Pequotkrigen var en væpnet konflikt i 1637 mellom en allianse av Massachusetts Bay og Plymouth-koloniene og allierte indianere (narragansett og mohegan-indianere) mot pequot-indianere. Krigen utryddet pequotene som en samlet enhet i det som i dag er det sørlige New England.
Hundrevis ble drept og hundrevis ble tatt til fange og solgt som slaver til Karibia.[1] De som overlevde og klarte å unngå fangenskap ble spredt. Det ville ta pequotene mer enn tre og et halvt århundre før de fikk tilbake sin tidligere politiske og økonomiske makt i sitt tradisjonelle hjemland langs Pequot (dagens Thames) og Mystic-elvene i det som nå er det sørøstlige Connecticut.[2]
Bakgrunn
Pequotene og deres tradisjonelle fiender, mohegaene, var en gang en sosio-politisk enhet. Antropologer og historikere fastholder at en gang før kontakten med de puritanske engelskmennene, ble pequotene splittet i to grupper.[3] De tidligste historikerne om pequotkrigen har også spekulert i om pequotene migrerte fra øvre Hudson-dalen mot det sentrale og østlige Connecticut en gang rundt 1500 og dominert eller eliminert indianerne der.
Debatten eksisterer fremdeles blant historikere som nevner den kun som en teori. Teorien kan spores tilbake til pastor William Hubbard som i 1677 hevdet at pequotene hadde invadert regionen en gang før etableringen av kolonien Plymouth. I etterspillet av kong Philips krig, hadde Hubbard forsøkt i sin Narrative of the Troubles with the Indians in New-England å forklare intense fiendtligheten som New Englands indianere hadde møtt engelskmennene med. Religiøse puritanere fra koloniene som Hubbard kan ha overført sin egen oppførsel til pequotene ved å definere dem som «utlendinger» i regionen, ikke invaderere fra en annen kyst, men «fra det indre av kontinentet» som «med makt tok stedet nær havet og ble terror for alle deres naboer.»[4]
Mange av de arkeologiske, lingvistiske og nedskrevne bevisene som nå er tilgjengelige viser tydelig at i motsetning til Hubbards målrettete krav, var ikke pequotene invaderere i Connecticut-dalen. De var faktisk den opprinnelige befolkningen.[5] Samtidig med etableringen av kolonien Plymouth og Massachusetts Bay hadde pequotene allerede skaffet seg en politisk, militær og økonomisk dominans i det som nå er det sentrale og østlige Connecticut. De okkuperte kystområdene mellom Niantic-elva i dagens Connecticut og Wecapaug-elva i det vestlige Rhode Island. Pequotene bestod av rundt 16 000 mennesker i den tettest befolkede delen av det sørlige New England.[6]
I 1630-årene var Connecticut-dalen i omveltning. Pequotene arbeidet aggressivt med å utvide sin kontroll over et stadig større område i alle retninger på bekostning av wampanoagene i nord, narrangansettene i øst, algonquianene og moheganene i vest og algonquianene i dagens Long Island i sør som igjen konkurrerte om dominansen og kontrollen over den europeiske handelen. Nederlenderne og engelskmennene konkurrerte også om å utvide sitt handelsområde i de indre områdene for å skaffe seg overtaket i den fruktbare regionen. Engelskmennene og nederlenderne dro nytte av at indianerne satt kraftig tilbake av en rekke epidemier av kopper i de foregående tre tiårene som reduserte deres befolkning .[7] Dette førte til et maktvakuum i regionen.
Nederlenderne hadde befestet sin handelspost innen 1636 og engelskmennene hadde bygget et handelsfort ved Saybrook. Puritanere fra Massachusetts Bay og Plymouth hadde bosatt de nylig etablerte elvelandsbyene Windsor, Hartford og Wethersfield.
Opptakt
Før krigen brøt ut ble det gjort forsøk på å kontrolle adgangen til pelshandelen som resulterte i en rekke eskalerende hendelser og angrep som økte spenningen å¨begge sider. Den politiske avstanden mellom pequotene og moheganene økte da de allierte seg med forskjellige handelspartnere, moheganene med de puritanske engelskmennene og pequotene med nederlenderne. Pequotene angrep en gruppe mattabesic-indianere som hadde forsøkt å handle med Hartford. Spenningen økte også da Massachusetts Bay begynte å produsere wampum, et produkt pequotene hadde kontrollert frem til 1633.
John Stone, en smugler, kaperfarter og slavehandler, og syv av hans mannskap ble i 1634 drept av de vestlige niantikene som var skattepliktige til pequotene, som hevn for grusomhetene utført av nederlenderne og, nyligere, av Stone.[8] En høyerestående pequot, Tatobem, bordet et nederlandsk fartøy for å handle. I stedet for å handle, tok nederlenderne pequoten og krevde en betydelig løsepenge for ham. Pequotene sendte raskt en last med wampumer og fikk liket av Tatobem i retur.
Stone, sjørøveren, var fra De vestindiske øyer og hadde blitt forvist fra Boston. Han satte seil fra Boston og møtte sin skjebne nær munningen av elva Connecticut mens han kidnappet kvinner og barn fra de vestlige niantikene for å selge dem som slaver i kolonien Virginia.[9] Embetsmenn i Massachusetts Bay protesterte på drapene. Peguotlederen Sassacus avslo koloniens krav om at de vestlige niantikene som var ansvarlig for Stones død skulle overleveres.
20. juli 1636 ble en respektert handelsmann som het John Oldham angrepet på en handelsreise til Block Island. Han og flere av hans mannskap ble drept og hans fartøy ble plyndret. Til denne dag er det uklart hvem som var ansvarlig for Oldhams død. I etterspillet av pequotkrigen fikk pequotene ansvaret handelsmannens død. Puritanske embetsmenn fra Massachusetts Bay, Rhode Island og Connecticut, og til og med venn narrangansettenes venn, Roger Williams, mente at narangansettene var de mest sannsynlige gjerningsmennene i ukene som fulgte hendelsen.[10] Puritanske embetsmenn visste at indianerne på Block Island var allierte med de østlige niantikene, som igjen var allierte med narrangansettene. Engelskmennenes svar på Oldhams død, den siste hendelsen i en rekke eskalerende hendelser, har tradisjonelt blitt regnet som begynnelsen av pequotkrigen.
Kampene
Nyhetene om Oldhams død ble et tema i prekenene i Massachusetts Bay. Guvernør Vane endte i august John Endicott for å påføre indianerne på Block Island hevn. Endicotts styrke bestod av rundt 90 menn som seilte til øya og angrep en niantik–landsby der. De fleste av niantikene flyktet, men 14 ble drept mens to av Endicotts menn ble skadet. Den puritanske militsen brente ned landsbyen. Avlingene som niantikene hadde lagret for vinteren som engelskmennene ikke klarte å ta med seg, ble også brent. Endicott reiste så til Fort Saybrook.
Puritanerne ved Saybrokk likte ikke raidet, men gikk med på at noen av dem skulle slutte seg til Endicott som guider. Endicott seilte langs kysten til en pequot–landsby hvor han gjentok kravet fra året før om betaling for Stones død og mer for Oldham. Etter noen diskusjoner konkluderte Endicott med at pequotene trakk ut tiden og angrep. Pequotenes uthaling virket riktignok og de klarte å flykte inn i skogene. Den tidligere puritanske guvernøren i Massachusetts Bay måtte igjen nøye seg med å brenne en indiansk landsby og dens avlinger før han seilte hjem.
Endicotts styrker hadde dratt hjem, men puritanerne i Connecticut måtte ta seg av sinnet til pequotene. Pequotene forsøkte å samle sine allierte, rundt 36 landsbyer som skattet til dem, men lyktes bare delvis. De vestlige niantikene sluttet seg til dem, men de østlige forble nøytrale. De tradisjonelle fiendene til pequotene, moheganene og narrangansettene sluttet seg åpent til engelskmennene. Narrangansettene hadde kriget med og mistet territorium til pequotene i 1622. Nå oppmuntret deres venn Roger Williams dem til å slutte seg til engelskmennene.
Gjennom høsten og vinteren var Fort Saybrook i praksis beleiret. Alle som gikk utenfor ble drept. Da våren ankom i 1637, intensiverte pequotene sine raid på landsbyer i Connecticut. Under et raid på Weathersfield 12. april drepte indianerne ni menn og kvinner, et antall kveg og hester og tok to jenter som gisler. Totalt mistet landsbyen rundt 30 bosettere.
Elvebyene ved Connecticut-elva møttes i mai i Hartford, satte sammen en milits og satte den under John Masons kommando. Mason dro ut med 90 militsmenn og 70 mohegankrigere under Uncas for å hevne seg på pequotene. Ved Fort Saybrook sluttet John Underhill og 20 menn seg til Mason. De fortsatte til pequotenes viktigste sete, nær dagens Groton, men pequotene valgte å forsvare sin befestede landsby. Mason var for dårlig utstyrt til å ta den, seilte østover og stoppet ved landsbyen Misistuck (Mystic).
Pequotenes leder Sassacus trodde at engelskmennene hadde returnert til Boston og tok flere hundre av sine krigere for å utføre et nytt raid på Hartford. Men Mason hadde bare reist for å besøke narragansettene som sluttet seg til ham med flere hundre krigere. Flere allierte niantikkrigere sluttet seg også til Masons grupper. 26. mai 1637 angrep Mason Misistuck overraskende med rundt 400 menn. Han anslo at «seks eller syv hundre» pequoter var der da hans styrker overfalt palisaden. Rundt 150 krigere hadde slått følge med Sassacus, derfor var innbyggerne hovedsakelig kvinner og barn. Mason omringet palisaden og beordret at den skulle settes i brann. Mason sørget også for at dersom pequoter skulle forsøke å flykte fra flammene, skulle også de drepes. Av de 600–700 pequotene i Mystic den dagen, ble bare syv tatt til fange, mens syv andre klarte å flykte i skogene.
Narragansett og mohegan-krigerne som kjempet sammen med Mason og Underhills milits var forferdet over handlingene og «måten engelskmennene kjempet på...fordi den er for rasende, og dreper for mange menn».[11] Rystet av den «totale krigs»–taktikken til puritanerne og grusomhetene de bevitnet, dro narragansettene hjem.
John Mason satte også kursen hjemover da han anså oppdraget som utført. Militsen gikk seg midlertidig vill, men siden han gjorde dette, unngikk han såvidt pequotindianerne som satte etter de puritanske styrkene da de så hva som hadde skjedd.
Neslaktningen ved Mystic knuste pequotene og frarøvet dem deres allierte. Tvunget til å oppgi sine landsbyer, flyktet pequotene, for de meste i små grupper, for å søke tilflukt hos andre sørlige algonguianske folk. Mange ble innhentet av krigere fra moheganene og narragansettene. Den største gruppen, ledet av Sassacus, ble nektet hjelp av Metoac (Montauk eller Montaukett) fra dagens Long Island. Sassacus ledet rundt 400 krigere vestover langs kysten mot nederlenderne ved New Amsterdam og deres innfødte allierte. Da de krysset Connecticut-elva, drepte pequotene tre menn som de møtte nær Fort Saybrook.
Mason dro ut fra Saybrook med 160 menn og 40 speidere fra moheganene under Uncas i midten av juni. De tok igjen flyktningene ved Sasqua, en mattabesik–landsby nær dagens Fairfield, Connecticut. Omringet i en nærliggend sump, nektet pequotene å overgi seg. Flere hundre, for det meste kvinner og barn, fikk forlate området med mattabesikene. I det påfølgende slaget klarte Sassacus å bryte seg løs med rundt 80 krigere, men 180 pequoter ble drept eller fanget.
Sassacus og hans tilhengere hadde håpet å søke tilflukt blant mohawkene i dagens New York. Men mohawkene hadde sett engelskmennenes maktdemonstrasjon og valgte i stedet å drepe Sassacus og hans krigere. De sendte Sassacus sin skalp til Hartford som et symbolsk offer for mohawkenes vennskap med Connecticut. De puritanske embetsmennene fortsatte å tale for nådeløs jakt på det som var igjen av pequotene i flere måneder etter at krigen tok slutt.
Etterspill
De seirende moheganene og narragansettene møttes i september ved domstolen i Cobbecticut og ble enige om fordelingen av pequotene og deres land. Avtalen, kjente som den første Hartford-traktaten, ble signert 21. september 1638. Pequotene som hadde overlevd krigen og folkemordet ved Mystic ble distribuert som slaver til moheganene, narragansettene og metoakene.[12] Videre beslagla kolonistene pequotenes land ved å hevde en «rettferdig krig» og forsøkte å fjerne pequotene ved å erklære dem utryddet og gjorde det til en kriminell handling å nevne navnet pequot.[13] De få pequotene som klarte å unngå døden, slaveri på De vestindiske øyer eller slaveri i puritanske hjem i Massachusetts Bay, Plymouth eller Connecticut, ble senere hentet fra fangenskap fra moheganene og gitt reservater i Connecticut.
Dette var det første tilfellet hvor algonguianfolkene i det som nå er det sørlige New England møtte europeisk krigføring. Idéen og realiteten av total krig var helt ny for dem. Etter pequotkrigen representerte de nervøse allierte koloniene Plymouth, Connecticut og Massachusetts Bay slik en makt at ingen innfødte samfunn kunne stå imot dem i den neste generasjonen. En relativt lang fredelig periode tok slutt i 1675 med kong Filips krig.
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
