Robert Schumann
tysk komponist fra romantikken / From Wikipedia, the free encyclopedia
Robert Schumann (født 8. juni 1810 i Zwickau, Kongeriket Sachsen, død 29. juli 1856 i Endenich, nå en bydel i Bonn) var en tysk romantisk komponist. Hans komposisjoner hadde begrenset suksess i samtiden, men i dag regnes han som en av den tyske høyromantikkens fremste representanter. Opprinnelig komponerte han hovedsakelig for klaver, men senere skrev han verker i nesten alle musikkformer som var vanlige på hans tid.
Robert Schumann | |||
---|---|---|---|
Født | 8. juni 1810[1][2][3][4] Zwickau (Kongeriket Sachsen, ligger i nåværende administrative område: Sachsen, Tyskland)[5][6][7] | ||
Død | 29. juli 1856[1][2][8][4] (46 år) Endenich (ligger i nåværende administrative område: Nordrhein-Westfalen, Tyskland, Kongeriket Preussen, Provinsen Rhinland) Bonn[7] | ||
Beskjeftigelse | Komponist, pianist, musikkritiker, dirigent, musikkforsker, musikkpedagog, skribent | ||
Utdannet ved | Universitetet i Leipzig Universitetet i Heidelberg | ||
Ektefelle | Clara Schumann (1840–1856)[9] | ||
Partner(e) | Ernestine von Fricken (1834–1835) | ||
Far | August Schumann | ||
Søsken | Karl Schumann Julius Schumann | ||
Barn | 7 oppføringer
Marie Schumann-Hettich
Julie Schumann Emil Schumann Ferdinand Schumann Eugenie Schumann Felix Schumann Ludwig Schumann[10] | ||
Nasjonalitet | Kongeriket Sachsen[11] | ||
Gravlagt | Bonn gamle gravlund | ||
Medlem av | Leipziger Burschenschaft Germania[12] | ||
Instrument | Piano | ||
IMDB | IMDb | ||
Signatur | |||
Schumann fikk pianoundervisning fra han var sju år gammel. Meningen var at han skulle studerte jus i årene 1828–1830, men i realiteten komponerte han, studerte musikkteori og fikk undervisning i pianospill hos Friedrich Wieck. En fingerskade ødela karrieren som pianovirtuos, og han satset i stedet på å komponere.
I 1834 grunnla Schumann musikktidsskriftet Neue Zeitschrift für Musik, hvor han gav uttrykk sine ideer om en «høyere», poetisk musikk. Schumann sto oppriktig og bestemt på sitt romantisk-idealistiske kunstsyn, på denne tiden var han mest kjent som musikkritiker – som komponist var han nesten ukjent.
Mot pianolærerens vilje giftet hans datter, Clara Wieck, og Schumann seg i 1840. Hun var allerede en av Europas største klavervirtuoser. Samme år komponerte Schumann et stort antall lieder.
Felix Mendelssohn Bartholdy hjalp i 1843 Schumann til et professorat ved konservatoriet i Leipzig, i 1844 ble Schumann korleder i Dresden. På 1850-tallet var han musikkdirektør i Düsseldorf.
Schumann led sannsynligvis av en bipolar lidelse[13], og etter at broren og svigerinnen døde i 1833 var han plaget av angst som tidvis slo ut i en psykose. Han forsøkte å begå selvmord i 1854, og lot seg legge inn på en psykiatrisk klinikk ved Bonn. Sykejournalene derfra tyder på at de psykiske problemene hadde sammenheng med syfilis.[14] Schumann kom aldri ut igjen fra klinikken, og døde der i 1856.
Tidlig i karrieren skrev Schumann stort sett klavermusikk: Kinderszenen, Kreisleriana, Papillons og Sinfonische Etüden, samt pianokonserten som hører til en av genrens mest kjente. Fra 1840 skrev han liedersykluser og kammermusikk, og dessuten symfonier, kirke- og scenemusikk.