Teorien om rettferdig krig (latin: bellum iustum) er i kristenteologi betegnelsen på en krig som lar seg begrunne og forsvare naturrettslig.
Kirkelæreren Augustin av HippoKirkelæreren Thomas Aquinas
Begrepet går helt tilbake til Augustin (død 430), men ble videre utviklet under skolastikken, da teologen St. Thomas Aquinas (død 1274) bidrag i hans Summa Theologiae ble det avgjørende. Hans tanker går også igjen i moderne folkerettstenkning.
St. Thomas' kriterier til når en krig kan kalles rettferdig kan grupperes i to bolker:
Den første dreier seg om når det å gå til krig er berettiget (ius ad bellum [Rett til krig]: Hvem har rett til å føre krig, og under hvilke omstendigheter?). Den andre bolken handler om den legitime måte å krige på (ius in bello: Hvilken form for krigføring er legitim?)
Siste utvei for å gjenopprette rett (ultima ratio)
Mulighet for å lykkes (iustus finis)
Forholdsmessig reaksjon (proportionalitas).
Ius in bello
De militære virkemidler må være forholdsmessige
Skjelning (discriminatio) mellom soldater og sivilbefolkning, og skjerming av sistnevnte gruppe under kamphandlingene (immunitetsprinsipp).
Disse hovedkriterienes utlegning, rangorden, forbindtlighet, rekkevidde, anvendbarhet og oppfyllelse hart vært gjenstand for diskusjon helt siden de ble formulert. Det diskuteres også om hvorvidt alle kriterier må være innfridd (restriktiv utlegning), eller om det holder at bare enkelte av de viktigste (permissiv utlegning) må være oppfylt for at en krig skal kunne betraktes som rettferdig.
Etter skolastikken og inn i moderne tid er de ovennevnte punkter blitt stående, men samtidig er det tilkommet en tredje bolk, om den rettferdige måten å avslutte en krig på og gå videre (Jus post bellum).
Tenkningen om rettferdig krig er også behandlet i Den katolske kirkes katekisme (1995), om enn bare som et lite element under et langt hovedavsnitt ved navn Bevare freden.
2307. Det femte bud forbyr overlagt ødeleggelse av menneskeliv. På grunn av de onder og den urettferdighet all krig fører med seg, formaner Kirken enhver til å be og handle slik at Guds godhet forskåner oss for krigens gamle trelldom.
2308. (jfr. 2266) Hver enkelt borger og hver politisk leder har plikt til å arbeide for å unngå kriger.
Men «så lenge krigsfaren er til stede og det mangler en kompetent internasjonal myndighet som har midler til å sikre orden, lar det seg ikke gjøre å nekte regjeringene rett til selvforsvar, når først samtlige muligheter til en fredelig løsning er uttømt».
2309. (jfr. 2243, 1897) De strenge betingelser for rettmessig forsvar ved bruk av militærmakt må nøye overholdes. Alvoret i en slik beslutning setter strenge betingelser for at den skal være moralsk tillatelig. På én og samme tid må:
* den skade motstanderen påfører nasjonen eller en sammenslutning av nasjoner, være varig, alvorlig og viss;
* alle andre midler for å stoppe den ha vist seg å være ugjennomførlige eller virkningsløse;
* det foreligge reelle betingelser for å lykkes;
* våpenbruk ikke medføre større onder og alvorligere uorden enn det onde som skal ryddes av veien. Effekten av moderne ødeleggelsesmidler er tungtveiende i denne vurderingen.
Dette er de tradisjonelle elementer i det som kalles læren om den «rettferdige krig».
Avveiningen av disse betingelsene for moralsk tillatelighet må foretas med klokt skjønn av dem som har ansvaret for det felles beste.
Michael Walzer: Just and Unjust Wars: A Moral Argument with Historical Illustrations. 1977.
