Pikaresk roman
From Wikipedia, the free encyclopedia
Pikaresk roman (fra spansk picaresca, fra pícaro, skøyer, kjeltring, vagabond)[1] er en roman som består av korte episoder heller enn en enhetlig fortelling. Handlingen holdes sammen av en omreisende munter og eventyrlysten vagabond. Romantypen oppsto på midten av 1500-tallet i Spania, i renessansen og blomstret i Europa på 1600- og 1700-tallet. Et eksempel er Lazarillo de Tormes av en ukjent spansk forfatter, et annet er Gil Blas av den franske forfatteren Alain-Rene LeSage. Også før 1500-tallet fantes det elementer av denne typen skjemteroman i for eksempel Satyricon.
I det ytre sett en fortelling om en lastefull, komisk person, i litteraturhistorien er det en variant av en form for en type roman som gjennom en rekke løst sammenknyttete episoder fremstiller hovedfigurens liv. Hovedpersonen utmerker seg sjeldnere ved sine dyder enn ved det motsatte, eksempelvis Miguel de Cervantes’ Don Quijote. Sjangeren er ofte humoristisk og til dels satirisk, enkeltepisoder kan få preg av realistisk samfunnskommentar. Den har hatt også en betydelig innflytelse på moderne litteratur, eksempelvis forsøkte Thomas Mann med en fornyelse av sjangeren i Bekenntnisse des Hochstaplers Felix Krull (1954)[2] Den er i seg selv en parodi på Goethes selvbiografi Poesi og Sannhet (Aus meinem Leben: Dichtung und Wahrheit), særskilt dens pompøse tone.