Ulla-Førre
From Wikipedia, the free encyclopedia
Ulla-Førre er et vannkraftverk i Hjelmeland, Suldal og Bykle kommuner. Med en installert effekt på ca. 2100 MW totalt er dette det største vannkraftverkanlegget i Norge og Nord-Europa. Årlig produksjon er i gjennomsnitt 4,45 TWh (1987–2006), og de tre hovedkraftverkene utgjør 7,5 % av den totale maskinkapasiteten i Norge. Det ble investert ca. 9,3 milliarder kroner (1986-kroner)[1] i utbyggingen, hvilket tilsvarer ca. 23 milliarder i 2021-kroner.
| Ulla-Førre | |||
|---|---|---|---|
 Innsjøen Blåsjø og Storvassdammen | |||
| Land | Norge | ||
| Sted | Suldal | ||
| Region | Rogaland: | ||
| Nedbørsfeltareal | ca 2000 km² | ||
| Magasin | 8225 TWh | ||
| Byggestart | 1974–1988 | ||
| Prod.start | 1982 | ||
| Operatør | Eierskapet er delt mellom:
| ||
| Tekniske data | |||
| Fallhøyde | 1055 m | ||
| Effekt | 2057 | ||
| Årsproduksjon | 4800 | ||
 Ulla-Førre 59°29′32″N 6°31′00″Ø | |||
Utbyggingen av anlegget foregikk i årene 1974–1988, og førte med seg en rekke forandringer i lokalsamfunnet. Suldal hadde frem til anleggsstart en nedadgående befolkningsutvikling, men fikk rundt 1000 nye innbyggere i utbyggingsperioden. Anleggssenteret for utbyggingen ble lagd til Garaneset på Sand, og kraftverkgruppen Ulla-Førre har i dag administrasjon og sentralverksted på Suldalsosen.
Anlegget henter vann fra et 2000 km² stort nedbørsfelt sentralt i Ryfylkeheiene. Dette omfatter blant annet den kunstige innsjøen Blåsjø som fungerer som flerårsmagasin.[2] Blåsjø er oppdemmet av noen av Norges største dammer, deriblant Oddatjørndammen (høyeste fyllingsdam), Storvassdammen (største fyllingsdam) og Førrevassdammen (største betongdam). I kraftverkgruppen Ulla-Førre inngår flere kraftverk. Det største er Kvilldal kraftverk, som er Norges største kraftverk målt i installert effekt (1240 MW). I tillegg inngår Saurdal kraftverk, Hylen kraftverk og Stølsdal kraftverk, samt to pumpestasjoner i Stølsdalen og på Hjorteland.
Planlegging
Utnytting av vannet i området rundt det som skulle bli Blåsjø ble tidlig aktuelt. I 1912 sa Stortinget ja til å kjøpe fallrettighetene til Ulla. Dette var i en periode der Staten kjøpte opp en rekke fallrettigheter med tanke på senere kraftutbygging. Det ble klart at Ulla måtte utnyttest sammen med Førreåa, og etter andre verdenskrig kjøpte Staten fallrettighetene til elven fra en privatperson. Rundt 1960 var det intensiv utbygging av kraft, men Ulla-Førre ble ikke prioritert. Dermed ble området liggende uutbygd mellom flere anlegg, for eksempel Røldal-Suldal i nord og Otra i øst.
Før utbyggingen ble vedtatt, hadde det i over flere år blitt planlagt at kraften skulle benyttes mot Jøsenfjorden i Hjelmeland (det såkalte Førrealternativet). Nærmere anleggsoppstart ble det såkalte Suldalsalternativet lansert, og dette ble valgt på bakgrunn av at det ville gi hele 40 % mer kraft. I tillegg hadde alternativet lettere adkomst og bedre benytting av elvene sør for Suldalsvatnet. Både Suldal og Hjelmeland kommuner innså at en strid om plassering ville være negativt for begge, og de ble enige om en skattefordeling som skulle være uavhengig av hvilket alternativ som ble utbygd. NVE gikk inn for Suldalsalternativet uten noen større strid, og Stortinget godkjente prosjektet i juni 1974.
Eierskap
Ulla-Førre-utbyggingen ville ta vann fra, og dermed føre til ulemper for, andre kraftselskap. Derfor ga man Lyse Kraft og kraftselskapene i Otra eierandeler på henholdsvis 7,8 % og 7,5 %. Det ble også på denne tiden etablert et prinsipp om at vertsdistriktene skulle være medeiere. Etter mye uenighet ble 15 % av Statkrafts del gitt til Rogaland, og videre fordelt slik at Lyse Kraft fikk 10,2 % og Haugesund Elektrisitetsverk 2,5 % av det totale eierskapet. Sunnhordland Kraftlag overtok i 2016 Haugesunds Elektrisitetsverk sin andel.
Anleggsarbeidet
To år før vedtaket om utbygging kom de første anleggsarbeiderne til Suldal. Det var da klart at utbygging i en eller annen form ville komme, og man begynte å bygge infrastruktur til anlegget. En ny fylkesvei som ga Vadla veiløsning det året utbyggingen ble vedtatt, ga innbyggerne i vertskommunene en tidlig smak på det positive prosjektet førte med seg. Suldal kommune fikk i anleggsperioden rundt 1000 nye innbyggere, og for en kommune som fra før hadde 3600 innbyggere var det klart at man måtte til med mye tilrettelegging. Da kraftkronene senere begynte å rulle inn hadde kommunen omtrent blakket seg på bygging av skoler og barnehager, og tilrettelegging av bolig- og anleggstomter. I tillegg var det sterk politisk uenighet i forbindelse med bygging av lagerhall og administrasjonsbygg, som kom i konflikt med dyrket mark på Garaneset på Sand.
I starten var det et problem at det var for få arbeidsfolk: Oljeindustrien var i ferd med å etablere seg i Stavanger, og Statkraft hadde flere andre anlegg under bygging. Man måtte satse på opplæring og unge krefter. Etter hvert som andre anlegg ble ferdige kom også flere av de anleggsfolkene som hadde vært med på disse. Utbyggingen av Ulla-Førre varte så lenge at en del valgte å bosette seg, og fortsatte å bo der etter at anleggsarbeidet tok slutt. De lokale fikk også anledning til godt betalt arbeid, og med det kom det en synlig velstandsøkning i kommunen. I arbeidsukene bodde arbeiderne i brakkeleirer. Den største var på Øvre Moen (rett ved Oddatjørndammen), der det bodde rundt 400 personer på det meste. For å unngå den såkalte brakkesyken (kjedsomhet ved lengre opphold i ensformige omgivelser) ble det satt opp en provisorisk idrettshall for arbeiderne. I leiren var det i tillegg post- og banktjenester, og det flere mil inn i fjellheimen. En annen leir, på Beinlei, hadde helårsdrift på tross av plasseringen på 1100 moh. midt mellom de to hoveddelene av Blåsjø. Det var også leirer ved Førrevass og Storvatn. Antall ansatte var på det meste (1983) rundt 1500, og leder for anleggsarbeidet var Jacob de Rytter Kielland.
Den største hindringen i anleggsdriften underveis kom ved utsprengingen av tunnelen Saurdal-Sandsa. Det lakk hele veien vann gjennom fjellet, og dette måtte pumpes ut kontinuerlig. Under sprengingsarbeidet kom det plutselig en større vanninntrenging og arbeiderne måtte evakuere umiddelbart. Tunnelen ble raskt fylt opp med vann, og det tok flere måneder å pumpe den tom igjen. I motsetning til andre større kraftutbygginger på denne tiden var det lite motstand fra verneinteresser, slik at anleggsarbeidet ble ikke hindret av aksjoner.
Ser man utbyggingstiden under ett, var infrastruktur hovedprioritet i starten. Kraftstasjonane ble satt i drift før dammene ved Blåsjø var ferdig utbygd; i mai 1982 kunne Kong Olav V åpne Kvilldal kraftverk. Da var Hylen kraftverk allerede satt i drift. Oddatjørndammen, Førrevassdammen, og Førreskarddammen stod ferdig i 1986, Storvassdammen i 1988. Anleggsarbeidene ble offisielt avsluttet ved årsskiftet 1988/89, men etterarbeid og opprydding fortsatte ut 1989.
I forbindelse med utbyggingen ble det forskuttert en rekke veier i distriktet, og den viktigste var kanskje Suldalsveien, som ga veiforbindelse på nordsiden av Suldalsvatnet og dermed helårlig forbindelse til Østlandet. I tillegg ga denne forbindelse til Hylen innerst i Hylsfjorden, der det største utstyret til kraftverkene ble tatt i land (blant annet transformatorene).
Blåsjø
Den viktigste delen av Ulla-Førre er magasinet Blåsjø, en innsjø som er kunstig oppdemmet fra småvann, elver og bekker rundt 1000 meter over havet. Tanken med et slikt stort magasin er å kunne utnytte dette mye i år med lite nedbør. Blåsjø har så stor magasinkapasitet at denne da kan produsere mye kraft, mens de mindre magasinene ikke har anledning til vanlig produksjon. Når det ikke er tørrår lengre, vil man utnytte magasinet i langt mindre grad for å fylle det opp igjen. Vannet har naturlige avløp i ulike retninger, og har dyp som ligger der det tidligere var mindre fjellvann. For å utnytte magasinet fullt ut er det derfor bygd vanntunneler mellom disse. Inntaket til tunnelen mot Saurdal kraftverk ligger ved Oddatjørndammen.
Dammer
For å demme opp Blåsjø, ble det bygd fire store og en rekke mindre dammer. I tillegg ble det bygd mange til de mindre vannene i områdene rundt, samt reguleringsdammen for Suldalslågen (se under). De ble bygd enten som fyllingsdammer (der Storvassdammen og Oddatjørndammen er henholdsvis den største og høyeste i Norge) eller betongdammer (der Førrevassdammen (til venstre) er den største i Norge). Fyllingsdammene er bygde med stein ytterst, så et lag med grus og så en kjerne av finere materiale (f.eks. morenemasse). Unntaket er Storvassdammen, som har en kjerne av asfalt: Det var så langt å transportere masse dit at man i stedet bygde et asfaltverk ved dammen. Betongdammen Førrevassdammen var ingeniørteknisk komplisert, og ble bygd uten armeringsstål. Siden det ikke var sand i nærheten brukte man et steinknuseri. Det anlegget ble etter anleggsslutt kjøpt opp av Norsk Stein, som nå er en større bedrift ved Jelsa i Suldal.
Kraftverk
Fra Blåsjø blir vannet utnyttet i tre trinn. Saurdal kraftverk bruker vannet fra Blåsjø for å generere energi, men det kan også pumpe vann fra 600-metersnivået og Sandsavatnet opp til Blåsjø. Lenger ned mot Suldalsvatnet ligger det neste trinnet, Kvilldal kraftverk, Norges største målt i installert effekt. Herfra renner vannet ut i Suldalsvatnet, før Hylen kraftverk utnytter fallet fra Suldalsvatnet og ned til Hylsfjorden. Stølsdal kraftverk utnytter bekker og mindre vann i området som ikke blir fanget opp av de andre kraftverkene. Det er samtidig også et pumpekraftverk, og kan pumpe vann opp til 600-metersnivået fra blant annet Vassbottvatnet. Hjorteland pumpestasjon har samme funksjon, og pumper opp vann fra Mosvatnet. Her har man tre pumper a 2,2 MW.
Tunneler
Til utbyggingen ble det sprengt ut over 100 kilometer tunneler, for å samle og lede vannet til og fra kraftverkene. For å utnytte energien i bekker og mindre vann, ble det bygd en lengre tunnel som tar inn vann der det er vann å hente. Denne tunnelen fungerer som, og blir også ofte kalt, en takrenne, og har endepunkt som ligger vel fire mil fra hvarandre i luftlinje. Som ledd i tunnelboringen gjennomførte man den første vellykkede fullprofils tunnelboringen i hardt fjell (8 km fra Glommedalen til Grasdalen).
Suldalslågen
Suldalslågen, en god lakseelv, var gjenstand for mye uenighet i planleggingsfasen. Grunnen var at for å regulere Suldalsvatnet til Hylen kraftverk, måtte også elven reguleres. Striden stod om hvor mye vann som skulle slippes gjennom Suldalsdammen og ut i lågen. Statkraft søkte om tillatelse til å prøve ut ulike vannføringer, og det ble gjort omfattende forskning på hvilken effekt det hadde på laksen. NVE/Olje- og energidepartementet har konkludert med at det bør være høy vannføring vår og høst, for å renske elvebunnen, og på grunn av smoltutgang. Om sommeren lønner det seg å ha et svingende vannslipp. For å kompensere for dårligere produksjon av villaks settes det årlig ut 40 000 kultivert smolt. Av totalfangsten i elven utgjør kultivert laks ca 30%. Fangstene av villaks er blitt bedre i de senere år, men reproduksjonen av villaks er kraftig berørt av reguleringen.
Grunnet reguleringen er elven kaldere enn den ville vært i uregulert tilstand. De såkalte spyleflommene vår og høst er ikke tilstrekkelige. I den øvre halvdelen av elven er det sedimentering og tilgroing som i vesentlig grad har forringet habitatet for laks og aure.
Stab for drift og vedlikehold holder til i Prestavika ved Suldalsosen. I tillegg til det vedlikeholdet som er nødvendig ved vanlig bruk, har det vært en del større problemer som måtte bli løst. Den viktigste kilden til dette er luftputekammeret i Kvilldal kraftverk. Allerede etter ett års drift måtte man tømme kammeret; det lakk luft inn gjennom fjellet. For å hindre at dette skjer, laget man en såkalt vanngardin: Trykkvann blir kontinuerlig injisert i fjellet rundt. Feil ved systemet gjorde en ny tømming nødvendig. Konsekvensen er langvarige driftsstanser av kraftverket, en viktig innvending mot bruk av så store luftputekammer. Av andre problemer som måtte reparerest kan man nevne skovlene på Kvilldal-turbinane (sprekker), samt hovedtransformatorene i Saurdal og i Hylen.
Ulla-Førre blir styrt fra Sauda driftssentral sammen med andre kraftanlegg på Sør-Vestlandet.
Lokalsamfunnet
For Suldal kommune hadde utbyggingen store konsekvenser. Det kom rundt 1000 nye innbyggere til den fraflyttingstruede kommunen, og det ble skapt ny giv. Kommuneøkonomien ble markant forbedret, og det kom en generell velstandsøkning. Til sammen 85 boliger ble bygd i kommunale boligfelt på Sand, Suldalsosen og Vadla. Riktignok har folketallet sunket jevnt og trutt etter slutten på anleggstiden, men det er fremdeles høyere enn før utbyggingen startet. Kraftkronene gjorde det mulig å støtte annet næringsliv i kommunen, og kvaliteten på de offentlige tilbudene har økt.
De rundt 100 kilometrene med nye veier har ført til langt lettere tilgang til fjellet. Fra den nå historiske brakkeleiren på Øvre Moen kan man gå til Stranddalen turisthytte, som nå er utbygd til en hyttelandsby. I tillegg delfinansierte og forskotterte Statkraft en del veier for at bygder skulle få veiløsning, blant annet Bråtveit ved sørsiden av Suldalsvatnet og Vanvik ved Hylsfjorden.
Naturinngrep
Utbyggingen av anlegget førte til store inngrep i inntil da urørt natur. Det best synlige er selvsagt demningene, men det var også en rekke andre inngrep. For eksempel ville moreneuttak og steintipper for tunnelstein vært stygge sår. Statkraft la ned mye penger og arbeid i tildekking av disse områdene, slik at det skulle se mest mulig naturlig ut. På Nedre Moen trengte man å hente store mengder grus. For å skjule dette tappet man ned Moavatnet i en kanal, tok ut grus der vannet hadde vært, for så å heve vannet ved anleggsslutt. Ved Sandsavatnet lå moreneuttaket til noen av steinfyllingsdammene, noe det i dag er få spor etter.
Noe av Stavanger Turistforenings nord-sør-rute og en turisthytte ble neddemt av Blåsjø, og det ble etter noen diskusjoner inngått en avtale om bygging av nye turisthytter på, og flytting av stien til, østsiden av innsjøen.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
