Pietisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Pietisme, avledet av latin pietas som betyr «fromhet»[1] der det legges vekt på personlig fromhet og livsførsel (praxis pietatis) heller enn dogmatisk tilslutning til en bestemt lære.
Pietismen oppstod i Tyskland i siste halvdel av 1600-tallet. Philipp Jacob Speners (1635–1705) skrift Pia Desideria («Fromme ønsker»), utgitt i Frankfurt am Main i 1675,[2] var egentlig skrevet som forord til en nyutgivelse av Johann Arndts bok Den sanne kristendom, besørget av Spener selv. Pia Desideria regnes gjerne som pietismens programskrift, men det legges vekt på at Spener langt på vei sammenfattet tanker i tiden og dermed representerte den Zeitgeist (tidsånd) som hersket i Europa, særlig Tyskland som hadde vært spesielt utsatt for tredveårskrigens ødeleggelser. Pietismens fremvekst tolkes oftest som en reaksjon på tidens teologiske dogmatikk og vanefromhet.
Pietismen kom til Danmark-Norge i moderat form under Frederik 4.s styre. I Christian 6.s tid 1730-46 utviklet det seg til en statskirkelig reform med innføring av obligatorisk konfirmasjon i 1736, Erik Pontoppidans forklaring i 1737 og opprettelse av folkeskolen i 1739.[1] Speners pietisme lå til grunn for Pontoppidans Sandhed til gudfrygtighed som ble lærebok ved konfirmasjonsforberedelsene. Her vektlegges nødvendigheten av anger og omvendelse, og at den troende avstod fra dans, kortspill og teater.[3]
Påvirkning fra pietismen avtok etter 1750 med opplysningstidens fremvekst, men styrket seg betydelig i 1800-tallets Norge gjennom frikirkebevegelser som haugianerne og indremisjonen.[1] I dag betegner «pietisme» ofte sneversynt, livsfiendsk kristendom.[4]