[158]
Tsjekhov var en stor dramatiker, men mange mener han var en enda større novellist.[159] Raymond Carver, som skrev novellen Errand om Tsjekhovs død, regnet Tsjekhov som den største av alle novellister:
Ernest Hemingway var sparsom med rosen, men også han var påvirket av Tsjekhov: «Tsjekhov skrev omtrent seks gode historier. Men han var en amatørforfatter.»[162] Vladimir Nabokov klaget en gang over Tsjekhovs «medley av fryktelig tørre tekster, ferdiglagede tilnavn, repetisjoner»,[163] men han erklærte også at Damen med hunden var «en av de beste historiene som noen gang er skrevet».
Forfatteren William Boyd skrev at Tsjekhovs gjennombrudd skjedde da han byttet ut tradisjonelle hendelser, eller «plott», med noe som var mer «utvisket, avbrutt, skadeskutt eller på annen måte merket av livet.»[164][165]
Virginia Woolf undret seg over Tsjekhov-fortellingenes spesielle atmosfære:
| Publ | Norsk tittel | Originaltittel[171] |
|---|---|---|
| 1880 | Brev til en vismann | Письмо к учёному соседу |
| 1883 | «En embetsmanns død» | Смерть чиновника |
| 1883 | Albions datter | Дочь Альбиона |
| 1883 | (da)Den svenske tennstikken | Шведская спичка |
| 1883 | Den tykke og den tynne | Толстый и тонкий |
| 1884 | Kirurgi | Хирургия |
| 1884 | En kameleon | Хамелеон |
| 1885 | Kokkepikens bryllup | Кухарка женится |
| 1885 | Forbryteren | Злоумышленник |
| 1885 | Den siste mohikanerske | Последняя могиканша |
| 1885 | Ålerusen | Налим |
| 1885 | Jegeren | Егерь |
| 1885 | Underoffiser Prisibijev | Унтер Пришибеев |
| 1886 | Barn | Детвора |
| 1886 | Korpiken | Хористка |
| 1886 | Melankoli | Тоска |
| 1886 | Vanka | Ванька |
| 1886 | Anjuta | Анюта |
| 1886 | Sjelemesse | Панихида |
| 1886 | Heksen | Ведьма |
| 1886 | Agafya | Агафья |
| 1886 | Løgnen | Житейская мелочь |
| 1886 | I retten | В суде |
| 1887 | Fiender | Враги |
| 1887 | I mørket | Темнота |
| 1887 | Verotsjka | Верочка |
| 1887 | (da)Pædagogik (Hjemme) | Дома |
| 1887 | Tyfus | Тиф |
| 1887 | Volodja | Володя |
| 1887 | Lykke | Счастье |
| 1887 | Drama | Драма |
| 1887 | Kysset | Поцелуй |
| 1887 | Kasjtanka | Каштанка |
| 1888 | Den som fikk sove | Спать хочется |
| 1888 | Steppen | Степь |
| 1888 | Skjønnheter | Красавицы |
| 1888 | Navnedagsselskapet | Именины |
| 1888 | Bare et nerveanfall | Припадок |
| 1889 | En kjedelig historie | Скучная история |
| 1890 | Gusiev | Гусев |
| 1891 | Kvinneskjebner | Бабы |
| 1891 | En tvekamp | Дуэль |
| 1891 | I Moskva | В Москве |
| 1892 | Gresshoppen | Попрыгунья |
| 1892 | Naboer | Соседи |
| 1892 | Sjette avdeling | Палата № 6 |
| 1893 | Rothschilds fiolin | Скрипка Ротшильда |
| 1893 | Store Volodja og lille Volodja | Володя большой и Володя маленький |
| 1893 | Den sorte munken | Чёрный монах |
| 1894 | Morsmålslæreren | Учитель словесности |
| 1894 | Studenten | Студент |
| 1895 | Hvitpanne (eller Ulvinnen) | Белолобый |
| 1895 | Ariadne | Ариадна |
| 1895 | Mordet | Убийство |
| 1895 | Med Anna om halsen | Анна на шее |
| 1896 | Huset med arken | Дом с мезонином |
| 1896 | (da)Mitt liv | Моя жизнь |
| 1897 | På hjemveien | На подводе |
| 1897 | (da)Bønder | Мужики |
| 1898 | Kjære lille venn | Душечка |
| 1898 | Ionytsj | Ионыч |
| 1898 | Mannen i penalet | Человек в футляре |
| 1898 | Stikkelsbær | Крыжовник |
| 1898 | Om kjærlighet | О любви |
| 1899 | Damen med hunden | Дама с собачкой |
| 1899 | I dalbunnen | В овраге |
| 1899 | Til jul | На святках |
| 1902 | Biskopen | Архиерей |
| 1903 | Forlovet | Невеста |
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
