Pasquier Quesnel, eller latinisert Paschasius [Quesnel] (født 14. juli 1634 i Paris, død 2. desember 1719 i Amsterdam i De forente Nederlandene) var en fransk katolsk teolog.
.jpg)
Liv og virke
Pasquier Quesnel kom fra en adelig familie. Han inntrådte etter fremgangsrike studier ved Sorbonne i Paris i 1657 i det av Pierre de Bérulle grunnlagte franske oratoriefedrenes orden. Som direktør fra 1662 for dets institutt i Paris utøvde han en omfattende og betydningsfull religiøs virksomhet. Han kastet seg inn i akademiske kontroverser, ofte som den ledende skikkelse, mot for eksempel kirkehistorikeren Joseph Anthelmi.[7] Han holdt høy profil, og fikk mange kritikere og motstandere. Og på grunn av mistanker som ble rettet mot ham, nedla han i 1681 dette embede, og uttrådte snart fra ordenen.
Han fant tilflukt hos kardinal Pierre du Cambout de Coislin, biskopen av Orléans. Fire år etter, i 1685, dro han, etter å ha nektet å undertegne en antijansenistisk formel, til Brüssel til jansenismens hovedmann Antoine Arnauld. Etter dennes død fremtrådte Quesnel stadig mer som jansenistenes fremste leder.
Allerede ved sin vitenskapelig særlig fortjenstfulle redaksjon av Leo den stores verk (1675; nytt opplag 1700), som han hadde utstyrt med noteapparat der han forsvarte den gallikanske kirkens friheter, hadde han pådratt seg den pavelige kuries mishag.
Beregnet på unge studenter publiserte han i 1671 en håndbok on evangeliene, der noen av hans kontroversielle tanker var med.[8]
Hovedankepunktet mot Pasquier Quesnels teologi ble imidlertid rettet mot Quesnels fremste verk, hans oppbyggelige utlegning av Det nye testamente (Le nouveau testament en français avec des réflexions morales, første fullstendige opplag 1687). De franske biskopene, særlig erkebiskopen av Paris, kardinal Louis-Antoine de Noailles, anbefalte først varmt dette arbeide, men fra jesuittenes og av dem påvirkede kirkelige myndigheters side ble det gjenstand for uavlatelig kritikk. For i sine fromme kommentarer hadde Quesnel innvendt mangt og mye av jansenistisk tankegods. I 1703 utstedte den spanske kong Filip V arrestordre mot Quesnel. Den ble iverksatt ved erkebiskopen av Mechelen, Humbertus Guilielmus de Precipiano, som hadde kirkelig jurisdiksjon over Brüssel. Imidlertid klarte Quesnel å flykte fra erkebiskopens residens i Brüssel der han satt i forvaring. Han klarte å ta seg til Holland, der han forble til sin død.
I 1708 utstedte pave Klemens XI et dekret med forbud mot Quesnels Réflexions morales; men da dette på grunn av formelle betenkeligheter ikke vant offisiell anerkjennelse i Frankrike, ble forkastelsesdommen fornyet, til tross for Noailles' og andre franske kirkemenns protester. Etter påtrykk særlig fra Ludvig XIVs skriftefar Michel Le Tellier skjedde dette i bullen Unigenitus i 1713, i vilken hele 101 av Quesnels arbeide teser/satser i heftig språk ble fordømt som «kjetterske, farlige og for fromme ører anstøtelige».
Quesnel avviste helt at noen av hans oppfatninger kunne oppfattes som kjetterske.[9][10] Men ettersom pavebullen i prinsipp også fordømte noen utsagn fra Augustin som om de var kjetterske, samlet en del biskoper seg til en protest, og 5. mars 1717 oppfordret fire biskoper og Sorbonne til innkallelse av et alminnelig konsil. Roma avslo appellen.
Referanser
Litteratur
Eksterne lenker
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
