Valg i Norge
demokratiske valg / From Wikipedia, the free encyclopedia
Valg i Norge vedrører den demokratiske staten Norges valg og valgordning, samt historisk perspektiv og nærliggende forhold.
Opprydning: Denne artikkelen trenger en opprydning for å oppfylle Wikipedias kvalitetskrav. Du kan hjelpe Wikipedia ved å forbedre den. |
Valg i Norge | |||
---|---|---|---|
Valgordning i Norge | |||
Lovverk | Norges Grunnlov, Valgloven | ||
Valgsystem | PR i flermannskretser (åpen liste) | ||
Sperregrense | 4 %[n 1] | ||
Utregningsmetode | Sainte-Laguës metode (1,4) | ||
Valgkretser (nasjonale) | 19 | ||
Stemmerett | Allmenn, 18 år (1913,[n 2] 1978) | ||
Kvinnelig stemmerett | 1913 | ||
Norge er et demokratisk konstitusjonelt monarki og befolkningen velger menn og kvinner på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå samt verv i Den norske kirke og representanter til Sametinget. På nasjonalt nivå velges representanter for parlamentet gjennom proporsjonal representasjon i 19 valgkretser (fylkene) hvert fjerde år, som videre avgjør den utøvende makts sammensetning. Som konstitusjonelt monarki er Norges statsoverhode Kongen dog kun som symbolsk makt. Regjeringssjefen, Norges statsminister er som oftest lederen av det politiske partiet med størst oppslutning, men trenger ikke å være det. Statsministeren er den utøvende makt sin høyeste autoritet og innehar i Norge størst myndighet og bestemmelsesrett. Regionale og lokale valg skjer parallelt to år etter stortingsvalgene hvilket gjør at Norge har politiske valg hvert andre år. I tillegg holdes det ekstraordinære folkeavstemninger i Norge, men dette er ikke lovfestet til forskjell fra ordinære valg av politiske representanter.[1]
For å sørge for at de som bor langt unna får like mye å si i rikspolitikken som de som bor i Oslo og omegn, får fylkene i spredtbebygde områder flere mandater i forhold til antall innbyggere enn mer tettbebygde områdene i byene. Dette for å sikre god representasjon i Stortinget, og unngå at urbane interesser overkjører distriktene.[2] Flerpartisystemet gjør at partiene ofte må samarbeide og danne koalisjonsregjering for å regjere. Det er allmenn stemmerett fra året man fyller 18 (forsøksordning med stemmerett for 16- og 17-åringer ved lokalvalget i 2011). Bare norske statsborgere kan stemme ved stortingsvalg, mens utlendinger som har bodd i Norge sammenhengende i tre år kan stemme ved lokalvalg. Kvinner fikk allmenn stemmerett i 1913. Norge er et monarki, og Kongen personlig har formelt sett øverste politiske myndighet, men han har ikke utøvet politisk makt siden parlamentarismen ble innført i 1884. Derimot har han utvilsomt hatt en viss innflytelse også etter 1884. Et prominent eksempel er kongens nei til de tyske kravene etter den tyske okkupasjonen i 1940. Stortinget, på sin side, godtok de tyske kravene.
Valgordningen ved stortingsvalg er proporsjonal representasjon i flermannskretser etter St. Laguës modifiserte metode. Prinsippet er at andelen av mandatene skal være så nær som mulig den andelen av stemmene partiet oppnår i det aktuelle valget. Det er to viktige unntak ved stortingsvalg: Utjevningsmandater og distriktstillegg. Utjevningsmandatene skal rette opp den skjevheten som kan skapes når et parti får et antall stemmer totalt, men ikke nok i et fylke til å vinne mandat. Partiet må ligge over sperregrensen på 4 % oppslutning på landsbasis for å komme med i fordelingen av utjevningsmandatene. Valgordningen i Norge har endret seg over tid og valg har forekommet i Norge siden 1814.