Eksistensialisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Eksistensialisme er en filosofisk bevegelse som fokuserer på det konkrete individets eksistens. Den avviser essensialistiske teorier om menneskets natur, noe som uttrykkes i det kjente eksistensfilosofiske slagordet «eksistens går foran essens», et utsagn som peker på at man ikke kan definere menneskenes essens uten å ta hensyn til det konkret levde liv. Dette innebærer at ethvert menneskes essens vil være avhengig av dets faktiske eksistens, noe som igjen innebærer at ens essens, i den grad man kan snakke om noe slikt, ikke er noe uforanderlig. Som man ser, setter eksistensialismen stort fokus på menneskets grunnleggende frihet, og på den kontrasten mellom det meningsfylte livet vi lever til daglig og vår jordlige eksistens' meningsløshet. Dette er en tankeretning som er opptatt av menneskets liv, med vekt på ansvar, frihet og valgmuligheter.
Bevegelsen var spesielt populær på midten av 1900-tallet, da filosof og forfatter Jean-Paul Sartre utviklet sin versjon av eksistensfilosofien. Andre filosofer, som Søren Kierkegaard og Friedrich Nietzsche, samt visse forfattere som Franz Kafka og Fjodor Dostojevskij, hadde tidligere behandlet eksistensielle problemer, uten å like uttrykkelig kalle seg eksistensfilosofer. Martin Heidegger, med sin eksistensielle fenomenologi, som bygde videre på og kritiserte Edmund Husserls fenomenologi, var også en stor inspirasjonskilde for Sartre. Hans hovedverk Væren og tid er, sammen med Sartres Væren og intet, blant eksistensfilosofiens viktigste verker. Andre viktige filosofer i denne tradisjonen er Simone de Beauvoir, Maurice Merleau-Ponty og Albert Camus.