Poulnabrone Dolmen
From Wikipedia, the free encyclopedia
Poulnabrone Dolmen eller Poulnabronedyssen (irsk: Poll na Brón)[1] er en forhistorisk dysse (engelsk: dolmen)[2] i karstlandskapet Burren i grevskapet Clare i Irland. Den står på et av de mest øde og høyeste punktene i regionen. Dyssen kan dateres tilbake til neolittisk tid (bondesteinalderen), sannsynligvis mellom 4200 og 2900 f.Kr. Dyssen består av tre stående steiner som støtter en tung horisontal dekkstein på om lag fire meter. Like ved er det en varde. Poulnabronedyssen er den mest kjente og mest fotograferte av de rundt 172 dyssene i Irland.[3]
| Poulnabrone Dolmen | |||
|---|---|---|---|
 Poulnabronedyssen i Burren | |||
| Generelt | |||
| Byggeår | mellom 4200 og 2900 f.Kr. | ||
| Arkitektur | |||
| Periode | Neolittisk tid | ||
| Materiale | Stein | ||
| Beliggenhet | |||
 Poulnabrone Dolmen 53°02′55″N 9°08′24″V | |||
Karstsettingen i området er dannet av kalkstein som ble dannet for rundt 350 millioner år siden. Dyssen ble bygget av neolittiske bønder, som valgte stedet enten for ritualer, som en territoriell markør eller som et kollektivt gravsted. Dyssen var opprinnelig dekket av jord, og dens dekkstein dekket av en varde, men det er kun de store steinene som står igjen, som skjelettet av den opprinnelige graven.[3]
Stedet ble arkeologisk undersøkt i 1986 og på nytt i 1988, men ingen fotografiske bevis på dette er tilgjengelig. Det ble funnet 33 menneskelige levninger, av dem var det voksne og barn, foruten et spedbarn som ble gravlagt langt senere under bronsealderen. Det ble også funnet forskjellige stein- og beingjenstander som antagelig ble lagt ned samtidig med de døde. Både de menneskelige levningene og gravobjektene er datert til mellom 3800 f.Kr. og 3200 f.Kr.[4][5]
Poulnabrone er en engelsk fonetisk transkripsjon av irske Poll na Brón. Brón er genitiv kasus av det irske ordet bró, som betyr «kvern», slik at navnet betyr «Kvernsteinens hull». Det er noen ganger feilaktig oversatt som Hole of Sorrows, «Sorgenes hull» (Poll na mBrón).[6]
Poulnabronedyssen ligger i et steinete område i det avsidesliggende og høytliggende distriktet Poulnabrone i sognet Kilcorney, nær R480-veien, 8 km sør for Ballyvaughan. Det er godt utenfor grensene til Burren nasjonalpark, i motsetning til noen informasjonskilder som antyder noe annet. Plasseringen ville ha vært vanskelig tilgjengelig på det tidspunktet den ble bygget, og den ble sannsynligvis brukt som et senter for ritualer til langt inn i bronsealderen. Det er også bevis på at den var i bruk selv inn i tidlig middelalder. Den kan også ha tjent som en territoriell markør i det neolittiske landskapet, i en betydelig posisjon som er allment synlig fra hele veien og nær den viktige nord-sør-ruten fra Ballyvaughan Bay sørover til regionen der Kilnaboy nå står.[7] Det er mulig at innbyggerne i bosetningene nær det som nå er Kilnaboy reiste strukturen for å avgrense den nordlige grensen til deres territorium,[8] selv om den også ble brukt til begravelser.
Poulnabronedyssen er den største irske steinaldergraven etter Brownshill Dolmen i grevskapet Carlow. Den ligger på restene av en haug, og består av platelignende tablåformet dekkstein som er rundt 4 meter lang, 2 meter til 3 meter bred og 30 cm tykk. Uvanlig for dysser av denne typen, skråner dekksteinen mot vest.[9] Kammerets «tak» dannet av denne enorme dekksteinen er støttet av to sett med slanke stående parallelle steiner og ortostater (oppreiste plater), hver ca. 2 meter høye,[9] som markerer inngangen og støtter dekksteinen fra bakken, og således skaper et kammer som smalner østover. Dens varde strekker seg i gjennomsnitt 3 meter fra kammeret.[10]
De oppreiste steinene stabiliserer kammeret, og ettersom de er plassert direkte på kalksteingrunnen, ville de ikke ha vært høyere i steinalderen.[11] Inngangen vender mot nord, og krysses av en lav terskelstein, som er plassert på en øst-vest kløft. Tre steiner like før terskelsteinen danner et forkammer fylt med jord og steiner.[10]
Karbondatering indikerer at graven sannsynligvis var i bruk som gravsted mellom 3800 og 3200 f.Kr. Funnene er nå på Clare Museum i Ennis, utlånt fra Irlands nasjonalmuseum.[7][12]
En spiralformet sprekk på den østlige portalsteinen ble oppdaget av en lokal i 1985.[10] Ettersom sprekken ble antatt å destabilisere graven, ble to faser av bevaring gjennomført, begge overvåket av Ann Lynch, senior irsk regjeringsarkeolog ved National Monuments Service.[13] Dyssen ble demontert, og den sprukne steinen erstattet under utgravninger i 1986 og 1988.
Menneskelige levninger
Restene av rundt 33 mennesker ble funnet begravet under monumentet. Alle unntatt én av de voksne var under 30 år. De levde mellom 3800 og 3200 f.Kr., og kan antas å ha vært medlemmer av en bestemt elite. I juni 2020 ble den eldste påviste forekomsten av Downs syndrom funnet i genomiske bevis fra et spedbarn som ble gravlagt før 3200 f.Kr. under monumentet.[7] Personlige gjenstander begravet sammen med dem er blant annet en steinøks, smykker framstilt av bein- og kvartskrystaller, våpen og keramikk.[7][14] Det faktum at ingen av skjelettene var intakte[7] førte til konklusjonen at stedet ikke var ment som et pågående gravsted: i stedet ble likene rotet sammen kronologisk, framfor å ha blitt gravlagt i en bestemt rekkefølge - selv om de alle ble funnet i opprinnelige lag. Det var ofte vanskelig, eller umulig, å skille levningene av hvert enkelt individ, eller til og med fastslå deres kjønn. Bare én voksen ser ut til å ha levd over 40 år.[15]
_-_panoramio_(1).jpg)
Mange av beinene viste tegn på leddgikt i overkroppen, og barnas tenner viste tegn på sykdom og underernæring. I de fleste tilfeller indikerte patologien og den fysiske tilstanden til levningene liv brukt i hardt fysisk arbeid, og en levetid som tok slutt før fylte 30 år, til tross for teorien om at disse tilsynelatende var høytstående individer. To av likene viser bevis på store skader: en hodeskalle og brystkasse med deprimerte brudd, leget før døden, og et voksent mannlig hoftebein, gjennomboret av spissen av et steinprosjektil og ikke leget, noe som betyr at skaden ikke skjedde mye før dødstidspunktet.[15] Likene hadde blitt stående andre steder for å dekomponere - på et beskyttet sted, ettersom ingen av beinene viser tegn til merker av dyretenner. Kun de bare og blottlagte knoklene ble da tatt hit og deponert. Ettersom noen av dem viser brennmerker, kan de ha blitt rituelt renset av ild på forhånd.[16]
I bronsealderen (ca. 1750 til 1420 f.Kr.), det vil si veldig mye senere, ble en nyfødt baby gravlagt rett utenfor inngangen til steingraven.[8]
Området er relativt uberørt, til tross for at det er en populær turistattraksjon. Et tau gir en barriere mellom turister og dyssen for å bevare de gamle steinene, og turistene anmodes om ikke går utover denne barrieren eller berører dyssen.
En stor parkeringsplass ble åpnet i 2007 av Clare County Council for å håndtere trafikkproblemer forårsaket av biler eller busser som parkerte i den smale veien, veiledet av en beregning fra 2005 som satte antallet årlige besøkende til 200 000.[17] Det var en del motsetninger i ønsker i 2007 og det oppsto friksjoner da Ann Lynch, arkeologen som ledet utgravingen av stedet, krevde at fasiliteter for de besøkende skulle reduseres for å bevare «den åndelige kvaliteten på landskapet rundt graven.»[18]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
