Det palestinske folk
arabisktalende folk med opphav i Palestina / From Wikipedia, the free encyclopedia
Det palestinske folk (arabisk: الشعب الفلسطيني, ash-sha`b al-filasTīni), palestinere (الفلسطينيون, al-filasTīnīyyūn), eller palestinske arabere (العرب الفلسطينيون, al-`arab al-filasTīnīyyūn) viser til arabisktalende folk med opphav i Palestina.
Palestinere | |||
---|---|---|---|
Antall | |||
cirka 10 000 000 () | |||
Områder med stor befolkning | |||
Vestbredden og Gaza-stripen | ca. 3 760 000 | [1] | |
Jordan | 2 700 000 | ||
Israel | 1 835 000 | ||
Syria | 434 896 | ||
Libanon | 405 425 | ||
Chile | 400 000 | ||
USA | 200 000 | ||
Egypt | 70 245 | ||
Honduras | 54 000 | [2] | |
Kuwait | 50 000 | ||
Brasília | 50 000 | [3] | |
Jemen | 24 000 | [2] | |
Australia | 15 000 | ||
Colombia | 12 000 | [2] | |
Guatemala | 1 400 | [2] | |
Språk | |||
Moderne språk Palestinsk-arabisk Tidligere tradisjonell Kanaitisk, etterfulgt av Arameisk I Israel Palestinsk-arabisk og hebraisk Diaspora Hovedsakelig arabisk(Den arabiske verden), Engelsk (anglosfæren) og spansk (hispanosfæren) |
|||
Religion | |||
Hovedsakelig Sunni-islam, betydelig kristen minoritet, andre | |||
Relaterte etniske grupper | |||
Andre arabiske og semittiske folkeslag | |||
Den samlede palestinske befolkningen i verden anslås å utgjøre mellom 10 og 11 millioner, hvorav over halvparten er statsløse, det vil si ikke har statsborgerskap i noen land.[4] Palestinerne er fortrinnsvis sunnimuslimer, selv om det også finnes et kristent mindretall, foruten andre mindre trosretninger.
Den første gangen betegnelsen palestinere ble brukt i større utstrekning, som et endonym for å referere til en tenkt nasjon, var før utbruddet av første verdenskrig[5], og det første kravet om nasjonal uavhengighet ble framsatt av den syrisk-palestinske kongress den 21. september 1921.[6] Etter den palestinske fordrivningen i 1948, og i enda større grad etter den palestinske fordrivningen i 1967, ble uttrykket utvidet fra å bare vise til opprinnelsesstedet, men også til en følelse av felles fortid og fremtid, i form av en palestinsk nasjonalstat.[5]
Rundt halvparten av alle palestinere lever fortsatt i Israel, Vestbredden,Gaza-stripen og Øst-Jerusalem. Den andre halvparten, hvorav mange er flyktninger, bor andre steder, i forskjellige deler av verden.
Det palestinske folket under ett er representert i det internasjonale samfunnet ved Palestinas frigjøringsorganisasjon (PLO)[7] Den palestinske selvstyremyndigheten, offisielt etablert som resultat av Oslo-avtalen, er en midlertidig administrativ enhet som er nominelt ansvarlig for regjeringsutøvelsen i de palestinske befolkningssentrene på Vestbredden og i Gaza-stripen.