Keltere
From Wikipedia, the free encyclopedia
Keltere er et moderne begrep for å beskrive de stammer i Europa som snakket et keltisk språk.[1] Begrepet blir benyttet i utvidet betydning for å beskrive dagens etterkommere av disse folkene, særlig av de som deltar i keltisk kultur.
De historiske keltere var en ulik gruppe av stammesamfunn i jernalderens Europa. Før-keltisk kultur ble dannet i tidlig jernalder (1200 f.Kr. – 400 e.Kr.) i det sentrale Europa (Hallstatt-perioden, navngitt etter et arkeologisk sted i dagens Østerrike). I senere jernalder (La Tène-perioden) hadde kelterne, eller den keltiske kultur, strukket seg over et omfattende landområde: så langt vest som Irland og Den iberiske halvøy, så langt øst som Galatia (det sentrale Anatolia i dagens Tyrkia), og så langt nord som Skottland.
Den tidligste direkte bevitnelse på et keltisk språk er inskripsjoner på lepontisk, et nå utdødd språk i Alpene, fra begynnelsen av 500-tallet f.Kr. Keltiske språk på det europeiske kontinentet er attestert kun i inskripsjoner og stedsnavn. Keltisk språk på De britiske øyer er kjent fra rundt 300-tallet e.Kr. i oghaminskripsjoner. Den litterære tradisjonen begynner med gammelirsk fra rundt 700-tallet. Sammenhengende tekster i tidlig irsk litteratur, som Táin Bó Cúailnge (Cooleys krøttertyveri), ble bevart i manuskripter på 1100-tallet.
På begynnelsen av det første årtusen e.Kr., etter Romerrikets erobringer og ekspansjon og folkevandringene av germanske folk, ble keltisk språk og kultur begrenset til De britiske øyer, og kontinentale keltiske språk døde stort sett ut i løpet av 500-tallet. «Det keltiske Europa» i dag viser til de landområder som omgir Irskesjøen, foruten også Cornwall og Bretagne på begge sider av Den engelske kanal. Galicia (Spania), og det nordlige og midtre Portugal (sammen med Galicia, deler av oldtidens Gallacea) og Asturias (i det nordlige Spania) er også klart sett på som keltiske områder, men uten et bevart keltisk språk.