Pickpocket er en fransk film fra 1959 regissert av Robert Bresson. Hovedpersonen er Michel, en ung mann alene i Paris, som praktiserer tyveriyrket. Hans mor er syk og gammel, og de eneste bekjente han har, er hennes nabo, Jeanne, samt andre lommetyver han møter i aksjon. Filmen er kjennetegnet av mange av Bressons faste estetiske valg, som uaffektert skuespill og minimal bruk av musikk. Filmen har vært en inspirasjonskilde til andre filmskapere, som Martin Scorsese, Paul Schrader, Jean-Luc Godard, Aki Kaurismäki, Olivier Assayas og Richard Linklater.[1]
| Pickpocket | |||
|---|---|---|---|
| Generell informasjon | |||
| Sjanger | Krim / Drama | ||
| Utgivelsesår | 12. desember, 1959 | ||
| Prod.land |  Frankrike | ||
| Lengde | 75 min. | ||
| Språk | Fransk | ||
| Bak kamera | |||
| Regi | Robert Bresson | ||
| Produsent | Agnès Delahaie | ||
| Manusforfatter | Robert Bresson | ||
| Basert på | Forbrytelse og straff av Fjodor Dostojevskij | ||
| Sjeffotograf | Léonce-Henri Burel | ||
| Klipp | Raymond Lamy | ||
| Foran kamera | |||
| Medvirkende |
| ||
| Prod.selskap | Cinema Ventures | ||
| Eksterne lenker | |||
| IMDb | |||
Bresson hadde to år tidligere regissert filmen En dødsdømt har rømt, som gav ham en kommersiell suksess.[2] Etter dette ønsket han å lage en film om «hendenes intelligens», og leste enkelte bøker for å få dypere innsikt i tyverifaget, som The Prince of Pickpockets av den beryktede lommetyven George Barrington og Oliver Twist.[3]
Michel lever alene i en forfallen leilighet i Paris. Han bruker tiden sin på å stjele lommebøker, klokker og andre verdigjenstander, men blir på et tidlig tidspunkt arrestert av politiet. Han fortsetter imidlertid med tyveriet når han slipper ut, og anvender egne forestillinger om overlegenhet for å overbevise seg selv om at han handler rett. Jeanne, kjæresten til Michels venn Jacques, bor i samme blokk som Michels mor. Hun er meget gammel og syk, og Michel får vondt av sine manglende følelser til henne. Han betaler derfor Jeanne for å se til henne. På et tidspunkt gjennomfører Michel sammen med en rekke andre lommetyver, en større tyveriaksjon på Gare de Lyon. Senere, ved et hesteveddeløp, blir han arrestert og satt i fengsel. Her får han besøk av Jeanne, hvorpå han bemerker: «hvilken merkverdig vei jeg måtte ta for å finne deg».[lower-alpha 1]
- Martin LaSalle – Michel
- Marika Green – Jeanne
- Jean Pélégri – Førstebetjent
- Pierre Leymarie – Jacques
- Henri Kassagi og Pierre Étaix – lommetyver
- Dolly Scal – Michels mor
- César Gattegno
Filmen fikk opprinnelig blandet mottakelse. Den amerikanske filmkritikeren Stanley Kauffmann mente at hovedkarakteren Michel, gestaltet av Martin LaSalle, var fullstendig hul, og ingen fullverdig karakter. Han kritiserte i tillegg en generell tendens innenfor fransk film, hvor ansiktets tomhet ble tolket som et tegn på sjelens ugrunnelighet.[5] Roger Ebert fra Chicago Sun-Times inkluderte filmen i sin liste Great Movies.[6]
Pickpocket har blitt gjenstand for kritisk analyse av flere filmvitere, blant andre Gilles Deleuze og David Bordwell. Deleuze skrev hovedsakelig om de formelle kvalitetene ved Bressons filmer, men også om temaer knyttet til valgfrihet, sjansespill og forsoning. I tilfellet Pickpocket mente Deleuze at Bresson bevisst «fragmenterte» sine bilder for å skape et åpent filmatisk rom (espace quelconque, ev. hvilket-som-helst-sted[8]), hvor mange nye muligheter for sammenbindinger («konstruksjoner») oppstår.[9] Han trakk fram som et eksempel filmens piece de résistance på Gare de Lyon, hvor stasjonsområdet nærmest fullstendig mister sin integritet (homogenitet) som fysisk rom, men derimot blir åpnet opp for nye konstellasjoner.[9] Han påpekte videre at scener og rom hos Bresson sjelden er forutbestemt (prédeterminé), men at de konstrueres og bindes sammen av uavhengige enheter (des petits morceaux déconnectés), gjerne ved hjelp av en karakters hånd som utfører en bestemt gest.[10]
Bordwell har brukt en annen scene, hvor Michel stjeler et armbåndsur fra en tilfeldig forbipasserende på gaten, som et eksempel på constructive editing («sammenfattende klipping»).[lower-alpha 2] Med dette begrepet menes at filmskaperen bevisst unngår å bruke et totalbilde for å markere karakterenes romlige plassering i scenen. Det filmatiske rom blir snarere antydet ved å filme de enkelte karakterenes gester og bevegelser separat. I scenen Bordwell viser til, får seeren først se et klipp av at Michel står alene på fortauet, og ser på noe utenfor bildet. Deretter klippes det til en mann som reiser seg fra en benk. Ved bruk av kulesjov-effekten vil seeren anto at disse befinner seg nær hverandre.[lower-alpha 3] Først senere får vi vite at mannen er på et sted mye lengre unna. I det de nærmes, strekker Michel hånden ut for å «hjelpe» den forbipasserende mannen opp fra fortauet i det en bil må bråstoppe foran ham. Mannen mister hatten sin, og Michel velger å holde ham fast i armen for å støtte ham mens han plukker den opp fra bakken, slik at han selv kan fjerne armbåndsuret med en enkel håndsmanøver.[11]
- Dette i motsetning til analytical editing («analytisk klipp»), hvor den visuelle strategien er å starte med ett totalbilde av alle karakterene i en scene, for så å senere klippe til nærmere helbilder av de enkelte karakterene. I dette regnes scenen for å bli analysert (av ulike totalbilder) snarere enn konstruert (av de enkelte helbildene). Bordwell bruker filmene The Social Network (2010), Malteserfalken (1941) og Polanskis Skyggen (2010) som eksempler på analytical editing i vanlig narrativ spillefilm.[11]
- Denne effekten krediteres til Lev Kulesjov, den russiske filmteoretikeren som mente at tilskueren kunne påskrive følelser til et ansikt i helbilde, basert på hvilket bilde som fulgte direkte etterpå. Dersom et bilde av et eple fulgte helbildet av ansiktet, ville seeren anta at personen var sulten. Bordwell mener at denne effekten kan med fordel brukes for å skape et filmatisk rom, og at den kan være en rimelig måte for debutregissører å implisere at en karakter er på ett gitt sted. Man behøver nemlig kun å la skuespilleren se på ett punkt utenfor bildets rammer, for så å klippe til Eiffel-tårnet (Bordwells eksempel). Dermed vil tilskueren tro at karakteren er i Paris.[11]
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
