Pelagianisme
From Wikipedia, the free encyclopedia
Pelagianisme er en kristendomsoppfatning oppkalt etter munken Pelagius (ca 370 – 420/440). I samtiden ble han kalt Brito og var derfor trolig britisk.[1] Navnet Pelagius (latin: «øyboer») er en oversettelse av hans keltiske navn Morgan[2] (= havfødt).[3]
Pelagius benektet at arvesynden var medfødt, og understreket viljens frihet. Han møtte sterk motstand fra Augustin, og ble fordømt som kjetter under et kirkemøte i Kartago i 418, ratifisert under kirkemøtet i Efesos i 431.