FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon From Wikipedia, the free encyclopedia
UNESCO eller FNs organisasjon for utdanning, vitenskap, kultur og kommunikasjon (engelsk: United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization) er en organisasjon under De forente nasjoner (FN) med formål å bidra til fred og sikkerhet ved å fremme internasjonalt samarbeid gjennom utdanning, vitenskap og kultur for å fremme universell respekt for rettferdighet, rettssikkerhet og menneskerettigheter sammen med frihet proklamert i FN-charteret.[1] Det er etterfølgeren til Folkeforbundets International Commission on Intellectual Cooperation.
FNs organisasjon for utdanning, vitenskap og kultur | |||
|---|---|---|---|
| United Nations Educational, Scientific and Cultural Organization | |||
 | |||
| Akronym | UNESCO | ||
| Grunnlagt | 16. november 1945 | ||
| Hovedkvarter | Paris | ||
| Nettsted | https://www.unesco.org/ | ||
| Moderorganiasjon | FNs økonomiske og sosiale råd | ||
UNESCO har per januar 2019 193 medlemsstater etter at USA og Israel meldte seg ut.[2][3] Hovedkontoret ligger i Paris, men organisasjonen har også en rekke underkontorer rundt om i verden. De fleste av disse er samlingskontorer som dekker tre eller flere land, men det finnes også nasjonale og regionale kontorer. UNESCO søker å oppnå sine mål gjennom fem store programmer: utdanning, naturvitenskap og samfunnsvitenskap, kultur og kommunikasjon og informasjon. Prosjekter støttet av UNESCO inkluderer leseferdighets', tekniske og læreropplæringsprogrammer, internasjonale vitenskapelige programmer, fremme av uavhengig media og pressefrihet; regionale kultur- og historieprosjekter, fremming av kulturelt mangfold, oversettelser av verdenslitteratur, internasjonale samarbeidsavtaler for å sikre verdens kultur- og naturarv (verdensarvsteder) og til bevare menneskerettigheter, og forsøker å bygge bro over det globale digitale skillet.
UNESCO har som mål «å bidra til å bygge fred, fattigdomsbekjempelse, bærekraftig utvikling og interkulturell dialog gjennom utdanning, vitenskap, kultur, kommunikasjon og informasjon.»[4]
Andre satsinger i organisasjonen omfatter å oppnå en god utdanning for alle og livslang læring, sette fokus på sosiale og etiske utfordringer, fremme kulturelt mangfold, fremme en kultur for fred og bygge inkluderende kunnskapssamfunn gjennom informasjon og kommunikasjon.[5]
De brede konkrete målene og strategiene for det internasjonale samfunnet, som fastsatt i de internasjonalt vedtatte utviklingsmålene (inkludert FNs tusenårsmål), underbygger alle UNESCOs strategier og aktiviteter.
UNESCO og dens mandat for internasjonalt intellektuelt samarbeid kan spores tilbake til Folkeforbundet resolusjon av 21. september 1921 for å velge en kommisjon som skulle utrede spørsmålet.[6] Den internasjonale komiteen for intellektuelt samarbeid (ICIC) ble offisielt opprettet 4. januar 1922 som et rådgivende organ sammensatt av personer valgt på grunnlag av deres personlige kvalifikasjoner. Det internasjonale instituttet for intellektuelt samarbeid (IIIC) ble deretter opprettet i Paris den 9. august 1925, for å fungere som den utøvende organ for ICIC.[7] Arbeidet disse organisasjonene utførte ble i all hovedsak avbrutt av utbruddet av andre verdenskrig.
|
UNESCOs kontitusjon trådte i kraft 4. november 1946 etter at de første 20 landene hadde ratifisert den. |
Etter signering av Atlanterhavserklæringen og Erklæringen om De forente nasjoner begynte Konferansen av allierte utdanningsministre (CAME) med møter i London som pågikk fra 16. november 1942 til 5. desember 1945. Den 30. oktober 1943 ble behovet for en internasjonal organisasjon uttrykt i Moskva-erklæringen, en avtale signert av Kina, Storbritannia, USA og Sovjetunionen. Dette ble etterfulgt av ideer framlagt under Dumbarton Oaks-konferansen 9. oktober 1944. Etter forslag fra CAME og i samsvar med anbefalingene fra FN-konferansen om internasjonal organisasjon (UNCIO), holdt i San Francisco i april-juni 1945, ble en FN-konferans for etablering av en pedagogisk og kulturell organisasjon (ECO/CONF) sammenkalt i London 1. til 16. november 1945 med 44 regjeringer representert. En markant skikkelse i initiativet for UNESCO var Rab Butler, Storbritannias utdanningsminister.[8] På ECO/CONF ble UNESCOs statutter introdusert og signert av 37 land, og en forberedende kommisjon ble etablert.[9] Den forberedende kommisjon opererte mellom 16. november 1945 og 4. november 1946 - datoen da UNESCOs statutter trådte i kraft med deponeringen av den tjuende ratifikasjonen av en medlemsstat.[10]
Den første generalkonferansen fant sted fra 19. november til 10. desember 1946, og valgte Julian Huxley til stillingen som generaldirektør.[11] Konstitusjonen ble endret i november 1954 da Generalkonferansen besluttet at medlemmer av hovedstyret skulle være representanter for regjeringene i de stater som de var borgere av og ikke skulle, som før, handle som enkeltpersoner.[12] Denne endringen i styresett skilte seg fra UNESCOs forgjenger, CICI, i forhold til hvordan medlemslandene ville fungere sammen innen organisasjonens kompetanseområder. Etter som medlemslandene har jobbet sammen over tid for å realisere UNESCOs mandat har politiske og historiske faktorer formet organisasjonens virksomhet spesielt under den kalde krigen, avkoloniseringsprosessen og oppløsningen av Sovjetunionen.
Blant de store prestasjonene i organisasjonen er arbeidet mot rasisme, for eksempel gjennom innflytelsesrike uttalelser om rase som startet med en erklæring fra antropologer (blant dem var Claude Lévi-Strauss) og andre forskere i 1950[13] og som konkluderte med 1978-erklæringen om rase og rasefordommer.[14] I 1956 trakk Sør-Afrika seg fra UNESCO da de mente at noen av organisasjonens publikasjoner var en "innblanding" i landets "rasistiske problemer."[15] Sør-Afrika sluttet seg til organisasjonen igjen i 1994 under ledelse av Nelson Mandela.
Blant UNESCOs tidlige arbeid innen utdanning var pilotprosjektet på grunnleggende utdanning i Marbial Valley, Haiti, som begynte i 1947.[16] Dette prosjektet ble fulgt av ekspertoppdrag i andre land, for eksempel et oppdrag i Afghanistan i 1949.[17] I 1948 anbefalte UNESCO at medlemsstatene skulle gjøre gratis grunnutdanning obligatorisk og universell.[18] I 1990 ble World Conference on Education for All holdt i Jomtien, Thailand, der ble det lansert en global bevegelse for å gi grunnutdanning for alle barn, ungdom og voksne[19] Ti år senere, i 2000, ble World Education Forum holdt i Dakar, Senegal, hvor medlemsregjeringer forpliktet seg til å oppnå grunnutdanning for alle innen 2015.[20]
UNESCOs tidlige virksomhet innen kultur inkluderer blant annet Nubia-kampanjen, som ble lansert i 1960.[21] Formålet med kampanjen var å flytte det store tempelet i Abu Simbel for å forhindre at det ble oversvømt av Nilen etter byggingen av Aswandammen. Arbeidet tok 20 år og 22 monumenter og arkitektoniske komplekser ble flyttet. Dette var den første og største i en rekke kampanjer som inkluderer prosjekter i Mohenjo-Daro (Pakistan), Fez (Marokko), Katmandu (Nepal), Borobudur (Indonesia) og på Akropolis (Hellas). Organisasjonens arbeid med kulturarv førte i 1972 til opprettelsen av Konvensjonen om vern av verdens kultur- og naturarv.[22] Verdensarvkomiteen ble etablert i 1976 og de første stadene ble skrevet inn på Verdensarvlisten i 1978.[23]
Et mellomstatlig møte i UNESCOs regi i Paris i desember 1951 førte til etableringen av Den europeiske organisasjon for kjernefysisk forskning (CERN) i 1954.[24]
I 2011 ble Palestina medlem i UNESCO etter en avstemning der 107 medlemsland støttet inlemmelsen og 14 var imot.[25][26] Lover vedtatt i USA i 1990 og 1994 gjør at landet ikke kan bidra økonomisk til noen FN-organisasjon som aksepterer Palestina som fullverdig medlem. Som et resultat trekker de sin støtte, som står for om lag 22 % av UNESCOs budsjett.[27] Israel reagerte også på Palestinas adgang til UNESCO ved å fryse Israels innbetalinger til UNESCO og legge sanksjoner på Den palestinske selvstyremyndigheten,[28] med begrunnelsen at Palestinas adgang ville være skadelig "for potensielle fredsforhandlinger".[29] President Donald Trump varslet i 2017 at USA ville melde seg ut av UNESCO. Utmeldelsen gjelder fra 1. januar 2019. Israel meldte seg også ut fra samme dato.[3]
UNESCO er knyttet til FN som et fagorgan innenfor FNs økonomiske og sosiale råd. Som organisasjon er UNESCO bygget opp etter en tradisjonell organisasjonsstruktur med en hierarkisk pyramideformet struktur bestående av flere organer med et styre (generalkonferansen) og en generaldirektør på toppen.
Overordnet sett består UNESCO av tre hovedaktører:
UNESCO har 65[30] feltkontorer rundt om i verden. Noen av disse har ansvar for arbeid i ett enkelt land, andre er regionkontorer eller samarbeidskontorer som jobber opp mot større organisasjoner som EU eller Den afrikanske union.[31]
Alle medlemsland har nasjonale organer eller kommisjoner som samarbeider med sine egne myndigheter og institusjoner og er lenken mellom landet og UNESCO. UNESCO oppretter dessuten midlertidige eller permanente kommisjoner for særskilte spørsmål.
.jpg)
Den øverste i hierarkiet er generalkonferansen. Generalkonferansen består av fem delegater fra hvert medlemsland utpekt av de enkelte lands regjeringer. Medlemslandene samles annenhvert år til generalkonferanse. Her godkjenner medlemslandene det fremtidige program og budsjett, samt organisasjonens generelle politikk. Endelig er generalforsamling rådgivende organ for FN i spørsmål vedrørende kjernepunktene utdannelse, vitenskap, kultur og kommunikasjon.
På generalkonferansen utpekes organisasjonens styringssråd og etter dens anbefaling utpeker generalkonferansen generaldirektøren, som velges for fire år av gangen (tidligere var det for en seksårig periode). Hver medlemsstat har én stemme på generalkonferansen.
| Navn | Periode | Land | |
|---|---|---|---|
| 1 | Julian Huxley | 1946–1948 |  Storbritannia |
| 2 | Jaime Torres Bodet | 1948–1952 |  Mexico |
| 3 | John Wilkinson Taylorn1 | 1952–1953 |  USA |
| 4 | Luther Evans | 1953–1958 | USA |
| 5 | Vittorino Veronese | 1958–1961 |  Italia |
| 6 | René Maheu | 1962–1974n2 |  Frankrike |
| 7 | Amadou-Mahtar M'Bow | 1974–1987 |  Senegal |
| 8 | Federico Mayor Zaragoza | 1987–1999 |  Spania |
| 9 | Kōichirō Matsuura | 1999–2009 |  Japan |
| 10 | Irina Bokova | 2009–2017 |  Bulgaria |
| 11 | Audrey Azoulay | 2017– | Frankrike |
| n1 Taylor var fungerende generaldirektør etter at Bodet trakk seg fra stillingen i 1952 n2 Maheu var fungerende generaldirektør fra 1961 da Veronese trakk seg av helsemessige årsaker, og ble valgt til stillingen i 1962 | |||
Styringsrådet består av 58 medlemsland og har til oppgave å forberede dagsordenen til generalkonferansen, samt ansvar for at generalkonferansens vedtatte program blir utført. Rådet arbeider i prinsippet på generalkonferansens vegne og ikke som representanter for delegatenes respektive regjeringer. Rådet skal samles minst fire ganger innenfor en toårsperiode. Samlet sett arbeider styringsrådet på vegne av generalkonferansen.
Sekretariat er fysisk plassert i organisasjonens hovedkontor i Paris. Det er sekretariatet, under generaldirektørens direksjon, som rent praktisk sørger for implementeringen av programmer vedtatt på generalkonferansene. Sekretariatet er således organisasjonens utøvende organ. Hovedansvaret for gjennomføringen av det vedtatte program ligger hos generaldirektøren.
|
Den norske UNESCO-kommisjonen (2013-2016) består av følgende regjeringsoppnevnte medlemmer:[32]
|
I Norge er det Utenriksdepartementet som har ansvaret for vårt lands politikk overfor UNESCO, mens Kunnskapsdepartementet har det overordnede ansvaret for å koordinere norsk UNESCO-arbeid.[33] Ansvaret for de fem hovedområdene er så delegert til ulike departementer:
De tolv medlemmene som utgjør den norske UNESCO-kommisjonen er utnevnt av regjeringen. Alle medlemmene er utnevnt fordi de har spesialkompetanse innenfor et av UNESCOs kjerneområder. Den nåværende kommisjonen ledes av tidligere forsknings- og utdanningsminister Tora Aasland.[32]
UNESCO utfolder sine aktiviteter på feltene utdannelse, naturvitenskap, sosial- og humanistisk vitenskap, kultur, kommunikasjon og informasjon. Organisasjonen arbeider for fred blant annet gjennom samarbeide, kommunikasjon og utveksling av ideer mellom sine 195 medlemsland. De fleste av medlemslandene har etablert egne nasjonale kommisjoner som består av representanter fra undervisning, vitenskap og kultursamfunn. Noen land har også etablert egne nasjonale kommisjoner for sine avhengige områder.
UNESCO har tatt initiativ til flere ulike verneprogram. Det mest kjente er Verdensarven fra 1972 («|Verdens kultur- og naturarv») som har til formål å sikre vern av kulturminner og naturområder som har stor betydning i verdensmålestokk. 936 slike verneobjekter er hittil utpekt (pr. 2011).
Andre verneprogram er Verdensminneprogrammet som ble etablert i 1992, og fikk en norsk utforming i 2012: Norges dokumentarv. Verneprogrammet for Immateriell kulturarv ble etablert i 2003.
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
