Palestinas historie omfatter historiske hendelser i Palestina-området, inkludert Vestbredden og Gazastripen og til dels i sørlige Levant, for det meste med fokus på nyere tids hendelser.
De første vi vet om som slo seg ned i Palestina var mousteriske neandertalere, som kom omkring 200 000 f.Kr. De første moderne mennesker i området var kebaran-kulturen. De kan ha kommet så tidlig som 75 000 år f.Kr. og delte området med neandertalere i årtusener, før sistnevnte døde ut. Kebaranene ble ble etterfulgt av natufian-kulturen (ca. 12 300–9 600 f.Kr.) i mesolitikum. I neolittisk tid (8500–4300 f.Kr.) finner vi yarmuk-kulturen i nord og den lodiske kulturen, og muligens Nizzanim-kulturen, i sør. I kobberalderen (4300–3300 f.Kr.) finner vi ghassul-kulturen, folk ble urbanisert og bodde i bystater, blant andre Jeriko.
Utdypende artikler: Antikkens Israels og Judeas historie og Kanaan
Det er usikkert når israelittene innvandret til området, og når jødedommen oppstod, men det eksisterer enighet om at forfedre til dagens jøder hadde kongedømmer i området mellom ca. 1000 f.Kr., til nær vår tidsregning. Bibelen viser til det eldre kongedømmet, som skal ha eksistert fra 1025 f.Kr., og som skal ha delt seg til kongedømmet Israel og kongedømmet Judea, men det eksisterer ikke uavhengige referanser for dette. Bibelen sier også at israelittene innvandret til Kanaan under Moses' og Josvas ledelse rundt år 1300 f.Kr., men at de ikke organiserte seg som et kongedømme før under kong Saul (etterfulgt av David og Salomo før staten ble delt i to).
Den vanligste oppfatningen blant arkeologer har vært at israelittene opprinnelig var en del av den kanaanittiske kulturen, og at de skilte seg ut fra denne mellom 1000–900 f.Kr.
Genetisk testing har vist at dagens jøder er nærmere i slekt med, tyrkere og armenere, så en alternativ teori om at jødene innvandret fra Aram-Naharaim har vokst frem.[1] De skal da ha levd halvveis som nomader ved siden av den kanaanittiske kulturen fra ca. 1300 f.Kr., og blitt urbanisert rundt 1000 f.Kr.
De eldste kildene vi har til kongedømmet Israel, utenom Bibelen, er fra 830 f.Kr.,[2] men ikke alle innbyggerne der regnes som direkte forfedre til dagens jøder. Innbyggerne der ble fordrevet av assyrerne i 722, og det regnes som sannsynlig at disse ble assimilert i andre folkeslag og at de glemte sitt opphav. Jødene var i henhold til Det gamle testamentet bare én av i alt tolv stammer som utgjorde folket Israel.
Vi kan si med rimelig sikkerhet at det fra omkring 750 f.Kr.[2] var en uavhengig statsdannelse i området under navnet kongedømmet Judea. I 586 f.Kr. ble Judea erobret av babylonerne, og jødene også derfra ble deportert. En del jøder returnerte dit etter 539 f.Kr., da babylonerne ble erobret av Det persiske riket. Området var under persisk herredømme frem til Aleksander den store erobret det i 331, så under babylonsk, selevkidisk, egyptisk og hellenistisk herredømme. Et opprør førte på ny til en jødisk stat i 165 f.Kr., kalt Det hasmoneiske kongedømmet (hebraisk Hashmonaiym). Landet ble så erobret av romerne i 63 f.Kr., og jødene ble endelig fordrevet ca. 150 år etter.
Bibelsk hebraisk tror man ble brukt fra rundt 500-tallet f.Kr. til ikke lenge etter Bar Kokhba-opprøret (132–135 e.kr.), hvor jødene ble fordrevet fra Jerusalem, språket døde ut som talespråk, og navnet Israel ble erstattet med Syria-Palestina.
Se også: Israels historie
Etter Jerusalems ødeleggelse i år 70 og det endelige nederlaget ved Bar Kochba-opprøret i år 135, levde jødene over hele verden. Jøder fortsatte å leve sammenhengende i Palestina også etter Bar Kochba, men det foregikk over flere århundrer en gradvis nedgang i tallet på palestinske jøder. Nedgangen knyttes til knusingen av Bar Kokhba-opprøret, den arabiske erobringen av Palestina på 630-tallet, korsfarernes krigføring fra 1000- til 1300-tallet og forholdene under Det osmanske riket. På 500-tallet var ikke mer enn ti prosent av innbyggerne jøder.[3]
På 300-tallet ble Syria-Palestina en del av Østromerriket (Det bysantinske riket), og regionene Syria-Palestina, Samaria, Galilea og Peraea ble omorganisert til en region kalt Palestina. Under bysantinsk styre ble området i løpet av århundrene som fulgte et senter for kristendommen.
Etter at kristendommen med statsreligion i Romerriket og fram til arabiske tropper erobret Palestina på 630-tallet, var de fleste i Palestina kristne.[4] Det bodde fremdeles jøder i området, og disse fikk igjen tillatelse til å bo i Jerusalem fra år 438 e.Kr.
I 484 og 529 gjorde samaritanene opprør, som ble slått ned med hård hånd av de romerske myndighetene. Deres hellige fjell Gerizim ble tatt fra dem, idet romerne bygde en garnison på fjelltoppen. Mange samaritaner emigrerte da til Persia.[5]
I år 613 e.Kr. invaderte det persiske Sasanide-dynastiet Palestina. Jødene støttet invasjonen i håp om selvstyre i Jerusalem, og de fikk fordrevet 37 000 kristne. Jødene fikk delvis autonomi, men var misfornøyde, og støttet den bysantinske tilbaketakelsen av området, mot løfter om amnesti. De kristne i området fikk imidlertid overtalt den bysantinske keiseren om at dette amnestiet ikke var gyldig, og jødene ble likevel fordrevet.
I år 634 ble Palestina invadert av Kalifatet, og de kristne i Jerusalem overgav seg i år 638. Området fikk navnet Jund Filastin, og var under islamsk styre frem til korstogene. Det førte etter hvert med seg at islam vant mange tilhengere i Palestina.
Mellom ca. år 1000 og 1500 e.Kr. var området under stadig skiftende islamsk og kristent herredømme (med kurdisk og mammelukkisk styre fra slutten av 1200-tallet), frem til det osmanske (ottomanske) riket erobret det under Sultan Selim I (1512–1520). Det forble en del av Det osmanske riket i 400 år, frem til britene tok over styret etter at de osmanske tyrkerne tapte første verdenskrig.
Utdypende artikkel: Sionisme
På 1800-tallet vokste den moderne nasjonalismen fram i Europa, og hos jødene fikk dette sitt motstykke i sionismen. I 1896 gav den østerrikske journalisten Theodor Herzl ut boken Der Judenstaat, og året etter ble verdens første sionistkongress arrangert. Opprettelsen av en egen jødisk stat i Palestina ble det sentrale målet for den sionistiske bevegelsen.
I første del av 1900-tallet økte den jødiske utvandringen til Palestina i Det osmanske riket. Store landområder ble kjøpt opp av jøder og egne jødiske jordbrukssamfunn, kalt kibbutzer, ble etablert på disse. Blant pionerene var blant annet russiskfødte Eliezer Ben Jehuda som allerede i 1881 flyttet til Jerusalem for å gjenreise språket hebraisk. De fleste europeiske jøder talte på denne tiden jiddisk, men Eliezer Ben Jehuda og tilhengerne hans arbeidet for å fremme en modernisert form for bibelhebraisk. På tross av Theodor Herzls forsøk på å gjøre tysk til sionistbevegelsens offisielle språk, ble hebraisk innført som offisielt språk hos sionistbevegelsen, og mange jøder tok også nye hebraiske navn. Takket være Eliezer Ben Jehudas arbeid, hadde den kommende jødiske staten allerede fått sitt eget nasjonalspråk da Balfour-deklarasjonen av 1917 så dagens lys.
Utdypende artikkel: Palestinamandatet
Palestina ble etter første verdenskrig et britisk mandat, opprettet av Folkeforbundet med det formål å gi jødene et «nasjonalt hjem» i Palestina.[6]
På 1920-tallet flyttet 100 000 jøder til Palestina, samt 6000 fra andre folkeslag. Den første hebraisktalende byen, Tel Aviv, vokste nå fram. Til å begynne med møtte immigrasjonen lite motstand fra de palestinske araberne, men etter hvert som antallet immigranter økte, ble araberne stadig mer misfornøyde.
Palestinske muslimske ledere oppfordret til voldsbruk mot den jødiske befolkningen, og økende motsetninger mellom jøder og arabere førte på 20- og 30-tallet til en rekke arabiske angrep på sivile jøder. Den mest kjente arabiske pogromen er trolig pogromen i Hebron i 1929 der 67 jødiske menn, kvinner og barn ble massakrert av araberne. Det jødiske samfunnet i Hebron hadde holdt til i byen i århundrer.
I 1920 opprettet jødene den paramilitære organisasjonen Haganah. I 1936 grunnla utbrytere fra Haganah den jødiske terrorgruppen Irgun, som stod bak en rekke aksjoner både mot britiske og arabiske sivile mål. Jewish Agency tok avstand fra Irguns strategi, likevel samarbeidet Haganah med Irgun ved en rekke anledninger.
En annen jødisk gruppe, Lehi (av britene kalt «Stern-gjengen»), ble opprettet i 1940 etter en splittelse innad i Irgun. Lehi var i mandatperioden kjent for å utelukkende angripe britiske mål. Både Irgun og Lehi ble av britene erklært for å være terrororganisasjoner.
I 1936 hadde den jødiske befolkningen vokst til nesten 400.000. Immigrasjonen var stor, og primært gjaldt dette jøder som flyktet fra naziregimet i Tyskland og fra økende antisemittisme i Europa. I 1936 startet også det arabiske opprøret som ble kjent som «the great uprising». Opprøret ble ledet av stormuftien av Jerusalem, Haj Amin al-Husseini. Araberne følte de ble marginalisert i sitt eget land, og tydde til både fredelige og voldelige protester.
Som et svar på den økende arabiske misnøyen, vedtok britene å sette restriksjoner på jødisk innvandring. Jøder som var på flukt fra forfølgelsene i Europa ble dermed nektet å komme inn i Palestina. Jøder som forsøkte å ta seg inn i landet ble internert og deportert til steder som Mauritius.
Forbitrelsen blant jødene var stor, og i 1939 begynte sionistene å organisere illegal immigrasjon til Palestina. De smuglet jødene inn med båter og reddet på denne måten tusenvis av mennesker fra nazismen. Det siste skipet som forsøkte å nå Palestina under krigen var båten «Struma», som ble torpedert i Svartehavet av en sovjetisk ubåt.
Etter krigen fortsatte den illegale immigrasjonen. På denne tida var 250 000 jødiske flyktninger plasserte i ulike leire i Europa. På tross av sterke oppfordringer fra USAs president Harry S. Truman, nektet de britiske myndighetene å oppheve immigrasjonsforbudet og slippe 100 000 flyktninger inn i Palestina. De jødiske undergrunnsgruppene gikk derfor sammen om en rekke angrep mot britiske mål. I 1946 ble King David Hotel i Jerusalem sprengt i lufta og 92 mennesker drept.
Etter hvert innså britene at situasjonen hadde kommet ut av kontroll, og de kunngjorde at de ville terminere Palestina-mandatet og trekke seg ut i mai 1948.
I 1947 gikk britene med på å trekke seg tilbake fra mandatet Palestina, og FNs delingsplan av samme år delte landet inn i en jødisk og en arabisk del. Jødene, som da utgjorde ca. 40 % av befolkningen i området og eide en enda mindre del av landeiendommene, fikk 53 % av arealet. Omkring 60 % av den jødiske staten besto av Negevørkenen. Begge land fikk kyststripe mot Middelhavet. Araberne avviste denne planen, mens jødene aksepterte den (helt fram til 1988 var de palestinske arabernes standpunkt at de ikke kunne godta en slik delingsplan. Araberne kunne forhandle om våpenhvileavtaler, men ikke om noen varig fred med Israel. I artikkel 2 i PLOs charter fra 1968 ble det fastslått at «Palestina, med grensene det hadde under det britiske mandatet, er en uavhengig territoriell enhet».[7]
Staten Israel ble proklamert den 14. mai 1948 på området tildelt etter delingsplanen. Dette førte til opprør blant araberne, og fire arabiske stater intervenerte til støtte for araberne. Israel forsvarte seg med våpen som de hovedsakelig hadde fått fra Tsjekkoslovakia og Frankrike, men de fikk også støtte av andre europeiske land. Krigen endte med at Israel annekterte ytterligere 26 % av det palestinske mandatområdet fra 1922. Mellom 600 000 og 900 000 palestinere flyktet og endte opp i flyktningleire i arabiske naboland.[Note 1][trenger referanse] I dag utgjør de opprinnelige palestinske flyktningene og deres etterkommere 4–5 millioner mennesker.[8]
11. desember 1948 vedtok FNs hovedforsamling den rådgivende resolusjon 194, som sa at flyktningene som ønsket å vende tilbake til sine hjem og leve i fred med sine naboer, burde få lov til å gjøre det snarest mulig.[9] FNs hjelpeorganisasjon for palestinske flyktninger i Midtøsten (UNRWA) ble opprettet av FN for å ta av seg de palestinske flyktningene.
I 1945 var det rundt 870 000 jøder i ulike arabiske land. Allerede før FNs delingsplan ble vedtatt, kom FN-delegater fra Egypt og Irak med advarsler om at opprettelsen av Israel ville få konsekvenser for deres egne jøder. I årene som fulgte, tiltok jødeforfølgelsene i de arabiske landene. Omfanget av dette er omdiskutert, men mindre tvilsomt kan være at jødene ikke følte seg hjemme i arabiske land etter den første krigen mellom Israel og araberlandene.[trenger referanse] Det var antijødiske opptøyer i Aden, Egypt, Libya, Syria og Irak. Dette førte til at de fleste jødene i perioden frem til 1970-tallet enten flyttet eller ble forvist fra arabiske land, og av disse reiste ca. 600 000 til Israel.[10] De jødiske flyktningene ble etter hvert integrert i det israelske samfunnet, mens det palestinske flyktningproblemet i arabiske land har vedvart.
Fra den arabisk-israelske krig i 1948 er det dokumentert en rekke mer eller mindre store overgrep mot sivile, både fra arabisk side og israelsk side. Konvoimassakren, der arabiske militsfolk gikk til angrep på en ubevæpnet konvoi med jødiske sykepleiersker på veg mot Hadassah-sykehuset og drepte 77 mennesker, er blant de best kjente eksemplene på arabiske overgrep mot sivile.[11] Et annet eksempel er Kfar Etzion-massakren, der arabiske styrker gikk inn i kibbutzen Kfar Etzion og drepte nesten 130 innbyggere som hadde overgitt seg. Massakren i Deir Yassin, der mellom 107 og 120 mennesker ble drept av jødisk milits (Irgun og Lehi), er blant de best kjente eksemplene på israelske overgrep mot sivile. Den israelske historikeren Benny Morris mener å ha dokumentert 24 israelske massakrer på palestinske arabere i 1948.[12]
Ifølge Benny Morris selv innbefatter de nevnte massakrene fra israelsk side alt fra drap på fire personer til 80.[trenger referanse] Til sammen utgjør dette, massakrer på krigsfanger og sivile i løpet av et helt år, omkring 800 drepte på arabisk side. Til anklagene om etnisk rensning fra israelsk side hevder Morris videre at de fleste araberne flyktet enten før det inntraff noen angrep eller under angrepene, og ikke ble kastet ut. Flere tusen mennesker skal ha blitt instruert av sine ledere, lokale arabiske ledere og offiserer, til å flytte, flykte eller sende bort kvinner og barn fra landsbyer og byer som skulle bli kampsoner. Helt fra starten av krigen la de jødiske styrkene stor vekt på å ikke drepe kvinner og barn. Slik var den operative ordren for Haganah. Palestina-araberne, på den andre side, tok aldri slike hensyn. De drepte jøder, sivile og soldater, hvor de fikk sjansen, hevder Morris.[13][trenger bedre kilde]
I månedene før og etter at Staten Israel ble erklært opprettet i hva som til da hadde vært Palestina, flyktet omkring 700 000 palestinere fra sine hjem i det som ble den jødiske staten. Fra israelsk side har det hele tiden vært hevdet at flukten skjedde på oppfordring fra arabiske ledere. Morris har også funnet materiale som til en viss grad støtter opp om den israelske påstanden.[trenger referanse] Det gjelder palestinske ordrer om å fjerne kvinner, barn og eldre fra landsbyer som ville ligge i ildlinjen. På den annen side har han avdekket at «det var langt flere tilfeller av israelske massakrer enn jeg tidligere hadde trodd», fortalte han i et omfattende intervju med avisen Haaretz.[14]
Den israelske historikeren Ilan Pappe har gått enda lenger og hevdet i sin bok The Ethnic Cleansing of Palestine, fra 2006, at det var jødenes etniske rensing av den arabiske befolkningen i Palestina som førte til krigen i 1948–49. Han hevder videre at Israels første leder, David Ben-Gurion, innså at de bare kunne opprette en levedyktig jødisk stat i Palestina ved å fjerne størsteparten av den arabiske befolkningen. Derfor iverksatte de en systematisk etnisk rensing som var planlagt i god tid før FN i november 1947 vedtok å anbefale deling av landet, og som startet lenge før staten Israel ble formelt opprettet i mai året etter. Pappe hevder at den tradisjonelle israelske påstanden om at palestinernes flukt skjedde på oppfordring fra deres egne ledere, ble avslørt som en løgn allerede for snart et halvt århundre siden. Pappe påviser i sin bok hvordan Israels første leder, David Ben-Gurion, og hans kolleger allerede fra 1930-tallet besluttet at araberne i Palestina «må vekk, men vi trenger et passende øyeblikk for å få det til, som en krig», slik Ben-Gurion skrev i et brev til sin sønn i 1937.[15]
Mens det i Norge langt på veg har blitt framstilt som om Ilan Pappe med The ethnic cleansing of Palestine en gang for alle hadde dokumentert at Israel drev med etnisk rensing i 1948,[trenger referanse] har utgivelsen blitt mottatt mer kritisk i andre europeiske land. Da boka kom ut på tysk, som Die ethnische Säuberung Palästinas, hevdet professor Dietmar Herz sin bokmelding i ukeavisa Die Zeit at «Ilan Pappe taler om en systematisk fordrivelsespolitikk overfor palestinerne, men har fortsatt til gode å føre bevis for denne».[Note 2][16]
Etter den første krigen mellom Israel og arabiske naboland ble det stadig foretatt palestinske infiltrasjoner inn i Israel fra baser på Vestbredden. De palestinske infiltratørene stod bak en rekke drap på israelske sivile.[trenger referanse] I 1951 ble 137 israelere, de fleste sivile, drept av slike infiltratører.[trenger referanse] Året etter var dødstallet 162.[trenger referanse] I 1953 ble 160 israelere drept. Som et svar på disse aksjonene[trenger referanse] ble Spesialkommandoen «101» stiftet i 1953, ledet av unge Ariel Sharon. 14. oktober samme år gikk spesialkommandoen inn i landsbyen Qibya og forårsaket det som ble kjent som Qibya-massakren. 45 hus ble sprengt i luften, og i disse husene befant det seg også kvinner og barn. Totalt ble 69 palestinske sivile drept under denne aksjonen. Det var også andre aksjoner fra både Israels og arabernes side.
I 1964 opprettet arabiske stater organisasjonen PLO. I PLO-charteret fra 1968 slår organisasjonen fast at deres mål er utslettelse av staten Israel og opprettelse av en arabisk stat i hele det tidligere mandatområdet. Først mot slutten av 1980-årene begynte PLO å bevege seg i retning av anerkjennelse av Israel. I 1988 gikk PLO med på å legge FN-resolusjon 181 (delingsplanen fra 1947) til grunn for en eventuell fredsavtale med Israel. I 1996 vedtok de å erklære de mest kontroversielle seksjonene i Charteret ugyldige; dette er også redegjort for i brevs form fra Arafats side til tidligere president Bill Clinton. I vedtaket het det at «[t]he Palestinian National Charter is hereby amended by canceling the articles that are contrary to the letters exchanged the P.L.O. and the Government of Israel 9–10 September 1993». Det ble samtidig vedtatt å oppnevne en komité som skulle gjøre de nødvendige endringene og presentere utkast til nytt PLO-charter. Arbeidet i komiteen stoppet imidlertid opp, og det ble aldri produsert noen ny tekst. Dette er bakgrunnen for den fortsatte kontroversen omkring charteret.
PLO og beslektede organisasjoner som PFLP og PFLP-GC stod i 70-årene bak en rekke internasjonale terroraksjoner og flykapringer for å rette oppmerksomheten mot det palestinske problemet.
Under seksdagerskrigen i 1967 okkuperte Israel Øst-Jerusalem, Vestbredden, Gaza og Golanhøydene. 12 000 palestinske flyktninger ble igjen fordrevet fra sine hjem. Øst-Jerusalem og Golanhøydene ble siden annektert av Israel, men anneksjonene har blitt fordømt av det internasjonale samfunn og blitt erklært ugyldige av FNs sikkerhetsråd. I 1988 brøt den første palestinske intifadaen ut på Vestbredden og Gaza. Etter at Jordan hadde sagt fra seg alle territorielle krav på Vestbredden, utropte PLO den 15. november 1988 en palestinsk stat på Vestbredden og Gazastripen, med Jerusalem som sin hovedstad. Siden PLO ikke kontrollerte disse områdene, var erklæringen rent symbolsk.
Høsten 2005 trakk Israel ut både sine militære kontrollposter, soldater og bosettinger av Gaza etter mye protest og kritikk fra verdenssamfunnet. Mye av den israelske infrastrukturen, som for eksempel høyteknologiske drivhus, ble etterlatt til bruk for palestinerne. Israel anser i dag okkupasjonen av Gaza for avsluttet, mens det internasjonale samfunnet er splittet. Palestinerne selv og FNs spesialrapportør for menneskerettighetene i de palestinske områdene mener de fortsatt er under militær okkupasjon sålenge Israel opprettholder den militære kontrollen over kystlinjen, luftrommet og landegrensene. Israel kontrollerer eksport og import av varer inn og ut av Gaza, og kan når som helst stoppe den og ramme palestinsk økonomi.[17]
På 1970-tallet hadde PLO i Libanon utviklet seg til å bli «en stat i staten». Fra baser i Sør-Libanon gjennomførte palestinske grupper stadige angrep inn i Israel. Spesielt førte DFLP an med terroraksjoner rettet mot israelske skoler og boligkomplekser og der flere titalls israelske barn ble drept (se Avivim-massakren, Ma'alot-massakren og Kiryat Shmona-massakren). Som et svar på disse aksjonene gikk Israel i 1978 inn i Sør-Libanon for å opprette en 10 km bred sikkerhetssone langs grensa (Operasjon Litani). I 1982 iverksatte Israel Operasjon Fred i Galilea der de invaderte landet for å drive ut PLO. Her allierte Israel seg med den libanesiske falangistmilitsen i kampen mot palestinerne.
I september 1982, under Israels felttog i Libanon, gikk libanesisk falangist-milits gikk inn i flyktningleirene Sabra og Shatila og massakrerte sivile. Militsen stod under direkte kommando under Elie Hobeika, som seinere ble libanesisk parlamentsmedlem og i 1990 også statsråd. Antallet drepte er omdiskutert, og anslagene varierer helt fra 700 til 3500. BBC hevdet at minst 800 mennesker var blitt drept. Palestinsk Røde Halvmåne hevder at over 2000 mennesker var blitt drept. Le Monde-journalisten Amnon Kapeliouk hevdet at så mange som 3500 mennesker kunne vært drept. Det vanlige er å oppgi tallet til minst 800.
Den israelske Kahan-kommisjonen slo fast at ingen israelsk soldat hadde vært involvert i massakren. Likevel ble forsvarsminister Ariel Sharon holdt indirekte ansvarlig for denne massakren, fordi området var under israelsk kontroll, og fordi Israel ikke grep inn for å hjelpe palestinere verken før eller etter at angrepene hadde startet. Derfor blir Israel av mange ansett som medskyldig i massakren.[18] Mens Israel iverksatte grundige undersøkelser av det som gikk for seg, ble det på arabisk side gjort lite for å identifisere de skyldige. I Al Jazeera-dokumentaren The War of Lebanon (Arabisk tittel: Harab Libnan) fra 2001 hevdes det at det var mer politisk opportunt å legge skylden for det hele på Israel enn å sette i gang seriøse undersøkelser der ledetrådene også kunne føre til arabiske personer og grupper.
Utdypende artikkel: Første intifada
Den første intifada startet 8. desember 1987, da en trafikkulykke skjedde i Gaza. En israelsk bil kjørte inn i en annen bil med palestinske arbeidere. Fire ble drept, og andre ble alvorlig skadet. I radioen ble ulykken omtalt som en vanlig ulykke, men raskt spredte det seg et rykte om at det var en hevnakt utført av en israeler som hadde opplevd å få en slektning stukket ned på markedsplassen i Gaza. Samme kveld ble det utbredt løpesedler om de fire forulykkede palestinerne, og protestdemonstrasjoner og uroligheter spredte seg over hele Gaza. Bare etter få dager kunne hele verden se TV-opptak av store barn og unge som kastet stein mot israelske soldater, som ofte svarte med å skyte tilbake.
Intifadaen bestod av protester, demonstrasjoner og sivil ulydighet fra palestinsk side, men Israels brutale håndtering av protestene førte til at landet påkalte verdens kritikk igjen. I løpet av intifadaens to første år ble 500 palestinere drept, av disse mange barn, og 8 500 ble såret.[19] Ifølge B'Tselem ble totalt 1378 palestinere drept av israelske styrker i perioden fra desember 1987 til september 2000. Btselem hevder videre at 281 av disse var under 17 år.[20]
Oslo-avtalen (1993)
Etter Oslo-avtalen fra 1993 har palestinerne formelt hatt selvstyre på Vestbredden og Gaza. Oslo-avtalen slo fast at spørsmålet om en palestinsk stat og grenser for denne skulle avgjøres i de fremtidige sluttstatusforhandlingene. I 1994 fikk Yasir Arafat Nobels fredspris sammen med de israelske lederne Shimon Peres og Yitzhak Rabin for inngåelsen av Oslo-avtalen.
I 1994 ble Hebron igjen vitne til en ny massakre, denne gangen fra jødisk side. Den delte synagogen/moskeen over Abrahams grav, som er hellig både for muslimer og jøder, var åstedet for en større massakre da den jødiske nybyggeren Baruch Goldstein skjøt ned og drepte 29 palestinere. Dette førte til opprettelsen av den internasjonale observatørstyrken i Hebron, Temporary International Presence in Hebron (TIPH).
Oslo-prosessen brøt sammen etter de mislykkede Camp David-forhandlingene sommeren 2000. Partene klarte ikke å bli enige om Jerusalems endelige status og om hva som skulle skje med de palestinske flyktningene og deres etterkommere. Israel mente at flyktningene måtte repatrieres i den kommende palestinske staten, mens PLO fortsatte å insistere på kravet om alle flyktningenes «rett til å vende tilbake» til staten Israel. Det var også uenighet angående bruk av elver og grunnvann som lå på de okkuperte territoriene. Begge parter har skyldt på hverandre for å ha sabotert fredsprosessen.
Bill Clinton, som ledet forhandlingene på Camp David, har i sin selvbiografi gitt Yasir Arafat hovedansvaret for at partene ikke ble enige. Hillary Clinton tilslutter seg i sin selvbiografi at det var Arafat som nektet å godta fredsavtalen.[21]
Fra palestinsk hold har det blitt hevdet at Israel med sin bosettingspolitikk har underminert fredsprosessen. Den stadige utvidelsen av de jødiske bosetningene, samt etableringen av nye, bidro ifølge palestinerne som en meget viktig faktor til å ødelegge tilliten[trenger referanse]. Siden Oslo-avtalen i 1993 og frem til 2002 hadde bosettingsaktiviteten økt med 52 %, og det ble i tillegg etablert flere nye bosettinger. På Gazastripen var det 17 bosetninger, som dekket 40 % av området i 2001.[22] På Vestbredden alene økte antallet jødiske bosettere med 144 prosent siden Oslo-avtalen ble undertegnet i 1993 og frem til 2003. Ifølge Jerusalem Post økte befolkningen innenfor Israels grenser i samme periode med bare 32 %.[23] Under de mislykkede Camp David-forhandlingene sa Israel seg imidlertid villig til å evakuere de fleste bosetningene, og til å bytte resterende bosettingsblokker enkeltvis mot territorium i det aksepterte Israel.
Benjamin Netanyahu, statsminister i Israel fra 1996 til 1999, gikk i 1996 til valg på et politisk program som var kritisk til Oslo-avtalen. Netanyahu vant valget etter at Hamas hadde gjennomført[trenger referanse] en rekke vellykkede terroraksjoner mot sivile israelske mål. Den israelske avisa Haaretz beskrev Netanyahu og hans regjering som «en mine på veien mot regional fred».[24]
Utdypende artikkel: Andre intifada
Ariel Sharons besøk på Tempelhøyden og reaksjonene like etter
Kort tid etter at Camp David-forhandlingene mislyktes, brøt det ut nye palestinske opptøyer. Opptøyene ble i media framstilt som spontane reaksjoner på Ariel Sharons spasertur på Tempelhøyden (Haram Al Sharif), og oppstanden ble dermed kalt for Al Aqsa-intifadaen, mer kjent som den andre intifada. Mange mener at Sharon med denne handlingen ville vise at Israel fortsatt hadde kontrollmyndighet på området.[25] Frankrikes president Jacques Chirac kalte Sharons besøk for en uansvarlig provokasjon mot palestinerne.[26] I løpet av den første uken etter Sharons besøk ble rundt 80 mennesker drept (de fleste palestinere) i ulike sammenstøt mellom palestinere og israelsk politi. Den 8. oktober vedtok Sikkerhetsrådet en resolusjon som fordømte Israels overdrevne maktbruk mot sivile palestinere. Resolusjonen la også indirekte skylda på opposisjonslederen Ariel Sharon for å ha provosert fram urolighetene og sammenstøtene den siste uka.[26] To uker senere vedtok FNs generalforsamling en resolusjon som fordømte Israels overdrevne maktbruk mot sivile palestinere. Til da hadde over 100 mennesker, de fleste av dem palestinere, blitt drept og flere tusen andre såret.[27]
Den palestinske kommunikasjonsministeren Imad Falouji erklærte imidlertid at opptøyene ikke var spontane, men hadde vært planlagt mange måneder i forveien.[28] Fremtredende Fatah-ledere sa da oppstanden startet, at spørsmålet om Jerusalem nå ble flyttet fra forhandlingsbordet og ut på gatene.
Etterdønningene
Islamistiske grupper som Hamas og Islamsk Hellig Krig, men også PLO-affilierte grupper som Al Aqsa-martyrbrigadene, gjennomførte etter hvert en rekke aksjoner mot sivile israelere. Selvmordsbombere gikk til angrep på israelske busser, kafeer, handlegater, diskoteker, kjøpesentre og andre steder der store folkemasser samles. Ifølge den israelske stiftelsen One Family Fund har 1106 israelere blitt drept av palestinske grupper i perioden 2000–2006.[29] Angrepene ble fordømt av det internasjonale samfunnet, også av en rekke muslimske land.
Aksjonene toppet seg i påsken 2002 da over 40 israelere ble drept i løpet av en uke.[trenger referanse] Israel satte da i gang Operation Defensive Shield, der de gikk inn i palestinske byer for å nedkjempe palestinske grupper, men mange av Israels palestinske ofre var som i andre israelske kamper sivile. De hardeste kampene foregikk i byen Jenin, hovedkvarteret for Islamsk Hellig Krig. De palestinske selvstyremyndighetene hevdet at Israel hadde begått en massakre i Jenin, men en etterforskningskommisjon nedsatt av FN konkluderte med at kun 52 palestinske hadde blitt drept, av disse var 22 ubevæpnede sivile, de andre var stridende palestinske aktivister. Israel mistet 23 soldater i de samme kampene.
Ifølge den israelske menneskerettighetsorganisasjonen B'Tselem har 3377 palestinere blitt drept av israelske sikkerhetsstyrker i perioden 2000–2006. Av disse var 692 mindreårige.[30] Forholdet mellom drepte palestinere og israelere er således på tre til én. Kampene mellom israelske styrker og palestinske grupper har ofte blitt ført i tettbebygde områder; spesielt gjelder dette Gazastripen. Fra israelsk hold har det vært hevdet at palestinske militante blander seg med sivilbefolkningen for at israelske angrep lettere skal ramme sivilbefolkningen, og Israel dermed lettere skal bli utsatt for kritikk av vestlig media. Derimot har både FN og menneskerettighetsorganisasjoner som Amnesty International flere ganger anklaget Israel for «overdrevne maktbruk mot sivile palestinere». De har også fordømt Israels likvidasjoner av ettersøkte palestinske militante som «utenomrettslige henrettelser».[27][31] Samtidig er det på det rene at de israelske aksjonene de siste årene har ført til en kraftig reduksjon i vellykkede palestinske væpnede aksjoner. Ifølge israelske kilder blir 90 % av de palestinske kjempende stanset før de når sine mål.
I juni 2002 begynte Israel å bygge en barriere som den israelske regjeringen omtalte som «Sikkerhetsgjerdet», og som en god del av Israels motstandere kaller for «Apartheid-muren». Offisielt var formålet å hindre infiltrasjon av palestinske terrorister som forsøkte å ta seg inn i staten Israel.
Barrieren er tenkt å løpe rundt grensen mellom Vestbredden og Israel, men store deler av barrieren går nå også inne på selve Vestbredden, der den omringer blant annet israelske byer og veier, og sperrer palestinske byer og områder ute. Ifølge israelske kilder vil seks prosent av Vestbredden havne på israelsk side når barrieren er ferdigstilt. Mange kritikere ser på dette som en ren anneksjon fra Israels side, og Israel får kraftig kritikk fra det internasjonale samfunnet.
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
