Vestlig filosofi
From Wikipedia, the free encyclopedia
Vestlig filosofi er den filosofiske tradisjon i den vestlige delen av verden som skiller seg fra den østlige eller orientalske filosofiske tradisjonen.[1] Historisk har betegnelsen vestlig filosofi vært en referanse til de filosofiske tradisjoner innenfor den vestlige sivilisasjon, hovedsakelig Europa («den gamle verden») og siden også Nord-Amerika og Australia («den nye verden»), som begynte med gresk filosofi i antikkens Hellas, og som i århundrenes løp har dekket en stor andel av Jorden, inkludert Nord-Amerika og Australia. Det kan også diskuteres om områder som nordlige Amerika, deler av Midtøsten, Øst-Europa og lignende områder, bør være eller ikke være en del av betegnelsen «vestlig filosofi». Ordet filosofi har i seg selv sin opprinnelse antikkens Hellas: philosophia (φιλοσοφία), bokstavelig «kjærlighet til visdom» (φιλεῖν – philein «å elske» og σοφία – sophia «visdom», i meningen kunnskap).
![Thumb image](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/e/e8/Platon_Aristote.jpg/250px-Platon_Aristote.jpg)
Fagfeltet vestlig filosofi omhandler den vestlige tenkemåte i videste forstand, i motsetning til temaer som for eksempel eksistensialisme eller etymologi innen filosofien. Filosofi er således nødvendigvis ikke en streng vitenskap. Tenkemåter og kultur i vesten viser vanligvis til de klassiske filosofer som Sokrates, Aristoteles, Platon med flere. I dagens begrepsapparat benyttes vestlig filosofi hovedsakelig om to hovedtradisjoner innenfor samtidens filosofi: analytisk filosofi og kontinental filosofi.