Støyforurensning
From Wikipedia, the free encyclopedia
Støyforurensning, eller bare støy, er uønsket og ofte også helseskadelig lyd[1]. I Norge er veitrafikken den dominerende kilde for støyforurensning.[2] 1,4 mill. nordmenn er utsatt for veitrafikkstøy over 55 dBA (desibel-A), målt som et gjennomsnitt over døgnet, og målt ved ytterveggen. I Oslo er halvparten av innbyggerne utsatt for et slikt – og til dels betydelig høyere – støynivå. Et støykart over Oslo[3] viser at enkelte bolighus langs E18 vestover faktisk utsettes for et gjennomsnittlig støynivå (lydtrykknivå) på over 80 dBA. En økning på 10 dB tilsvarer ti ganger så høyt lydtrykknivå, og en økning på 20 dB tilsvarer 100 ganger så høyt lydtrykknivå (dB-skalaen er logaritmisk), så fysisk tilsvarer 80 dBA ca. 300 ganger så mye støy som 55 dBA. Statistisk sentralbyrås levekårsundersøkelse viser at 5 % av befolkningen har søvnproblemer på grunn av støy.
- Dette er en artikkel om støy som lyd. For andre typer støy se Støy (andre betydninger)
Geografisk omfang: Perspektivet og/eller eksemplene i denne artikkelen/seksjonen fokuserer på norske forhold og representerer ikke et globalt ståsted. |
Målt etter støyplageindeksen (SPI) stod ifølge Statistisk sentralbyrå veitrafikkstøy for 79 % av støyplagene i 2007. Fly stod for 4 %, jernbane 4 %, industri 4 %, annen næring 3 %, andre kilder 6 %. Støyplageindeksen tar utgangspunkt i både de som er lite plaget, delvis plaget og sterkt plaget av støy og definerer ut fra dette en gjennomsnittlig plagegrad for ulike støykilder. Indeksen tar hensyn til ulikheter i støynivåer, måleenheter og støykildenes egenskaper.