Timbuktu

Timbuktu
UNESCOs verdensarv
	Djingareibermoskéen fra 1327 er et av karakterbyggene i byen
Land	Mali
Innskrevet	1988
Kriterium	II, IV, V
Se også	Verdensarvsteder i Afrika
Referanse	UNESCO nr. 119
	Timbuktu (Mali)

Timbuktu eller Tombouctou (koyra chiini Tumbutu, fransk Tombouctou) er en tuareg-by ved elven Niger i regionen Timbuktu i det vestafrikanske landet Mali. Ifølge en folketelling i 2009 har kommunen mer enn 50 000 innbyggere.

Quick Facts Land, Innskrevet ...

Close

Timbuktu forbinder Afrika sør for Sahara med det arabiske Nord-Afrika. Handelsmenn fra Europa kom også hit, på tross av at det var temmelig utilgjengelig. Det er antagelig dette som har gjort Timbuktu til et av verdens mest sagnomsuste steder. Byen har en lang og fantasieggende historie som kultursenter og knutepunkt, som handelspost, hovedstad i forsvunne riker og i nyere tid som verdensarvområde. Navnet har en mystisk klang, og i noen språk brukes «Timbuktu» som synonym for «Langtvekkistan».

Niger renner gjennom Timbuktu og byen ligger akkurat der elven svinger vekk fra ørkenen og mot havet. I «svingen» strømmer vannet utover slettene og lager mange små elver og sumpområder. Det gjør stedet meget egnet til dyrking av mat og til at vegetasjon kan gro. Det er også grunnen til at byen ligger der den ligger. Byen kan likevel karakteriseres som en ørkenby.

Den antas at byen ble grunnlagt på 1100-tallet. Men det er ennå uklart akkurat når den ble grunnlagt. Timbuktu ble grunnlagt som en leir av nomadiske tuareger. De brukte bare leiren deler av året, men den vokste raskt i størrelse og rikdom på grunn av den strategiske plasseringen. Byen var en viktig del av de transsahariske handelsveiene. Den lukrative handelen gjennom Sahara omfattet gull, elfenben, slaver, salt og andre varer. Timbuktu var viktigste by i flere etterfølgende riker: Ghanariket, Maliriket og Songhairiket. Byen hadde sin storhetstid på 1400- og 1500-tallet da den var et senter for islamsk teologi og misjonsvirksomhet i Nord-Afrika. Byens tre store moskeer er et vitnesbyrd om denne perioden. Djinguerebermoskéen, bygd i 1327 av El Saheli; Sankoremoskéen, også kjent som Universitetet i Sankore, bygd tidlig på 1400-tallet og Sidi Yahyamoskéen, bygd tidlig på 1400-tallet. Historikeren Leo Africanus besøkte byen i 1512, og skriver om den i sin bok Cosmographia Dell’ Africa (1526).

Historier om byens fantastiske rikdom var medvirkende til at flere europeiske nasjoner intensiverte utforskningen av det indre av Afrika. Byen gikk inn i nedgangstider da Portugal og senere andre europeiske makter slo seg ned i Vest-Afrika. De fraktet varer sjøveien og skapte dermed et alternativ til den strabasiøse karavanehandelen gjennom Sahara. Leiesoldater sendt av den marokkanske sultan i 1591 erobret byen og den økonomiske nedgangen akselererte. Den lokale svarte befolkningen blandet seg med marokkanerne og gikk over til islam.

Den franske oppdagelsesreisende René Caillié var første europeer som besøkte Timbuktu og som klarte å vende tilbake til Europa. Utkledd som muslim nådde han byen 20. april 1828. For oppdagelsen mottok han en pris fra Société de Géographie i Paris. Den tyske oppdagelsesreisende Heinrich Barth besøkte Timbuktu i 1853 og var i byen i én måned og senere sju måneder i en tuaregleir.^[1] Som en del av kolonitiden ble Timbuktu annektert av Frankrike. Den franske marine kom opp Niger i 1893. Timbuktu ble en del av Fransk Sudan, som i 1960 ble landet Mali.

På 1800-tallet var Timbuktu en stor landsby av leirehus. Slik er den fortsatt i dag, og Timbuktu er en fattig by. Timbuktu ble oppført på UNESCOs verdensarvliste i 1988. På grunn av ørkenspredning trues i dag livsgrunnlaget i byen.

Etter kamphandlinger i 2012 uttrykte UNESCO bekymring for Timbuktu og satte stedet på sin liste over truede verdensarvsteder.^[2] Myndighetene i Mali ba om internasjonal bistand, og i juni 2015 kunne UNESCO melde at restaureringen av mausoleene snart er ferdig.^[3]