From Wikipedia, the free encyclopedia
Vichy-regimet, Vichy-Frankrike eller bare Vichy, offisielt «Den franske stat» (fransk: «État français»), var regimet i Frankrike mellom 1940 og 1944, etablert av marskalk Philippe Pétain under den andre verdenskrig. Regimet var basert i den lille byen Vichy, selv om Paris forble den offisielle hovedstaden. Vichy-regimet kontrollerte kun den uokkuperte sonen sør i Frankrike (zone libre, «den frie sone»), mens Nazi-Tyskland okkuperte Nord-Frankrike - selv om regjeringen formelt styrte over «hele» Frankrike. Etter det allierte felttoget i Nord-Afrika den 8. november 1942 ble også Sør-Frankrike - Vichy-regimets de facto kontrollsone - okkupert gjennom Fall Anton («Tilfellet Anton»), kodenavn for den tyske og italienske overtakelsen av Vichy-området 11. november 1942.[1] Vichy-regimet fortsatte å eksistere, men nå kun som en tysk marionettstat.
| État français Den franske stat | ||||
| Satellittstat | ||||
| ||||
|---|---|---|---|---|
|
| ||||
| Motto Travail, Famille, Patrie «Arbeid, familie, fedrelandet» | ||||
| Nasjonalsang La Marseillaise «Marseillaisen» Maréchal, nous voilà! | ||||
| ||||
| Hovedstad | Vichy (de facto) Paris (de jure) | |||
| Hovedstad i eksil | Sigmaringen 1944-1945 | |||
| Språk | Fransk | |||
| Religion | Katolisisme | |||
| Styreform | Republikk | |||
| President | ||||
| - 1940-1944 | Philippe Pétain | |||
| Statsminister | ||||
| - 1940-1942 | Philippe Pétain | |||
| - 1942-1944 | Pierre Laval | |||
| Lovgivende forsamling | Frankrikes nasjonalforsamling | |||
| Historisk periode | Andre verdenskrig | |||
| - 22. juni-våpenhvilen | 22. juni 1940 | |||
| - Pétain gitt fullmakter | 10. juli 1940 | |||
| - Operasjon Torch | 8. november 1942 | |||
| - «Operasjon Anton» | 11. november 1942 | |||
| - Befrielsen av Frankrike | Sommer 1944 | |||
| - Avviklet | 1944 | |||
| - Sigmaringen-enklaven erobret | 22. april 1945 | |||
| Valuta | Franske franc | |||
| Artikkelen inngår i serien om |
|---|
 |
| Eldre historie |
|
Frankerne Huset Capet Huset Valois Bourbon-dynastiet (1) |
| Nyere historie |
|
Den franske revolusjon 1. republikk 1. keiserdømme Bourbon-restaurasjonen Julimonarkiet 2. republikk 2. keiserdømme Pariskommunen 3. republikk Vichy-regimet 4. republikk 5. republikk |
Etter å ha blitt utnevnt til fransk statsminister av president Albert Lebrun, inngikk marskalk Pétain en fredsavtale med Tyskland den 22. juni 1940. Han etablerte så en autoritær stat - under sin egen ledelse - den 10. juli 1940, som avløste og oppløste den tredje franske republikk. Vichy-regimet oppløste også liberale lover, og tok et jerngrep om økonomi og moral. En kvinne som stod anklaget for å ha utført aborter, ble idømt livsvarig tvangsarbeid. Prostituerte - kalt femmes de mauvaise vie (= kvinner med slett livsførsel) - ble internert i en leir utenfor Toulouse. Førkrigsorganisasjonen Croix de Feu (= Ildkorset) inngikk i Service d'ordre légionnaire, et politisk politi som sluttet seg til Nasjonalmilitsen i januar 1943 og avla følgende ed: «Jeg sverger å kjempe mot demokrati, mot gaullistisk opprør og mot jødisk spedalskhet.»[2]
Kvinnerettigheter ble begrenset, og valg ikke lenger avholdt. Paris mistet sin avant-garde status i europeisk kunst og kultur, og konservative katolikker i Frankrike styrket sin posisjon gjennom sin støtte til Pétains valgspråk travail, famille, patrie (= arbeid, familie, fedreland) som appellerte mer til dem enn den franske revolusjons idealer «frihet, likhet, brorskap». Noen av dem gikk med hvit nellik i knapphullet og svart slips på årsdagen for henrettelsen av kong Ludvig 16., og satte frimerker med den franske republikks symbol Marianne opp-ned når de frankerte brev. Frem til 1942 trengte tyskerne bare litt over 30 000 mann (ikke engang det dobbelte av Paris' politistyrke) for å holde Frankrike okkupert.[3] Anti-semittismen ble åpenlys, og etter juni 1941 og den tyske invasjonen av Sovjetunionen ble anti-bolsjevikisk propaganda spredd gjennom media.[4]
Adolf Eichmann kom 1. juli 1942 til Paris for å planlegge deportasjonen av franske jøder, og om kvelden 16. juli ble rundt 13 000 pågrepet, deriblant 4 000 barn som tyskerne hadde sagt seg villige til å skåne. Franske politifolk fraktet dem til et overbygd stadion for sykkelløp, Vélodrome d'Hiver.[5] Over hundre tok sitt liv; av resten omkom nesten samtlige i tyske konsentrasjonsleire.[6]
Regimet hadde formell kontroll over alle franske territorier (unntatt Elsass-Lothringen), men utøvde ingen makt i Nord-Frankrike, og kun «den frie sonen» var under direkte fransk styre. Nord-Frankrike ble okkupert av Nazi-Tyskland som en del av Atlanterhavsveggen, men angivelig kun til krigens slutt - som da var snarlig forventet. Vichy-regimet så mange fordeler ved å la Tyskland holde Nord-Frankrike okkupert, for slik fikk Frankrike beholde sin flåte og koloniimperiet intakt. Man unngikk okkupasjon av hele landet, og fikk beholde en viss grad av selvstyre, uttrykt ved omtalen av Pétains fredsavtale som «et diplomatisk Verdun».[7] Vichy-Frankrike ble aldri en del av aksemaktene.
Tyskland holdt to millioner franske soldater som tvangsarbeidere i Tyskland, som gisler for å sikre at Vichy-Frankrike ikke droppet avtalen, men fortsatte å støtte Tyskland med penger og forsyninger. Vichy-regimet samlet også jøder og politiske flyktninger - hovedsakelig kommunister - i interneringsleirer. De fleste franskmenn var i starten støttende til regimet og lettet over fredsavtalen som satte sluttstrek for de vedvarende, tyske angrepene.[8] Folk fikk til en viss grad hverdagen tilbake, men dette endret seg da også «den frie sonen» i Sør-Frankrike ble tysk-okkupert sone i november 1942. Ikke minst skapte den obligatoriske arbeidstjenesten, STO (Service de travail obligatoire), stor motstand, ettersom de vernepliktige ble sendt som tvangsarbeidere til Tyskland under helt forferdelige forhold.[9]
Mesteparten av Frankrikes kolonirike var opprinnelige under Vichy-styre, men regimet mistet stadig territorier til De frie franske styrker ledet av Charles de Gaulle og hans Frie Frankrike. Motstandsbevegelser bredte om seg for å bekjempe Vichy-regimet og den tyske okkupasjonsmakten. Etter de alliertes invasjon av Frankrike juni 1944, og den påfølgende frigjøringen av Frankrike tok Frankrikes provisoriske regjering kontroll over landet gjennom en bred koalisjonsregjering bestående av forskjellige motstandsgrupper. De fleste Vichy-lederne flyktet i frykt for represalier og fengsling, og mange ble stilt for retten av den provisoriske regjeringen.
Rettssakene førte til flere henrettelser (såkalt «juridisk rensning» eller épuration légale), og rundt 6 000 kollaboratører ble henrettet av motstandsbevegelsen uten rettergang, såkalt «brutal utrensing» (épuration sauvage) - en del på falske anklager i rent personlige hevntokter; andre ble voldtatt,[10] dyppet i tjære, eller utsatt for tondeurs som klippet av dem håret.[11] Allierte soldater beskrev, etter hvert som de rykket inn i franske byer og landsbyer, hvordan sivilbefolkningen gikk løs på overløpere: I 18. arrondissement i Paris var en prostituert sparket i hjel for å ha hatt tyske kunder.[12]
De siste Vichy-lederne ble fanget i Sigmaringen av den franske 1re Division Blindée i april 1945. Pétain ble dømt til døden for landssvik, men straffen ble redusert til livstid i fengsel. Kun fire høytstående Vichy-ledere ble stilt til retten for forbrytelser mot menneskeheten, selv om mange hundre flere hadde deltatt i deportasjoner av jøder til konsentrasjonsleirer og i forbrytelser mot motstandsfolk.
Etter at Frankrike sammen med Storbritannia erklærte krig mot Tyskland og deretter tapte slaget om Frankrike, befant landet seg i et vanskelig politisk og militært dilemma. To politiske standpunkt fantes – de som ønsket våpenhvile og de som ønsket å fortsette kampen, blant annet ved å hente ressurser fra Algerie og de andre koloniene.
Forkjemperne for våpenhvile, blant andre general Maxime Weygand, marskalk Pétain, samt politikerne Pierre Laval og François Darlan, hadde bredest støtte i håp om å få en slutt på de ubønnhørlige tyske angrepene.[13] Regjeringssjefen Paul Reynaud valgte å gå av den 16. juni 1940, og Frankrikes president Albert Lebrun utpekte Philippe Pétain som hans etterfølger. Dagen etter erklærte Pétain at Frankrike skulle innstille krigshandlingene. Nasjonalforsamlingen flyttet fra Paris til Vichy, som lå i den ikke-okkuperte sonen, med mulighet for å innlosjere alle delegatene.
General de Gaulle flyktet til London, der han ble sentral i motstandskampen. Allerede 18. juni 1940 talte han i BBCs franskspråklige sendinger, og stilte seg i spissen for det han kalte «det frie Frankrike» (France Libre). Han mante sine landsmenn til å fortsette kampen: «Uansett hva som skjer, må ikke den franske motstandskampens flamme slokne».[14]
Den 22. juni 1940 skrev den franske delegasjonen under på avtalen om våpenhvile, men de måtte gå med på harde betingelser. Avtalen innebar at ca. 3/5 av Frankrike – de nordligste områdene samt atlanterhavskysten – forble under tysk militær okkupasjon så lenge krigen varte. Frankrike skulle bekoste tilstedeværelsen av den tyske arméen samt betale en daglig krigserstatning på 400 millioner (gamle) franc (en hundredel av «nye» franc, myntenheten som ble brukt i Frankrike inntil euroen ble innført). Avtalen inneholdt i tillegg en klausul om at alle fartøyene i den franske marinen skulle vende tilbake til sine hjemmehavner. Noen av disse havnene befant seg i den okkuperte sonen.
Større deler av den franske flåten, deriblant en del slagskip, var samlet ved Mers el-Kébir i Algerie. Britene fryktet at flåten ville bli overlatt aksemaktene, noe som ville utlikne den britiske marinens overtak. For å komme aksemaktene i forkjøpet, stilte britene den franske flåtestyrken et ultimatum om enten å slutte seg til de allierte, seile til en britisk havn med redusert mannskap, seile til franske kolonier i Karibien (dermed utenfor aksemaktens rekkevidde) eller å bli senket. Uten å ha konsultert Vichy-regjeringen, nektet den franske øverstkommanderende, admiral Marcel-Bruno Gensoul å etterkomme det britiske kravet (uten å ha blitt formidlet av mellommennene det siste alternativ å seile til Karibien), og i sjøslaget som fulgte (Operation Catapult, 3. juli 1940) ble de viktigste franske fartøyene ødelagt – ett slagskip ble senket og to ble ødelagt. Tilsammen 1 297 sjømenn mistet livet.
Denne episoden kom til å prege forholdet mellom Frankrike og Storbritannia i lengre tid fremover. Franskmennene var opprørt over at britene hadde fått så mange franske sjøfolk drept, bare to uker etter at de hadde vært deres nære allierte. Dertil hadde de rasert en stor del av den franske flåte. Fransk støtte til britenes sak kjølnet, og Pétain avbrøt sine diplomatiske forbindelser med Storbritannia.[15] De resterende fartøyene fra den franske flåten ble senket av egne mannskaper i Toulon etter det tyske bruddet på våpenhvileavtalen den 27. november 1942.
Frankrikes nederlag i 1940 og utnevnelsen av Vichy-regimets reaksjonære leder, Philippe Pétain, undergravde kvinner og feminismen,[16] og i Frankrike begynte en restrukturering av samfunnet basert på ideen om «femme au foyer» eller «kvinner hjemme».[17] Ved minst én anledning snakket Pétain til franske mødre om deres patriotiske plikt:
«Frankrikes mødre, dere har den vanskeligste oppgaven. Den er også den flotteste. Dere er, mer enn staten, de som fostrer opp. Bare dere kan gi alle [ungdommer] smaken for arbeid, sans for disiplin, beskjedenhet og respekt som gjør menn sunne og folket sterkt. Dere inspirerer vår kristne sivilisasjon.»[18]
Etter de alliertes invasjon i Normandie den 6. juni 1944 flyktet Pétain og hans ministre til Tyskland og opprettet et eksilstyre i Sigmaringen i de hohenzollernske landene. Da allierte styrker rykket inn i Paris, var de Gaulle blant de første, og tok sine tidligere kontorer i forsvarsdepartementet i besittelse igjen. På den måten signaliserte han en fortsettelse av den tredje republikk, og hevdet at Vichy-regjeringen var illegitim, til tross for at den var forfatningsmessig utnevnt.[trenger referanse]
I 1945 ble mange av medlemmene i Vichy-regimets regjering arrestert og siktet for høyforræderi. I rettssakene som fulgte ble noen, blant andre Laval og Darnand, dømt til døden og henrettet. Pétain selv fikk samme dom, men 17. august 1945 ble dommen omgjort av Charles de Gaulle til livsvarig fengsel, grunnet Pétains høye alder. Pétain døde seks år senere, 95 år gammel.
Andre av regjeringsmedlemmene flyktet eller holdt seg skjult, slik som Jacques de Bernonville som reiste til Québec, mens andre igjen ikke ble tiltalt av den nye regjeringen før langt senere, eller ikke i det hele tatt.
Dagens offisielle franske syn er at Vichy-regjeringen var et illegalt regime, opprettet av statsforrædere under utenlandsk påvirkning. Dette synet fritar i praksis den franske stat for ansvar.[trenger referanse] Imidlertid uttrykte Frankrikes daværende president Jacques Chirac i en tale den 16. juli 1995 den franske stats ansvar for «den kriminelle dumhet» som hersket under krigen. Synet på Vichy-regjeringen er imidlertid delt blant franskmenn og et følsomt tema.[trenger referanse] Blant dem som æret Pétain ved årlig å besøke hans grav, var tidligere president François Mitterrand,[trenger referanse] som hadde vært statssekretær i Vichy-regjeringen.
Utdypende artikkel: Frankrikes provisoriske regjering
Fra september 1944 frem til opprettelsen av den fjerde franske republikk den 13. oktober 1946 ble Frankrike styrt av en provisorisk regjering, Le gouvernement provisoire. General de Gaulle var formann i denne regjeringen fra den ble opprettet til 20. januar 1946.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
.svg){kind=small}
