Stamming
From Wikipedia, the free encyclopedia
Stamming innebærer at talen blir avbrutt av ufrivillige gjentagelser og forlengelser av lyder og ord, samt stille pauser (blokkeringer), som kan oppleves som at ord setter seg fast i brystet, halsen eller munnen. Slike talebrudd kan komme uventet, og kan oppleves som at en mister kontroll over talen sin.[1] De fleste mennesker har av og til brudd i talen, som pauser, nøling og revisjoner, uten at dette nødvendigvis kalles stamming. Både arten og graden av talebrudd skiller stamming fra det som kalles normal ikkeflyt.
Forekomsten av stamming er anslått å ligge på omkring 0,72 prosent.[2] Vanligvis viser stamming seg først i 2-5-årsalderen, i en periode der barnets språk er i rask utvikling.[3] Rundt 8-11 prosent av alle barn vil stamme på et eller annet tidspunkt[4][2], men de fleste av dem, rundt 70-90 prosent, vil slutte å stamme uten profesjonell hjelp (naturlig opphør).[5][2] Det er i utgangspunktet nesten like mange jenter som gutter som begynner å stamme, men fordi flere jenter enn gutter opplever naturlig opphør, er det flere voksne menn enn voksne kvinner som stammer, omtrent fire menn for hver kvinne.[3]
Stamming kan påvirke kommunikasjonen, samværet med andre mennesker, og opplevelsen den som stammer har av seg selv. For noen kan stammingen også påvirke yrkesvalg. Ofte forsøker den som stammer å bytte ut visse ord, unngå situasjoner, eller denne går inn for å skjule stammingen helt (skjult stamming).[6] Resultatet av dette kan bli en ond sirkel av talefrykt, passivitet og isolasjon. Personer som stammer har økt risiko for symptomer på sosial angst.[7][8] Dette er trolig en konsekvens av stammingen.[9][10]
Det er likevel svært individuelt hva slags konsekvenser stammingen får. Ikke alle opplever stammingen sin som et hinder eller et problem.