![cover image](https://wikiwandv2-19431.kxcdn.com/_next/image?url=https://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/7/7a/Kuiper_belt_-_Oort_cloud-no.jpg/640px-Kuiper_belt_-_Oort_cloud-no.jpg&w=640&q=50)
Oorts sky
hypotetisk kuleskall-formet sky av primært isete planetesimaler / From Wikipedia, the free encyclopedia
Oorts sky (oppkalt etter Jan Oort), av og til kalt Öpik-Oorts sky,[1] er en hypotetisk kuleskall-formet sky av primært isete planetesimaler. Skyen antas å ligge omtrent 50 000 AE, eller nesten et lysår fra solen.[2] Det vil si nesten en fjerdedel på veien mot Proxima Centauri, som er nærmeste stjernen til solen. Avstanden er også tusen ganger så stor som avstanden fra solen til Kuiperbeltet og den spredte skiven, som er to andre samlinger av transneptunske objekter. Den ytre grensen av Oorts sky defineres som den kosmografiske grensen av solsystemet og regionen som solen dominerer gravitasjonelt.[3]
![](http://upload.wikimedia.org/wikipedia/commons/thumb/7/7a/Kuiper_belt_-_Oort_cloud-no.jpg/320px-Kuiper_belt_-_Oort_cloud-no.jpg)
Oorts sky antas å bestå av to separate regioner: en kuleskall-formet ytre Oorts sky og en skiveformet indre Oorts sky, eller Hills sky. Objekter i Oorts sky består primært av volatiler, slik som vann, ammoniakk og metan.
Astronomer antar at materien som utgjør Oorts sky ble dannet nærmere solen, og at gravitasjonell påvirkning fra kjempeplanetene tidlig i solsystemets utvikling spredte materien ut i rommet.[2] NASA publiserte imidlertid i 2010 en artikkel som inkluderte følgende sitering:
Vi vet at stjerner dannes i hoper. Solen ble født inn i en enorm gruppe av andre stjerner som ble dannet i samme gassky. I denne fødehopen, var stjernene tilstrekkelig nær hverandre til å trekke kometer vekk fra hverandre ved gravitasjon.[lower-alpha 1]
Det spekuleres derfor i om Oorts sky i det minste delvis er produktet av et bytte av materie mellom solen og dens søsterstjerner da de ble dannet og drev fra hverandre.[4]
Selv om det ikke finnes noen bekreftede direkte observasjoner av Oorts sky, tror astronomer at skyen er kilden til alle langperiodiske kometer som kommer inn i det indre solsystemet, og i tillegg mange av kentaurene og kometer i Jupiter-familien.[5] Den ytre Oorts sky er bare løst bundet til solsystemet, og dermed blir den lett påvirket av gravitasjonelle krefter fra passerende stjerner og av Melkeveien selv. Disse kreftene fører tidvis til at kometer «løsner» fra banene i skyen og de blir sendt mot det indre solsystemet.[2]
Basert på banene, kan de fleste kortperiodiske kometene komme fra den spredte skiven, men noen kan likevel komme fra Oorts sky.[2][5] Selv om både Kuiperbeltet og den spredte skiven har blitt observert og kartlagt, er det bare fire kjente transneptunske objekter – 90377 Sedna, 2000 CR105, 2006 SQ372 og 2008 KV42 – som antas å muligens være en del av indre Oorts sky.[6][7]