Schleswig-Holsteins historie
From Wikipedia, the free encyclopedia
From Wikipedia, the free encyclopedia
Schleswig-Holsteins historie strekker seg tilbake til folkevandringstiden i den tidlige kontinentale middelalderen da dette området dannet grensen mellom Nordalbingien (del av Gamle Sachsen) på kysten av Nordsjøen, områdene til den slaviske folkegruppa wagrierne i Wagrien som var en undergruppe under obotrittere på kysten av Østersjøen, og mot danene i Jylland.
Både arkeologiske funn og romerske kilder tyder på at jydene bebodde både områdene rundt Kongeå og det nordlige Jylland, mens anglere som bebodde områdene rundt Hedeby og Slesvig kom senere. Anglerne kom ifølge Klaudios Ptolemaios opprinnelig fra området Angeln,[1] sørøst i dagens område. Sakserne kom fra det vestlige Holstein, i området rundt munningen av Elben.[2]
Gamle skandinaviske sagafortellinger, som kan stamme fra tiden rundt anglerne og jydene kan gi inntrykk av at Jylland var delt i en nordlig og sørlig del, hvor Kongeå utgjør grensen.
Befolkningsmønsteret var relativt stabil gjennom bronsealderen og jernalderen.
Etter folkevandringstiden i den tidlige middelalderen var Holstein grenseområde mellom Nordalbingien (del av Gamle Sachsen) på kysten av Nordsjøen, områdene til den slaviske folkegruppa wagrierne i Wagrien som var en undergruppe under obotrittere på kysten av Østersjøen, mot danene i Jylland. Under bronsealderen og fram til vikingtiden utviklet det seg i dagens Schleswig-Holstein fire språk- og folkegrupper: Nordgermanske dansker (i Slesvig eller Sønderjylland), friser (i Nordfrisland), vestgermanske sakser (i Holstein) og slaviske obodritter (i Østholstein).
Mellom år 768 og 811 kom det stadig til konfrontasjoner mellom den kristne keiser Karl den store og de hedenske nordgermanerne (skandinavene). Da Karl den store erobret hele Gamle Sachsen rundt år 800, garanterte han området nord for Eider til danene gjennom traktaten i Heiligen av 811 med Hemming av Danmark og i tidlig middelalder ble Holstein delt i grevskapene Stormarn, Holstein og Ditmarsken. Grensen mistet senere sin praktiske betydning, men eksisterte juridisk frem til Det tysk-romerske rikes oppløsning i 1806.
Fra 1111 økte på begge siden av Eider selvstendigheten, og grevskapene og senere hertugdømmene Schleswig og Holstein ble i likhet med så mange andre tyske fyrstedømmer etterhvert suverene stater. Samtidig var den politiske og økonomiske kontakt mellom områdene tett. Grev Adolf III av Holstein måtte i 1203 gi fra seg landet til Valdemar Seier. Men etter Valdemar Seiers nederlag i slaget ved Bornhøved i 1227 ble Holstein igjen under grevenes besittelse, bortsett fra Ditmarsken, som ble en del av Bremen.[3] I 1386 ble Schleswig og Holstein første gang forent i våpen.
Fra senmiddelalderen til 1864 ble Schleswig-Holstein ofte bare omtalt som «hertugdømmene».[4]
Utdypende artikler: Hertugdømmet Slesvig og Sønderjylland
Som den første danske anla Knut Lavard den europeiske føydaltittelen hertug. Han hadde vokst opp hos Lothar III av Sachsen og blitt påvirket av det tyske. Av Lothar fikk han Henriks holsteinsk rike i len, noe som gjorde situasjonen uoversiktlig da Danmarks grensevokter mot syd også ble Tysklands forpost mot nord.
Etter at Knud Lavard ble myrdet i 1131 av sin fetter, kong Nils' sønn Magnus den sterke, som så ham som en farlig konkurrent til tronen, fikk Lothar et påskudd til å blande seg inn i danske forhold. Danmark kom i 50 år under tysk lenshøyhet. Likevel fortsatte praksisen med å gi Slesvig som et hertugdømme til et yngre medlem av kongehuset. Med utnevnelse av Abel av Danmark i 1232 begynte den tysk innflytelsen i Sønderjylland for alvor. Abel giftet seg inn i den holsteinske hertugslekten Schauenburg og støttet sine tyske svogre i kampen mot broren Erik Plogpenning. Etter at kong Erik var blitt drept ble Abel selv Danmarks konge, mens hans tid ble den korteste av alle danske konger. Han ble drept etter å ha forsøkt å inndrive skatt hos friserne i vestlige Slesvig. Holsteinerne fikk tvunget igjennom, mot danskekongens vilje, at Abels eldste sønn Valdemar III av Slesvig skulle arve hertugdømmet. Det ble deretter betraktet som arvelig for Abel-slekten.
Under Valdemar Seier ble rettsforholdene organisert og Sønderjylland kom under den Jyske Lov. Etter 1386 ble navnet Slesvig mere og mere alminnelig, oppkalt etter hovedbyen Slesvig.
Utdypende artikkel: Holstein
Holsteins senere historie er preget av tallrike arvedelinger og hjemfall. Da den siste mannlige arvingen til grevskapet døde i 1459, ble det igangsatt forsøk på at de to landområdene skulle stå sammen ovenfor den danske tronen. 5. mars 1460 ble derfor Christian I valgt av adelmennene i Slesvig og Holstein til hertug av Slesvig og greve av Holsten. Slik kom disse områdene i personalunion med Danmark. Forutsetningen var imidlertid at Christian måtte anerkjenne de holstenske stormenns rettigheter, at de to områdene alltid skulle høre sammen, samt innkalle dem til råd én gang i året. Dermed oppstod Schleswig-Holstein som de facto forent stat, selv om Slesvig ble et dansk og Holstein et tysk len.
Holstein ble i 1474 opphøyet til hertugdømmet Holstein (tysk: Herzogtum Holstein) av keiser Fredrik III av Det tysk-romerske rike ved å gjøre Christian I til hertug av Holstein, som ble en del av det tysk-romerske rike som et riksumiddelbart område. Holstein beholdt denne statusen helt fram til oppløsningen av Det tysk-romerske rike i 1806.Regjeringsmakten ble gitt ved lenshyldning dirkete til keiseren. Valget av hertug eller greve skjedde på landstingene som ble holdt ved Bornhöved. Folkeforsamlingene på landstingene utviklet seg til stenderforsamlinger, kalt landdager.
Utdypende artikkel: Første slesvigske krig
Første slesvigske krig, også kalt treårskrigen eller den slesvig-holstenske krig (1848–1850) ble utløst mellom Danmark og Tyskland med bakgrunn i den spente situasjon i den danske helstaten i 1848. «Helstaten» var et politisk ladet begrep som ble benyttet for kongeriket og de tre hertugdømmene Slesvig, Holstein og Lauenburg, som etter Wienerkongressen i 1815 ble knyttet til Danmark. Alle enhetene ble styrt fra København, men administrasjonen var skilt ut i det danske kanselliet (for kongeriket) og det tyske kanselliet (for de tre hertugdømmene). Slesvig var et dansk len, mens Holsten og Lauenburg var tyske len og dermed medlemmer av Det tyske forbund. Den danske kongen representerte i Det tyske forbund som hertug av Holstein og hertug av Lauenburg, selv om Slesvig og Danmark ikke var medlemmer.
Mot hverandre sto de tyske nasjonalliberale i Schleswig-Holstein med krav om at Slesvig og Holstein skulle bli løsrevet fra Danmark, og danske nasjonalliberale som siktet mot en deling av hertugdømmene slik at Holstein og Lauenburg, og hadde overveiende tysk befolkning kunne skilles ut mens Slesvig som dansk fullt ut kunne integreres i Danmark. Sentralt i den danske politikken sto Ejderpolitikken, som hadde som slagord Danmark til Ejderen og hvor de tyske hertugdømmene Holstein og Lauenborg skulle skilles ut fra det danske monarkiet, mens hertugdømmet Slesvig skulle være en ordinær provins i Kongeriket Danmark.
Danmark vant krigen etter tre års krigføring, og 8. mai 1852 ble det undertegnet en protokoll i London, og senere omtalt som «London-protokollen». Denne var en revidering av en tidligere protokoll fra 2. august 1850, som var ratifisert Preussen og Østerrike. Den nye protokollen ble også anerkjent av de øvrige europeiske stormaktene Frankrike, Det russiske keiserriket og Storbritannia, samt de to østersjømaktene Sverige og Danmark.
Protokollen slo fast den danske statens integritet «som en europeisk nødvendighet og stående prinsipp». Videre bestemte protokollen at Slesvig, Holstein og Lauenburg alle skulle være i en personalunion med den danske kongen. Frederik VII av Danmark var imidlertid barnløs, slik at en endring i kongefamilien måtte skje og dermed også tilhørigheten til disse hertugdømmene. Det ble derfor konflikt mellom tronfølgen i hertugdømmene i forhold til den danske tronen. Dette førte til at den nye danske kongen, i strid med London-protokollen, ikke fikk arverett til Holstein og Sachsen-Lauenburg. Arverekken i disse ble dermed endret, men det ble slått fast at disse hertugdømmene var selvstendige enheter, og at dette også var tilfelle med Slesvig. Fredrik VII døde bare tre dager etter at protokollen ble undertegnet, men hans etterfølger Christian IX sluttet seg til protokollen.[5]
Stormaktene ønsket gjennom å garantere dansk territoriell integritet, å forhindre at Preussen fikk adgang til de viktige strategiske havnene i Kiel.
Utdypende artikkel: Andre slesvigske krig
.svg)
Personalunionen med Danmark varte til 1864, da London-protokollen ble utgangspunktet for andre slesvigske krig, da Preussen og Østerrike beskyldte Danmark gjennom Novemberforfatningen å bryte London-protokollen da den nye konstitusjonen gjorde Slesvig til en del av Danmark.
Denne «helstatspolitikken» vakte sterk motstand innen den tyske minoriteten i Slesvig, og i hele det tyske område. Under forbundsdagen for Det tyske forbund i Frankfurt falt det ord om å befri hertugdømmene fra avhengigheten av Danmark og skape en ny tysk stat av dem. Ministerpresident Otto von Bismarck i Preussen var imidlertid lite interessert i at Det tyske forbund skulle styrkes med enda en stat; derfor allierte han seg med Østerrike for å presse Danmark til å etterkomme London-protokollens bestemmelse om hertugdømmenes frie stilling.
Bismarcks første trekk var å la forbundsdagen vedta at Holstein skulle besettes av forbundsstyrker, og vedtaket ble satt i verk julen 1863. Deretter fikk Danmark 16. januar 1864 et ultimatum som krevde at novemberforfatningen skulle oppheves innen 48 timer. Da Danmark avviste kravet, gikk prøyssiske og østerrikske tropper inn i Slesvig. I mange land var det en opinion til støtte for Danmarks sak, og den britiske regjering inviterte til en fredskonferanse i London, men forhandlingene her brøt sammen i juni.
Utdypende artikkel: Provinsen Schleswig-Holstein
Hertugdømmene ble erobret av Preussen og Østerrike i 1864 og våpenstillstand ble inngått 20. juli. Ved en fredskonferanse i Wien måtte Danmark finne seg i å bli diktert betingelsene, og måtte avstå Holstein, Lauenburg og hele Slesvig, slik at den dansk-tyske grensen gikk langs Kongeå. Cirka 200 000 dansker i Slesvig kom under tysk herredømme.[6]
Ved en avtale mellom seiersmaktene i Bad Gastein i august ble krigsbyttet fordelt mellom seiersmaktene. Østerrike skulle ha forvaltningen av Holstein, mens Preussen tok kontroll over Slesvig. Men etter det østerrikske nederlaget i den østerriksk-prøyssiske krig to år senere ble hele området, inklusiv Lauenburg innlemmet i Preussen som Provinsen Schleswig-Holstein.
Etter Det tyske keiserrikes nederlag i første verdenskrig, organiserende de allierte to folkeavstemninger i det nordlige og sentrale Schleswig 10. februar og 14. mars 1920. I Nord-Schleswig stemte 75 % for en gjenforening med Danmark og 25 % for å fortsatt være en del av Tyskland, mens i det sentrale Schleswig stemte 80 % for å forbli i Tyskland. Det ble ikke avholdt noen folkeavstemning i det sørlige Schleswig, selv om dette var planlagt.
15. juni 1920 ble den nordlige delen av Schleswig (Nordslesvig og Sønderjylland) offisielt overført til Danmark, mens resten av Schleswig fortsatte som en del av Provinsen Schleswig-Holstein som på dette tidspunktet var blitt en provins i Fristaten Preussen.
Den frie riksstaden Lübeck ble gjennom Loven om Stor-Hamburg fra 26. januar 1937 innlemmet i provinsen, mens byområdene Altona og Wandsbek som lå opp til Hamburg ble overført til denne.
I mellomkrigstiden og under andre verdenskrig var det et krav fra den tyske minoriteten i Danmark om en revisjon av grensen, men alle krav om grenseregulering ble avvist av Adolf Hitler for å opprettholde et godt forhold til danske myndighetene under okkupasjonen av Danmark.
Utdypende artikkel: Schleswig-Holstein
Etter andre verdenskrig ble Schleswig-Holstein en del av den britiske okkupasjonssonen, bortsett fra det lille området øst for Ratzeburg ble overført til Mecklenburg i den sovjetiske okkupasjonssonen. Det tyske nederlaget åpnet for at Danmark igjen kunne gjøre krav på det sørlige Schleswig, men det ble ingen territoriale endringer, men spørsmålet første til et mistillitsvotum mot den danske statsminister Knud Kristensen da Folketinget ikke delte hans entusiasme for tanken om å innlemme Sør-Schleswig, og hans regjering måtte gå av 13. november 1947.
Den britiske sektoren ble den nye tyske delstaten Schleswig-Holstein i 1949.
De uendrede grensene og befolkningsammensetningen har medført at det er en dansk minoritet i Sør-Schleswig, og en tysk minoritet i Nord-Slesvig. Disse minoritetene har fått sikret sine rettigheter til eget språk og kultur, og dagens deling og minoriteter er ikke lenger et politisk spørsmål mellom Danmark og Tyskland. Den danske minoriteten i Sør-Schleswig er representert i Schleswig-Holsteins landdag gjennom sitt parti Südschleswigscher Wählerverband. Ved valget i 2012 fikk partiet 4,6% av stemmene og tre seter i landdagen.[7]
Som følge av utvisningen og forflytningene av folketyskere etter andre verdenskrig har befolkningen i provinsen økt med en tredel (860 000 personer)[8] av en samlet befolkning på 2 837 304 (2011).[9]
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
