sovjetisk lege og psykoanalytiker From Wikipedia, the free encyclopedia
Sabina Spielrein (1885–1942) var en sovjetisk lege og psykoanalytiker. Hun var en av psykoanalysens pionerer[1] og var den som lanserte teorien om det destruktive som drivkraft. Spielrein var også en pioner innenfor barnepsykologi inkludert terapi for barn.[2][3]
| Sabina Spielrein | |||
|---|---|---|---|
 | |||
| Født | 25. okt. 1885 Rostov-na-Donu (Det russiske keiserdømmet) | ||
| Død | 11. aug. 1942 (56 år) Rostov-na-Donu, Zmijovskaja balka | ||
| Beskjeftigelse | Psykiater, psykoanalytiker, essayist, lege | ||
| Utdannet ved | Universitetet i Zürich | ||
| Doktorgrads- veileder | Eugen Bleuler | ||
| Mor | Eva Spielrein | ||
| Søsken | Isaak Shpilreyn Yan Shpil'rein | ||
| Nasjonalitet | Det russiske keiserdømmet Sovjetunionen | ||
Spielrein var interessert i forholdet mellom språk, det underbevisste og psykoser.[4] Hun publiserte 35 vitenskapelige artikler på tre språk (tysk, fransk og russisk) om psykoanalyse, utviklingspsykologi, lingvistikk og pedagogikk.[5][6] Spielrein var en kreativ og begavet psykoanalytiker, og flere av hennes ideer ble senere tilskrevet andre. Hennes mest kjente arbeid er Die Destruktion als Ursache des Werdens («Ødeleggelse som drivkraft», München i 1912). Spielrein brukte, som mange tidlige psykoanalytikere, egenvurdering som metode.[7]
Hun begynte opprinnelig som pasient hos psykiateren Carl Gustav Jung. Hun var den første som gikk fra å være innlagt pasient til å være praktiserende psykoanalytiker.[8] Hun er kjent for sitt forhold til Jung og korrespondanse med legen Sigmund Freud. Hennes liv og virke er fremstilt i filmer blant annet A Dangerous Method (2011) av David Cronenberg, romaner og teaterstykker.
Spielrein og hennes døtre ble myrdet i 1942 under holocaust. Hennes tre brødre forsvant under sovjetleder Josef Stalins terror i 1930-årene.
Sabina Spielrein (russisk: Сабина Нафтуловна Шпильрейн – Sabina Naftulovna Sjpilrejn på engelsk også skrevet Shpilrein) ble født 25. oktoberjul./ 6. november 1885greg.[3][9] i Rostov-na-Donu i det daværende Det russiske keiserdømmet.[1] Hun ble innført i det jødiske fødselsregisteret med fornavnet Sejve eller Sjeve, men brukte navnet Sabina.[10][11]
Familien var velstående jøder og vel ansett i Rostov. Moren var tannlege og faren var kjøpmann. Rostov lå utenfor Det jødiske bosetningsområdet i Tsar-Russland, og det jødiske samfunnet der var relativt lite og levde mer bekvemt enn de fattige jødene som var presset sammen i bosetningsområdet.[12] Sabinas foreldre var Nikolai (født Naftali eller Naftuli i 1861, død 1938[13][14]) Spielrein og Eva (født Lujublinskaja eller Lublinsky, 1863-1922). Hun hadde tre yngre brødre og en yngre søster. Morfaren og en oldefar var respekterte rabbinere. Moren ga Sabina en religiøs oppdragelse.[12][15] Sabina Spielrein var musikalsk og en dyktig pianist, og hun fortsatte å studere musikk etter at hun var utdannet psykiater.[3] Hun la ikke skjul på og var stolt av sin jødiske bakgrunn.[16]
Faren hadde flyttet til Rostov fra Warszawa, og Sabina var som barn plassert hos slektninger i Warszawa.[11][14] Hun var fra 1890 i Warszawa der hun gikk på en eliteskole lagt opp etter Friedrich Wilhelm August Fröbels ideer. Hun lærte der fransk og tysk.[12] Da hun kom tilbake til Rostov fikk hun skolegang hjemme hos foreldrene inntil hun begynte på gymnaset.[11][14] Faren var entusiastisk tilhenger av vestlige opplysningsideer og oppmuntret Sabina til å studere medisin. Moren var utdannet tannlege fra universitetet i St. Petersburg.[16] Sabina begynte å skrive dagbok da hun var ti år gammel.[13]
Sabina og brødrene fikk god utdanning. Hun viste seg i grunnskolen som uvanlig begavet og tok artium med utmerkelse. De studerte ved et universitet i utlandet fordi tsaren begrenset jøders adgang til russiske læresteder.[12][15] Broren Isaak studerte fra 1909 filosofi og psykologi (i Berlin, Leipzig og Breslau) og ble ledende innenfor industriell psykologi i Sovjetunionen. Broren Jan Spielrein studerte matematikk og fysikk (Paris og Stuttgart) og ble professor ved Moskvas tekniske universitet. Emil ble professor i biologi og zoologi i Rostov.[4][16][19] Faren var eksentrisk og streng[20] og skal ha vært deprimert og labil.[8] Isaak og faren Nikolai var ikke religiøse og sluttet seg til de sosialistiske ideene.[19]
Sabina snakket russisk, fransk og tysk flytende og lærte seg hebraisk for å lese bibelen.[11][14] Hun skal i 16-årsalderen ha fått et sammenbrudd da hennes lillesøster Emilia i 1901 døde av tyfus seks år gammel.[2] Hennes tre brødre Isaak, Jan og Emil forsvant under den store terroren (1935–1938).[4][10] NKVD arresterte også faren Nikolai i januar 1935. Han fikk sin eiendom beslaglagt, men ble senere sluppet fri. Isaak ble beskyldt for spionasje og ble sendt i tvangsarbeidsleir. Isaak ble henrettet ved skyting 26. desember 1937, Jan i januar 1938 og Emil i juni 1938.[19] Brødrene ble rehabilitert etter Stalins død.[16]
Sabina besøkte ikke moren på dødsleiet og var ikke tilstede i begravelsen. Sabina og broren Isaak arbeidet tildels i samme fagfelt og ved samme institusjon i Sovjetunionen, men de samarbeidet ikke faglig.[19]
Spielrein giftet seg i juni 1912 med den russiske legen Pavel (Paul) Scheftel, og de fikk i desember 1913 datteren Renata (også kalt Irma Renate). På den tiden bodde de i Berlin. Pavel var arbeidsledig, og de hadde dårlig økonomi.[19] I brev blant annet til Freud uttrykte Spielrein allerede i 1912 skuffelse og misnøye med ekteskapet og vurderte i 1913 skilsmisse.[19] Pavel ble i 1914 innkalt til militærtjeneste[13] og reiste i 1914 eller 1915 til Russland alene uten kone og barn. Spielrein reiste til Geneve med datteren med håp om bedre inntekt og bedre behandling for den syklige datteren. Pavel kom ikke tilbake fra Russland da krigen var over, og Spielrein var alenemor i Geneve mens Pavel bodde i Rostov. I januar 1923 truet Pavel med skilsmisse om de ikke kunne være en familie, men hun reiste først til Moskva.[19]
Spielrein reiste i 1923 til Moskva og ble gjenforent med Pavel i Rostov sent i 1924 eller tidlig i 1925. Scheftel hadde da vært adskilt fra datteren i ti år. Mens de var adskilt hadde Scheftel et forhold til den ukrainske legen Olga Akysuk (også omtalt som Olga Snetkova) i Rostov og fikk datteren Nina med henne i august 1924. Rostov var for en stor del rasert etter borgerkrigen, og boligsituasjonen var vanskelig. Pavel hadde tendenser til depresjon og hadde kraftige humørsvingninger. Deres andre datter Eva ble født i 1926. Pavel døde brått i 1937. Spielreins liv mellom 1926 og massakren i 1942 er for en stor del ukjent.[3][16][19] Døtrene var begavede musikere og spilte cello og fiolin. Renate kom hjem på sommerferie fra Moskva 22. juni 1941. Etter Pavels død avtalte Spielrein og Olga solidarisk ansvar for Eva og Nina dersom det skulle tilstøte den andre noe.[19]
Spielrein, hennes døtre Eva og Renata (16 og 29 år gamle) og 27 000 andre jøder samt kommunister, psykiatriske pasienter og andre ble drept 11. og 12. august 1942 under holocaust. Massakren ble gjennomført av Sonderkommando 10a (under ledelse av Heinrich Seetzen[7]) som var del av Einsatzgruppe D (under ledelse av Walter Bierkamp som overtok etter Otto Ohlendorf i juli 1942). Ofrene ble dumpet i en massegrav i Zmijovskaja balka (i den såkalte slangeravinen; russisk: Змиёвская балка), ved Rostov.[21][22][23]
Mennene ble drept ved skyting mens kvinner og barn ble drept med gass i en gassvogn (mobilt gasskammer)[3][3][24][25] eller ved skyting.[7] Etter den tyske invasjonen av Sovjetunionen ble Rostov liggende på frontlinjen fra november 1941 til sommeren 1942.[14] Tyske styrker inntok Rostov første gang 21. november 1941, og Spielreins daværende bolig ble ødelagt under kampene. Sammen med sine to døtre samt Olga og hennes datter flyttet hun inn i en delt kjeller. Åtte dager senere ble de tyske styrkene drevet tilbake av den sovjetiske hæren hvorpå byen ble bombet jevnlig. Massakren ble gjennomført etter at tyske styrker inntok byen for andre gang 27. juli 1942 i Operation Blau.[19][21][22][23]
Koner og barn av hennes brødre overlevde krigen.[1][5] Av Rostov omkring 40.000 jøder flyktet omkring halvparten før den tyske okkupasjonen. Olga og Nina Snitkova kom seg til Dagestan via Tsjetsjenia, og Spielrein skal ha avslått tilbud fra Olga om å ta med seg Eva og Renate. Det er uklart hvorfor Spielrein ikke flyktet fra Rostov på bakgrunn av sovjetisk medias omtale av tyske styrkers forbrytelser på østfronten. Spielrein mente trolig at hun kjent tysk kultur og ikke hadde noe å frykte (Freud nølte også med å forlate Wien etter Anschluss fordi han stolte på at tyskerne ville opptre sivilisert). Spielrein hadde gode erfaringer fra de tyskspråklige områdene, hvor hun opplevde blant annet frihet som kvinne og jøde, mens i Sovjetunionen var det tiltagende undertrykking og utrygghet under Stalin. Hun hadde gjort tysk til sitt arbeidsspråk.[19]
Spielreins personlige problemer skal ha vært tydelige i fra hun var elleve,[13] og den mentale helsen forverret seg i 16-årsalderen med symptomer som depresjon, utagerende skriking, nervøse rykninger (tics) og psykosomatiske plager.[11] På grunn av disse store personlige problemene sørget moren for at Spielrein i 1904 ble sendt på Heller sanatorium i Interlaken. I Russland fantes ikke psykiatrisk behandling på den tiden. Deretter, fra 17. august 1904, ble hun behandlet på Eugen Bleulers «nerveklinikk» Burghölzli ved Zürich med diagnosen «hysteri» (en foreldet diagnose[26]).[12][15][27]
_Sabina_Spielrein.jpg)
Pasientjournalen har opplysninger om helsen til foreldre, besteforeldre, onkler, tanter og søsken. Spielrein var privat pasient, og oppholdet kostet 1250 sveitsiske franc for fire måneder. Pasientjournalen omtaler blant annet kraftige humørsvingninger og smerter i føttene, men ikke hallusinasjoner eller vrangforestillinger som tegn på schizofreni.[12][15][27] Foreldrenes konfliktfylte ekteskap og ydmykende fysisk avstraffelse (begge foreldrene slo henne) var trolig årsak til det som i ettertid beskrives som posttraumatisk stress hos Sabina Spielrein, ifølge biograf Felicity Kelcourse.[11]
Burghölzli var et statlig sykehus (tilhørende kantonen) og ble regnet som en av de ledende utdanningsinstitusjoner på området.[28] Burghölzli behandlet pasienter med akutt og kronisk psykose og hadde en mindre andel pasienter med hysteri og milde symptomer.[12] Carl Gustav Jung var ung assistentlege ved klinikken da Spielrein ble innlagt. Jung var gift og hadde ett barn, og familien bodde på sykehusområdet.[12] Sigmund Freuds psykoanalytiske behandlingsmetode var ny på det tidspunktet, og Jung hadde siden 1901 satt seg godt inn i Freuds publikasjoner.[12] Jung ble Freuds arvtaker i det nye fagfeltet psykoanalyse. Tanken var at pasientene på Burghölzli skulle behandles med respekt, og alle arbeidsføre pasienter fikk oppgaver. Både pasienter og ansatte skulle være til stede ved undervisningen slik at de fikk mer innsikt i mentale lidelser.[11]
I Bleulers klinikk begynte Spielrein (da 18 år gammel) i terapi hos Jung, og hun var den første pasienten han behandlet med psykoanalyse.[12] Terapien hos Jung varte i opp til tre timer om gangen. Spielrein fungerte etter hvert som assistent ved Jungs eksperimentelle behandling. I april 1905, mens hun fortsatt var innlagt, begynte hun å følge forelesninger medisin ved universitetet i Zürich på Bleulers anbefaling.[11] Bleuler skrev i sin anbefaling at Spielrein ikke var mentalt syk, og han anbefalte at hun ble tatt opp som student.[3] Hun ble utskrevet fra klinikken 1. juni 1905, flyttet til en leilighet i Zürich og fortsatte som dagpasient hos Jung.[1][12][27] Jung avsluttet behandlingen av Spielrein i 1909.[4] Behandling var vellykket, og da hun ble utskrevet tok hun fatt på medisinstudier og ble selv psykiater.[11]
Hun var en av de første som gjennomgikk psykosebehandling ved psykoanalyse og skrev om sine erfaringer.[29] Spielrein var den første som gjennomgikk psykoanalyse utenfor Wien.[30]
Etter å ha blitt utskrevet fortsatte Spielrein som dagpasient og assistent hos Jung. Høsten 1905 skrev Jung en rapport stilet til Freud der han klaget over at pasienten hadde blitt forelsket i legen, men rapporten ble ikke sendt til Freud.[1][11][31] Den kjente brevvekslingen mellom Jung og Freud angående Spielrein begynte i 1906.[4] Jung beskrev pasientens forelskelse som overføring, underforstått at han selv ikke hadde gjort noe galt, og at og tiltrekningen mellom dem ikke var ekte.[12] De to hadde et nært, erotisk forhold, og Jung skal ha vurdert å forlate sin kone Emma til fordel for Spielrein.[22][32][33][34][35][36] Spielrein ønsket trolig å gifte seg med Jung, mens Jung fryktet Bleulers reaksjon på affæren.[12]:101 Spielrein beskrev forholdet til Jung som «vår poesi» i dagboken der den nære erotiske relasjonen ble materialisert på de dagene vi møttes. Spielrein var sjenert, og det er tvilsomt om hun tok initiativet.[12]:92 Spielrein skrev i 1909 til Freud for avvise Jungs antydning om at hun hadde innledet forholdet: Ifølge brevet hadde Jung argumentert for polygami og hevdet hans kone godtok elskerinnene.[3]
Det intime forholdet til Jung varte til våren 1909 da moren konfronterte henne etter å ha mottatt et anonymt brev (trolig fra Jungs kone). Moren konfronterte også Jung og truet med å klage til Bleuler.[12]:94–95 Jung sluttet ved Burghölzli i 1909 og etablerte egen praksis og innledet etter kort et forhold til Toni Wolff som også var Jungs pasient og etterhvert hans forskningsassistent.[12]:101 Spielrein og Jung ble i 1909 enige om å ha et profesjonelt forhold, men gjenopptok den intime relasjonen i 1910.[13] Hun brevvekslet med Jung til 1918 og med Freud til 1923.[11]
I korrespondanse mellom Jung og Freud tok Jung opp den vanskelige pasienten (omtalt som en russisk pike, student) og ba om Freuds vurdering.[1] Jung pyntet trolig på sannheten om sitt forhold til Spielrein for å opprettholde et anstendig bilde av seg selv.[30] På grunn av det kompliserte forholdet til Jung tok Spielrein kontakt med Freud. Brevene fra Spielrein til Freud omhandler blant annet forholdet til Jung. Da forholdet mellom Spielrein og Jung var på det mest intense i 1908–1911 korresponderte begge med Freud og ba om hans bistand. Freud fryktet blant annet at relasjonen mellom Spielrein og Jung ville ødelegge både psykoanalysens og Jungs omdømme. Freud forsøkte å få dem til å bryte forholdet etter å ha blitt advart av Spielreins og Jungs kone om at det var mer alvorlig enn antydet av Jung. Spielrein og Freud møttes i første gang i Wien i 1911. De ble venner, og Spielrein fortsatte å arbeide der. Hun fortsatte korrespondansen med Freud og Jung til omkring 1920.[1][8][13] Konflikten mellom Freud og Jung var en av de viktigste hendelsene innenfor psykoanalysen som fag.[37] Jean Piaget, en sveitsisk psykolog som Spielrein arbeidet sammen med fra 1920, ble etterhvert involvert i striden mellom Freud og Jung.[1][38][39]
Relasjonen mellom Spielrein og Jung har vært viktig lærdom for ettertidens terapautiske praksis og særlig lege-pasient-relasjonen. Freud skrev selv flere vitenskapelige arbeider om overføring og generelt om dynamikken i terapeutiske relasjoner på bakgrunn av saken. Relasjonen til Spielrein inspirerte trolig flere av Jungs etterfølgende arbeider.[11][13]
Spielrein begynte legestudier ved Universitetet i Zürich i 1905.[3] Spielrein fortsatte som Jungs forskningsassistent, og han veiledet hennes avsluttende avhandling i psykiatri. I 1908 besto hun den første eksamen i medisin, og i 1911 ble hun kvalifisert som psykiater med avhandlingen Über den psychologischen Inhalt eines Falles von Schizophrenie. Betegnelsen schizofreni hadde nylig blitt introdusert av Bleuler.[11] Hun tok den medisinske doktorgraden i 1911, først med Bleuler, deretter med Jung som veileder.[12]:102[40]
I oktober 1911 ble hun enstemmig tatt opp i det psykoanalytiske selskapet i Wien, som den andre kvinnen. Til 1910 var selskapet ikke åpent for kvinner.[3] I årene etter publiserte hun vitenskapelig arbeider om kvinners seksualitet, drømmer og barnepsykologi. Spielrein underviste og arbeidet som psykoanalytiker i Zürich, Berlin, Geneve og Moskva.[3] Hun hadde problemer med å tjene til livets opphold som analytiker.[16]
Hun giftet seg i 1912 med den russiske legen Paul (Pavel) Scheftel,[12]:102 og Spielrein observerte utviklingen av deres datter Renata (også kalt Irma Renata) som ledd i sitt vitenskapelige arbeid.[1][8] Ved utbruddet av første verdenskrig ble Pavel innkalt, og Sabina reiste til Geneve med håp om å tjene mer penger. Freud betalte for medlemskapet i det psykoanalytiske selskapet i Wien, mens Emil Oberholzer, en ledende og velstående sveitsisk psykiater, betalte for Spielreins medlemskap i den sveitsiske foreningen.[19] I 1920 flyttet hun til Geneve og arbeidet der sammen med Édouard Claparède[16] og Jean Piaget ved Rousseau-instituttet.[11] Piaget gikk i psykoanalyse hos Spielrein «hver morgen» i åtte måneder.[1][38][39]
Hun publiserte 35 vitenskapelige artikler på tre språk (tysk, fransk og russisk) om psykoanalyse, utviklingspsykologi, lingvistikk og pedagogikk.[5] I en liten artikkel fra 1923 drøfter hun bilen som symbol på mannlig potens. Spielrein samarbeidet vitenskapelig med brødrene Isaak og Jan. I tidsskriftet Imago i 1931, etter at hun var flyttet tilbake til Rostov, publiserte hun sitt siste vitenskapelige arbeid. Freud ble forbudt i Sovjetunionen i 1930, og psykoanalyse ble undertrykt blant annet ved at kommunistene introduserte faget pedologi for mentale plager og sykdommer.[lower-alpha 1][4][41][42][44]
I november 1911 holdt hun et foredrag for det psykoanalytiske selskapet i Wien, og Freud la ti år senere frem lignende ideer.[38][45] Spielrein ønsket i en artikkel i 1912, basert på foredraget fra året før, å innføre dødsdrift som et eget instinkt i psykoanalysen,[46][47] noe Freud først avviste.[48] Spielrein var den første som innførte teori om det destruktive som drivkraft i den psykoanalysen. Dette kom blant annet til uttrykk i 1912 i artikkelen «Die Destruktion als Ursache des Werdens» («Ødeleggelse som drivkraft»). Hun bodde i München mens hun arbeidet på denne artikkelen, dit hun flyttet straks etter fullført medisinstudier i Zürich.[7][13] Artikkelen ble publisert på engelsk i 1994 som «Destruction as the cause of coming into being» i Journal of Analytical Psychology[49] og i ny oversettelse i 1995 i Psychoanalysis and Contemporary Thought.[50] Jung noterte at ideen kom fra «min elev» Spielrein som Freud vist til.[51] Etter tiden i Sveits ble hun en pioner innenfor psykoanalyse i Sovjetunionen.[29] Spielrein introduserte aggresjon som en komponent i kjærlighet, noe Freud og Melanie Klein videreførte.[52]
Flere av Spielreins ideer ble senere tilskrevet andre, inkludert Melanie Klein, Anna Freud, Jean Piaget, Lev Vygotskij og Alexander Luria. Luria henviste aldri til Spielrein og nevnte henne ikke i sin selvbiografi.[11][13][53] Tidligere var Spielreins arbeider stort sett tilgjengelig bare på tysk og russisk. Freud anerkjente først intet av Spielreins teorier. I 1920 formulerte han sin tredje og siste drivkraftteori, med Eros og Thanatos som motspillere. I den forbindelse berømmet han Spielreins pionerinnsats i tematiseringen av den destruktive i sjelslivet – i en fotnote. Han noterte en gang at han ikke helt forsto Spielreins teorier («für mich leider nicht ganz durchsichtige»). På bakgrunn av sine egne kjærlighetserfaringer og skuffelse over Jung formulert hun teorien om den kvinnelige hengivenhet.[7][13][49][50][54] Spielrein formulerte en teori om at tanker og språk hos barn utviklet seg gjennom tre stadier; denne teorien har mye til felles med Jacques Lacans teori om barns utvikling lansert 30 år senere.[19] Hennes publikasjoner har i ettertid til dels blitt avskrevet som uttrykk for hysteri og sinnslidelse.[3]
Hun bodde rett før første verdenskrig i Berlin, og ved utbruddet av krigen reiste hun tilbake til Sveits. Spielrein hadde på denne tiden dårlig råd og var avhengig av hjelp fra veldedige organisasjoner til livsopphold. Ektemannen Pavel klaget over at hun ikke ville komme hjem til Russland da krigen var over.[16] Tidlig i 1923 var hun i pengenød. Freud anbefalte henne å flytte tilbake til Berlin og støttet henne da hun senere ville reise til Russland - Freud var interessert i å bygge opp psykoanalysen der etter revolusjonen. I den nye staten Sovjetunionen var det et stort spørsmål om og hvordan freudisme kunne forenes med marxisme.[19]
Etter den russiske revolusjonen reiste hun i mai 1923[19] til Russland og regnet trolig med å kunne returnere til Sveits etter noen måneder som planlagt. Spielrein var den andre sovjetiske psykoanalytikeren autorisert av den internasjonale psykoanalytiske forening. I Moskva var hun fra september 1923 ansatt ved det statlige psykoanalytiske instituttet og var leder for institutt for barnepsykologi ved unversitetet i Moskva. Spielreins brede interesser inkluderte biologi (særlig Darwins og Gregor Mendels arbeid), noe som var i tråd med marxismen som mente at psykologisk vitenskap skulle bygge på biologi.[19]
I Moskva arbeidet hun også i et barnehjem eller barnehage (russisk: Detski Dom kalt Internasjonal solidaritet etter at tyske og russiske fagforeninger overtok finansieringen), ledet av psykoanalytikeren Vera Schmidt. Barnehjemmet skulle blant annet ta seg av det store antallet foreldreløse etter første verdenskrig og den russiske revolusjonen. Josef Stalins sønn Vasilij (født 1921) skal ha vært et av barna der. Spielrein eksperimenterte med alternativer til disiplinering av de vanskelige barna, blant annet brukte hun tegning og lek i stedet for straff. Psykoanalytikeren Wilhelm Reich var blant utenlandske besøkende som ble imponert av metodene. Politikeren Lev Trotskij støttet psykoanalyse, men mest som et middel til å utvikle nyttige individer. I 1924 ble hun valgt til leder for det psykoanalytiske selskap i Russland.[2][8][16][44][55] Barnehjemmet skal ha vært vanstyrt under Vera Schmidts ledelse og sterkt påvirket av politiske forhold. Alexander Luria publiserte en omtale av barnehjemmet i 1925 på tysk, og dette kan ha inspirert Anna Freud til å etablere Hampstead Child Therapy Course i London.[19]
Hun reiste hjem til Rostov i rundt årsskiftet 1924-1925 etter å ha oppholdt seg andre steder i 20 år[19] og praktiserte der som psykiater og psykoanalytiker. Hun behandlet barn og voksne i en psykiatrisk poliklinikk.[19] Spielrein var da den eneste psykoanalytikeren i Rostov.[38] Fra 1936 arbeidet hun deltid som skolelege samtidig som hun trolig tok mot pasienter hjemme i hemmelighet. I Rostov fortsatte Spielrein studier av språkutvikling hos barn. Spielrein mente at den beste måten å undersøke barn var å tålmodig observere dem mens de lekte uforstyrret. Hun foreleste om temaet blant annet på universitetet i Rostov. Piaget tok også i bruk denne metoden.[19]
Lev Trotskij ble utvist fra Sovjetunionen i februar 1929, og samme år kritiserte talsmenn for kommunistpartiet psykoanalysen og erklærte slutt på psykoanalyse i Sovjetunionen. Stalin erklærte i 1931 at Ivan Pavlovs eksperimentelle psykologi var den eneste statsstøttede vitenskap om menneskelig atferd. Den psykoanalytiske forening ble offisielt oppløst i 1933. Freud ble forbudt i 1930 og psykoanalysen undertrykt eller underordnet marxismen fordi bolsjevikene følte seg truet av de freudianske ideene. Psykoanalysen ble kritisert for å være bourgeoisi, dekadent og irrasjonell. Alexander Luria forlot pyskoanalysen mens Lev Vygotskij og Spielrein ikke deltok i disputten. Spielrein skrev et artikkelmanus om psykoanalyse og marxisme; artikkelen forble upublisert. Andre grener av psykologien, inkludert industriell psykologi etablert av Isaak Spielrein, ble etterhvert også nedlagt av myndighetene.[3][19][41][56]
Undersøkelser etter 2000 tyder på at hun i Sovjetunionen hadde innflytelse på nye generasjoner psykologer som Alexander Luria og Lev Vygotskij som begge arbeidet på barnehjemmet i Moskva sammen med Spielrein. Studentene Luria og Vygotskij deltok trolig i Spielreins forelesninger og seminar om barnepsykologi. Fra rundt 1925, etter å ha møtt Spielrein, begynte Vygotskij å fokusere på samme tema som Spielrein: språk, tale og tanke hos barn. Hun var aktiv i den russiske psykoanalytiske foreningen i Moskva til de politiske forholdene tvang henne hjem til Rostov.[19][55][57] Luria og Vygotskij skrev en innledning til russisk oversettelser av Freud uten å nevne kollegaen Spielrein, som Freud anerkjente som en bidragsyter.[19]
_(cropped).jpg)
Spielrein var lite kjent inntil hennes dagbok fra 1909 til 1912 og korrespondanse med Jung og Freud ble oppdaget i kjelleren i Palais Wilson (der Institut Jean-Jacques Rousseau holdt til fra 1937), Genève, i 1977. Hun arbeidet ved instituttet før hun forlot Geneve i mai 1923 og reiste tilbake til Russland. Spielrein hadde da lagt sine private dagbøker, korrespondanse og andre dokumenter i en kiste som ble overlatt til kollegaen Édouard Claparède, en fremstående psykiater ved instituttet.[19] Spielrein hadde i de 50 årene i mellom stort sett vært glemt, mens kollegaene Luria og Vygotskij, som hun inspirerte, ble verdensberømte: Den politiske situasjonen i Sovjetunionen under Stalin, andre verdenskrig og Lurias politiske manøvrering var trolig medvirkende. Luria deltok i kritikken av Freud da Stalin kom til makten. Luria overlevde Stalins utrenskinger, holocaust og andre verdenskrig. Vygotskij støttet marxismen og trodde på sovjetledernes utopiske prosjekt. Spielrein var sjenert, lavmælt og fremhevet ikke seg selv.[19]
Materialet funnet i Geneve ble tilrettelagt og utgitt på italiensk av psykoanalytikeren Aldo Carotenuto i 1980 (utgitt på engelsk i 1982). Han gjenga blant annet utdrag fra Spielreins dagbok 1909-1912 samt utdrag av brevvekslingen med Jung og Freud. Carotenuto forsto den historiske betydningen av korrespondansen mellom Freud og Jung, men anerkjente ikke Spielreins intellektuelle bidrag blant annet i form av publiserte vitenskapelige arbeider. Carotenuto la i stedet vekt på Jungs faglige utvikling og på Spielreins sykdom og privatliv. I 1982 ble flere dokumenter funnet i privatarkivet hos en tidligere direktør for instituttet.[13][19][58] Carotenuto, en elev av Jung, mente at Spielrein led av schizofreni.[12] Hennes liv ble da først gjenfortalt som en femme fatale i populærkulturen før hun ble anerkjent som en viktig bidragsyter til psykoanalysen.[59] Carotenutos fremstilling av Spielrein som elskovsyk og mentalt forstyrret, har senere blitt imøtegått av blant andre Felicity Kelcourse, som mente det dreide seg om posttraumatisk stress,[11] og av Angela Sells.[3] Rosemary Balsam mener at Spielrein hadde en borderline personlighetsforstyrrelse.[3][60]
Den dokumentariske filmen Ich hiess Sabina Spielrein («Mitt navn var Sabina Spielrein», av Elisabeth Márton, 2002) er basert på dokumentene undersøkt av Carotenuto.[22][61][62] Filmen omfatter hele livsløpet hennes og er en medfølende fremstilling av en begavet kvinne med personlige problemer.[13]
Spielreins liv fra 1925 til hun ble drept i 1942 er bare delvis dokumentert.[1][19] Den britiske psykiateren John Launer skrev boken i Sex Versus Survival: The Story of Sabina Spielrein: Her Life, Her Ideas, Her Genius (2011) at nyere forsøk på å knytte psykoanalytisk teori med evolusjonær biologi, som i Gregory Batesons bok Steps Towards an Ecology of Mind (1972), kom lenge etter Spielreins teori det samme.[11]
Hennes liv og virke ble dramatisert i David Cronenbergs film A Dangerous Method (2011),[22] basert på historikeren John Kerrs bok A Most Dangerous Method: The Story of Jung, Freud, and Sabina Spielrein (1994)[13] og dramaturgen Christopher Hamptons teaterstykke The Talking Cure (2003).[3] Kerr fokuserte, som Carotenuto, på relasjonen mellom Jung og Spielrein.[13] Filmen skildrer forholdet mellom Sabina Spielrein (Keira Knightley), Carl Jung (Michael Fassbender) og Sigmund Freud (Viggo Mortensen). Cronenbergs film gjorde Spielrein mer kjent for et større publikum i 2010-årene.[13] Ifølge Kerr spilte Spielrein en avgjørende rolle i konflikten mellom Jung og Freud; en konflikt som skapte en viktig og vedvarende splittelse i fagmiljøet.[11][12] Kerr kalte sin bok «en spøkelseshistorie», og han mente at hennes faglige bidrag urettmessig hadde blitt ignorert.[3] Noen kilder mener at Spielrein medvirket til oppgjøret mellom Freud og Jung.[30] Andre har fremhevet rent faglige uenigheter som bakgrunn for splittelsen mellom Jung og Freud.[3]
Spielrein er tema for Karsten Alnæs’ biografiske roman Sabina (1994).[4][53] Den britisk-italienske filmen Prendimi l’anima (engelsk: The Soul Keeper, 2002) av Roberto Faenza med Emilia Fox som Spielrein er delvis basert på Spielreins liv og hennes forhold til Jung.[3] Willy Holtzmans drama Sabina (1996) er basert på Spielreins brev og dagbok som gjenfortalt av Carotenuto.[12]:92
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
