![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/1/12/Trygve_Gulbranssen.jpg/640px-Trygve_Gulbranssen.jpg&w=640&q=50)
Trygve Gulbranssen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Trygve Emanuel Gulbranssen (døpt Trygve Emanuel Gulbrandsen; født 15. juni 1894 i Kristiania, død 10. oktober 1962 i Eidsberg) var en norsk forfatter, forretningsmann og journalist.
Trygve Gulbranssen | |||
---|---|---|---|
![]() Trygve Gulbranssen i 1920. Aschehoug forlags bildearkiv | |||
Født | 15. juni 1894[1][2][3][4]![]() ![]() | ||
Død | 10. okt. 1962[1][2][3][4]![]() ![]() | ||
Beskjeftigelse | Forfatter, forretningsmann, journalist | ||
Ektefelle | Lilly Gulbranssen[5] | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Språk | Norsk (dialektalt riksmål) | ||
Debut | Og bakom synger skogene (1933)[6] | ||
Debuterte | 1921 | ||
Aktive år | 1921– | ||
Påvirket av | Alette Gulbrandsen (mor), Christen Gulbrandsen (far), Nordahl Rolfsen, Alexander Kielland, Jonas Lie, Bjørnstjerne Bjørnson, Henrik Ibsen, Thomas Mann m.fl. | ||
Han er kjent for å ha skrevet Bjørndaltrilogien; Og bakom synger skogene (1933), Det blåser fra Dauingfjell (1934) og Ingen vei går utenom (1935). Bøkene ble godt mottatt både av kritikere og ikke minst av leserne. De er oversatt til mer enn 30 språk og solgt i over 12 millioner eksemplarer. På et tidspunkt før krigen førte trilogien ham opp på fjerdeplass på verdensstatistikken over flest solgte bøker, og med de amerikansk-engelske oversettelsene opplevde han som eneste skandinaviske skjønnlitterære forfatter å få bøker oppført i «A list of books chosen for the White House», en rekke bøker valgt ut av amerikanske forleggere og trykkerier og overrakt Det hvite hus for å gi presidenten et bibliotek med den beste samtidslitteraturen.[7]
Han var også kjent som idrettsjournalist og skrev hovedsakelig for bladet Idrætsliv, som han drev sammen med P. Chr. Andersen og Einar Staff. Mange av de mest kjente og typiske artiklene skrev han som korrespondent for Idrætsliv og Aftenposten under Sommer-OL i årene mellom 1920 og 1936. Friidretten stod ham nærmest, og som idrettsadministrator fremmet han sporten gjennom mange år. Han regnes dessuten for å ha ført orienteringssporten til Norge, sammen med Nils Dahl.[8]
Gulbranssens egentlige levebrød var som tobakkgrossist; sammen med sine kompanjonger importerte han tobakk, sigarer, sigaretter, piper og lignende. Og engrosfirmaet ble det største i sitt slag i Norge, under hans ledelse.[9] Han var en vel ansett og respektert forretningsmann både innenfor og utenfor Norges grenser, og gjennom en rekke forretningsreiser rundt omkring i Europa skaffet han seg mange personlige venner som han beholdt livet ut.
I 1940 flyttet Gulbranssen med familien til Hobøl gård i Eidsberg. Her realiserte han bondedrømmen, og til tross for at han selv ikke tok del i de daglige fysiske gjøremålene, la han ned mye arbeid og planlegging i gårdsdriften. Han var innflytter, men isolerte seg ikke på gården, og hadde et godt forhold til naboer og andre. I 1955 var han også med på å starte Mysen Rotaryklubb, hvor han deltok aktivt og var chartermedlem frem til sin død i 1962[10].