Olav Engelbrektsson
norsk prest og den siste katolske erkebiskop i Nidaros / From Wikipedia, the free encyclopedia
Olav Engelbrektsson (født ca. 1480, død 1538) var en norsk katolsk erkebiskop. Han studerte i Rostock, og i 1515 kom han til Nidaros, hvor han ble dekanus ved domkapitlet. Olav Engelbrektsson ble valgt til erkebiskop i Nidaros erkebispedømme i 1523. Han ledet samtidig det norske riksrådet frem til dette ble oppløst i 1536.
Olav Engelbrektsson | |||
---|---|---|---|
![]() Olav Engelbrektssons segl fra 1527 | |||
Født | 1480[1]![]() Trondenes | ||
Død | 7. feb. 1538![]() Lier | ||
Beskjeftigelse | Katolsk prest, katolsk biskop ![]() | ||
Utdannet ved | Universität Rostock | ||
Nasjonalitet | Norge | ||
Gravlagt | Sankt Gummarus-kirken | ||
Erkebiskop i Nidaros | |||
13. april 1523–1. april 1537 | |||
Forgjenger | Erik Walkendorf | ||
Det norske riksrådets formann | |||
1523–1536 | |||
Forgjenger | Erik Walkendorf | ||
Våpenskjold | |||
Han forsvarte katolisismen på en tid da protestantismen fikk økende innpass i Norge gjennom danske adelsmenn. Han bygde allianser i riksrådet for å beskytte det norske selvstyret, ofte med dem som først og fremst tenkte på egen makt og eiendom. Erkebiskopen lot bygge Steinvikholm slott som forsvarsverk og residens, og hit bragte han også nasjonalskatten Olavsskrinet. Slottet ble det største byggverket oppført i norsk middelalder.
Ved reformasjonen i 1537 led Olav Engelbrektsson nederlag for den danske kongemakten. Erkebiskopens flukt fra Steinvikholm våren 1537 innledet lydriketiden. Den katolske kirke i Norge ble forbudt, og Olav Engelbrektsson ble den siste erkebiskopen i Nidaros. Han døde i landflyktighet i Lier i Hertugdømmet Brabant i 1538.
Etter hans død gav protestantiske historikere Olav Engelbrektsson et «dårlig ettermæle som en upålitelig og intrigant prelat».[2] Dette inntrykket ble ikke nevneverdig forandret med den nasjonale historieskrivningen etter 1814, som klandret erkebiskopen for å ha fremmet katolske interesser på bekostning av norske. I nyere tid har historikere i stor grad tilbakevist denne kritikken og betegnet den som urimelig.[2]