Motorsportgren From Wikipedia, the free encyclopedia
Rallycross er en konkurranse innen bilsport som kjøres på en lukket bane som bare delvis er asfaltert. Bilene er modifiserte for å tilpasses påkjenningene på banen. De mest avanserte superbilene koster millioner av kroner og konkurrerer i VM og EM. I den andre enden er amatørklassen bilcross (internasjonalt kjent under det svenske navnet folkrace), der ingen biler er verdt mer enn 11 000 kroner. Sporten er mest populær i Norden og Storbritannia og Belgia, men mange VM-runder har også vært arrangert så langt unna som Canada, Sør-Afrika, Argentina og Kina. Rallycross er en av de seks VM-klassene til FIA, de 5 andre er formel 1 (løp som Monacos Grand Prix), formel E (elbiler), rally (eksempelvis Rally Sweden i Umeå), terrengrally (som Rally Dakar) og langdistanseløp (som 24-timersløpet i Le Mans). De nordiske VM-rundene i rallycross går alltid i Höljes på Finnskogen og Hell i Stjørdal.
Sporten ble oppfunnet av TV-selskapene i Storbritannia i 1967. Gjennombruddet kom i november, da det ble ledig sendetid på BBC fordi bevegelsesrestriksjoner grunnet munn- og klovsyken gjorde at Rally Storbritannia måtte innstilles. En av etappene i Surrey var på militær grunn som ikke ble påvirket av restriksjonene, og det var en spesielt tøff og gjørmete etappe. Seerne ble begeistret, og flere fikk sans for ideen om å ha en rallygren på lukkede baner med krevende underlag. Rallycross spredde seg sakte, men sikkert til Nederland og Australia i 1969 og Sverige i 1971. I Sverige trakk det første stevnet i Hedemora 6 500 tilskuere, som ble imponert over luftakrobatikken da bilene hoppet på den ujevne banen, og det var også en bil som rullet rundt. Interessen økte raskt, og i 1975 satte Westom-banen i Arvika rekord med 19 000 betalende tilskuere, et tall som først ble overgått da det kom 25 000 tilskuere på EM-runden i Höljes i 2009.
Det første uoffisielle EM i rallycross ble arrangert i 1973, og ble raskt en enorm publikumssuksess. Fra 1976 kom FIA med regler for rallycross, og mesterskapet fikk offisiell status. Pionéræraen i rallycross anses å vare fram til 1981, fordi det i denne perioden ble konkurrert med biler med tohjulstrekk. Dette ga løpene en veldig uforsigbarhet og mange forbikjøringer. Biler med bakhjulstrekk og bakmotor som Porsche og Volkswagen tok ofte starten, men deretter startet bilene med forhjulstrekk (typisk Saab) gjerne opphentingen.
Interessen var stor, i 1975 hadde 45 svenske stevner et publikumssnitt på 5 800. Det hjalp på interessen at SVT det året begynte å sende et årlig, redigert program på forsesongen: "Mestermötet" i mars. Sverige hadde da 23 rallycrossbaner, flere enn resten av Europa til sammen. De øvrige banene var fordelt med fire i England, Finland og Tyskland, to i Norge, Østerrike og Nederland og én i Belgia. Boblene til Volkswagen dominerte de første årene, men Porsche 911 tok over mer og mer. I 1976 fikk Porsche delta i svenske stevner, og vant hele 36 av 50 løp, før bilmerket i 1979 vant EM for første gang. Med Porsche på banene falt publikumssnittet per stevne i Sverige fra 5 900 i TV-premiereåret 1975 til 4 200 i 1976. Nedgangen skyldtes nok også at det ble for mange stevner, med opptil tre stevner i uka. Mer asfalt på banene førte også til mindre nærkontakt. I særlig Sverige og Finland mente mange at rallycross differensierte seg mest fra formel 1 (raskest mulig på bane) og rally (raskest mulig på vei) ved å være en idrett på bane der man la restriksjoner på bilene og dermed gjorde det mulig for langt flere å delta. Men ved å forby de raskeste bilene i de nasjonale stevnene ville man samtidig dreie rallycrossen i disse landene vekk fra EM i rallycross, som var mer positiv til så raske biler som mulig. Til dags dato er det en splittelse i rallycross mellom de som følger millionbilene i EM og VM og folkrace/bilcross-bevegelsen i Norden.
I 1978 ble det kåret en felles europamester for den raske GT-klassen og klassen med restriksjoner, og Martin Schanche ble dermed mester uten å kjøre i GT-klassen. Fra 1979 til 1981 hadde EM-klassen med restriksjoner fortsatt mye prestisje, og den ble vunnet av Martin Schanche i 1979 og 1981, mens Per-Inge Walfridsson (Petter Solbergs senere svigerfar) vant i 1980. I GT-klassen vant Olle Arnesson i 1979 og 1980, men stortalentet Matti Alamäki nærmet seg og vant i 1981, tross bare to løpsseire. Han plukket poeng jevnt og trutt, mens hovedkonkurrentene Olle Arnesson og Andy Bentza kjørte med høyere risiko og blandet seire med kræsj og havari. Fram til Martin Schanche i 1982 tok steget over i den ypperste klassen var det Per Engseth som var Norges håp der. Han måtte nøye seg med sølv i 1977 og 1979, men i 1980 vant han det åpne svenske mesterskapet som første utlending.
I et annet svensk stevne i 1979 begynte Martin Schanche å vise seg fram som en profil utenom det vanlige. Det var et stevne i Knutstorp i sesongoppkjøringen, og i en startsmell av de sjeldne gikk bare Sven-Erik Andersson klar. Av de andre var det bare Martin Schanche som klarte å kjøre videre. Lasse Nyström var en av førerne som måtte gi opp, men han dukket plutselig opp i banen og ropte "Kör inte om Schanche". Nyström mente at Schanche, som da var på en helt annen del av banen, kjørte bevisst sakte for å bli tatt igjen med én runde, og deretter kjøre Andersson av banen. A-finalen endte dermed i en parodi der to biler rullet i minimal fart rundt banen de gjenstående rundene. Nordisk mesterskap i 1978 er et annet stevne som huskes fra denne tiden. Det haglet jord og stein mot Börje Carlsson fra publikum på Lyngås etter at han hadde hindret hjemmehåpet Gunnar Kilttilsen, som trengte en god tid i heatet. Dette skyldtes imidlertid girkasseproblemer snarere enn usportslig holdning, og girkasseeksperten Martin Schanche støtte Carlsson i at han ikke hadde gjort noe feil, selv om publikum ønsket at heatet skulle kjøres om igjen. Carlsson bøyde likevel etter for publikums krav, og publkum jublet. I A-finalen tok Carlsson seg forbi Schanche etter å ha vært på to hjul i første sving, med støtte fra taket på Schanches bil. Carlsson ble dermed nordisk mester, mens Schance snurret av banen. Nå var det slutt på svenskesympatien til Schanche. Han kom seg opp i speakertårnet og rev tak i mikrofonen. Han ropte ut at han krevde omkjøring av finalen også. Publikum husket imidlertid Carlssons gest til publikum fra de innledende heatene, og og tok svenskens parti. Schanches nag til Carlsson stakk for øvrig ikke dypere enn at han hjalp Carlsson med tips om fjæring av bilen.
|
Innføringen av firehjulsdrevne biler fra EM i 1982 bidro til at fokus ble flyttet fra bilene til førerne, siden bilenes egenskaper ikke lenger skilte like mye. I tillegg var det mange fargesterke profiler i denne perioden, noe som bidro til at dramatikk og oppmerksomhet ikke sto tilbake for pionérårene. Etter hvert som det kom flere TV-kanaler og direktesendte sportsarrangementer utover på 1990-tallet falt interessen for rallycross, som hadde profittert særlig mye på redigerte sendinger der all dødtid ble klippet bort.
Olle Arnesson hadde dominert de siste årene, men slet etter et bytte fra Porsche til Audi, og endte bare på 7. plass. Firehjulsdrift førte til en annen kjørestil, og for Arnesson var det uvant å starte svingen tidlig og knipe innersvingen mot slutten av svingen, mens det var motsatt med tohjulsdrift. Tross problemene ble Arnesson likevel historisk da han i EM-runden i Frankrike ble den første som vant både C-, B- og A-finalen i samme løp. Han hadde hatt problemer med bilen, men fikk orden på den under løpets gang. I A-finalen ble det avgjørende at han tok det pent i starten. Alle de andre sladdet vilt i første sving på bløtt underlag, og som en rallysportens Steven Bradbury kunne Arnesson ta innersvingen på dem. Han tok også en prestisjetung seier over Martin Schanche i det åpne norske mesterskapet på Lyngås. Året etter var Arnesson blitt mer fortrolig med Audi, og tok sin tredje EM-tittel.
1982 var året Martin Schanche tok steget opp i den ypperste klassen, og selv med tohjulsdrevet Ford Escort klarte han sølv bak Franz Wurz, som tok sin tredje EM-tittel. Grunnen til at Schanche hang med såpass bra med tohjulsdrift var at bilen hadde hele 420 hestekrefter. Avgjørelsen i 1983 falt i nest siste løp, på Lyngås. Arnesson og Schanche toppet. I den andre svingen av A-finalen prøvde Schanche å kjøre forbi Arnesson på ytteren, men dro av banen og brøt. Schanche leverte protest og mente Arnesson hadde presset han av banen, men ble buet ut av hjemmepublikum som ikke var enige. Schanche dalte til 4. plass sammenlagt. Rivaliseringen mellom Schanche og Arnesson var enorm, og i det åpne svenske mesterskapet på Höljes dro Schanche opp sitt gamle triks med å vente inn konkurrenten med en runde. Da ledende Arnesson skulle passere Schanche sakterullende Escort, ga Schanche full fart og feide Arnesson av banen i siste sving. Arnesson misset dermed A-finalen, og etterpå måtte Schanche låse seg inn i bilen da Arnessons mekaniker jaktet på han. Også i den avgjørende SM-runden det året spilte Schanche et puss til Arnesson. Han slapp fram Stig Blomqvist, men gjorde deretter alt for å hindre Olle Arnesson i å komme forbi. På den måten avgjorde Schanche hvem som vant SM. Blomqvist vant rally-VM året etter, som hittil siste svenske.
Etter noen svakere år var Matti Alamäki tilbake på tronen i 1985. Selv om Olle Arnesson slo tilbake og tok et fjerde og siste EM-gull i 1986, ble 1980-tallet framfor alt Alamäkis tiår. Fra 1988 til 1990 ble det tre strake år der pallen besto av gullvinner Alamäki, sølvvinner Schanche og bronsevinner Will Gollop. Deretter fikk de to pallkameratene hvert sitt gull. 1992-sesongen der Gollop vant huskes for at Martin Schanche vant de fleste løpene han stilte opp i, men han var utestengt i tre løp etter å ha løpt ut i banen for å stoppe de andre sjåførene i løpet i Finland. Jean-Luc Pailler tok Frankrikes eneste EM-tittel i 1993.
Mange av de gamle legendene hadde trappet ned, og Kenneth Hansen tok etter hvert sjansen på et klassebytte fra divisjon 1, der han hadde herjet i en årrekke. Byttet ble en umiddelbar suksess, og han tok gull i 1994 og 1996. Mellom der kom Martin Schanche tilbake og tok gullet i 1995. Schanche tok sitt fjerde EM-gull. Mens Alamäki tok sine fem i en kort periode på 9 år, hadde Schanche tatt fire gull i den gjeveste klassen fordelt på tre ulike tiår, med 17 år mellom første og siste tittel.
|
I 1997 ble det ryddet opp i den logiske bristen med at de mest spektakulære og populære bilene konkurrerte i Division 2. Men navnebyttet til Division 1 ble overskygget av lanseringen av dataspillet Colin McRae Rally i 1998. Spillet baserte seg på ekte utøvere i rally-VM, og bidro til at millennialsgenerasjonen ble langt mer interesssert i rally, der foregående generasjoner (boomere og generasjon X) hadde blitt hekta på mer TV-vennlige rallycross. I 2011 prøvde arrangørene å døpe om Divisjon 1 til Supercar-klassen.
Epoken ble for rallycrossens del dominert av Kenneth Hansen, som vant i 1998 og seks år på rad fra 2000 til 2005. Lars Larsson slo han de to neste årene, men så tok han sitt tiende og siste gull i den gjeveste klassen i 2008. Deretter fikk Sverre Isachsen tre strake EM-seire, før han gikk over til et privat mesterskap i regi av Red Bull. Med et sterkt svekket felt ble de tre siste EM-utgavene vunet av utøvere fra de hittil ukjente rallycrossnasjonene USA og Russland.
To svenske veteraner preget sporten i denne epoken. Michael Jernberg klarte hele seksten strake sesonger blant de ti beste fra 1994 til 2010, med tre sølv som klimaks. Både i 2005 og 2009 ledet Jernberg før siste løp, men begge ganger kom han bak mesteren i det avsluttende løpet, i tillegg til at han ble poengmessig hardest rammet av en regel om å måtte stryke det svakeste prestasjonene i sesongen. Den evinnelige tendensen til stang ut førte til at Jernberg ga ut boka "Jakten på EM-gullet". I 2011 ble Jernberg en av de første profilene som hoppet over til å kjøre i Global-mesterskapet til Red Bull.
Per Eklund vant det aller første svenske rallycrossløpet på Hedemora i 1971. 10. plassen i EM i 1976 ble hans beste plassering før han på 1980-tallet prioriterte rally-VM. Det var likevel først i 1998 at Eklund tok EM-medalje, og 55 år gammel kom gullet i 1999. Hele seks år på rad endte Eklund på pallen i EM, og han kjørte videre helt inn i VM-æraen. Eklunds biografi het betegnende nok "En får ente ge sej". En veteran som ikke holdt på like lenge var Martin Schanche. Han la opp som 56-åring i 2001, og begrunnet det med misnøye med dommere. Han ble istedet politiker for Frp, og fikk enorm oppmerksomhet da han to år senere slo til lederen for Stortingets finanskomité etter en skolevalgdebatt.
|
I 2014 ble det endelig innført et VM i rallycross, og EM ble videreført som en annenrangs turnering der EM-løpene gikk som oppvarmingsløp før VM. Det tok noen år før VM opparbeidet seg en like soleklar prestisje som rally-VM hadde hatt. Grunnen til dette var konkurranse fra X Games (2010–2015) og Red Bulls Global-mesterskap (2011–2020) om oppmerksomheten. En annen ting har bidratt til at VM-æraen ga et oppsving for rallycrossen var at rallyprofiler som Petter Solberg og Sebastian Loeb samt formel 1-stjernen Jacques Villeneuve begynte å kjøre rallycross.
Petter Solberg vant de to første verdensmesterskapene. Deretter koblet Johan Kristoffersson grepet med 6 VM-gull mellom 2017 og 2023. Ellers er sporten nå dominert av sønnnene til Kenneth Hansen. I en alder av 25 klarte den seks år yngre lillebroren Kevin for første gang å slå Timmy. Men Timmy ble verdensmester i 2019, noe Kevin foreløpig ikke har klart. Den svenske dominansen er total. Klara Andersson har endt på 7. plass tre år på rad fra 2021, noe som trolig er et signal om et økende innslag av kvinner i verdenstoppen.
|
Disse har samlet flest medaljer i den gjeveste klassen av EM fra 1973 til 2013 og VM fra 2014:
|
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
