Nordlandshandel er betegnelsen på den handel som utviklet seg fra 1100- og 1200-tallet, med tørrfisk, tran og rogn fra de nordligste fylkene, og korn, mel, tøyer, tauverk, krydder, alkohol og andre varer fra byer i Nord-Europa, og med Bergen som sentralt omlastnings- og omsetningssted, med privilegier fra begynnelsen av 1300-tallet. Må ikke forveksles med Pomorhandel.
Fra midten av 1300-tallet ble det tyske Hansaforbundet den dominerende part i disse handelsforbindelsene, med utgangspunkt i Bryggen – eller Kontoret – i Bergen. Denne posisjonen holdt de frem til 1754 da Det tyske Kontor ble avløst av Det norske Kontor. Utover 1800-tallet ble sentrum for nordlandshandelen forflyttet fra Bryggen til bodene i Sandviken og Skuteviken.
Seks ganger i året kom det skip til Bryggen: I april kom de første skipene fra Tyskland med varer til vårstevnen, vårstevnen var i mai/juni når jektene kom nordfra med småfisk og tran og returnerte med forbruksvarer. Så kom sommerskipene fra Tyskland og tok med seg fisken og tranen og brakte nye forbruksvarer. Til høststevnen i august/september kom så nordlandsjektene tilbake, denne gangen med den store lofotfisken. Så kom det tyske høstskip i oktober og noen få vinterskip i desember og tok med seg denne fisken og brakte korn, mel, tøyer og tauverk mm.
Av dette ble det mye fysisk sjauing, og også et komplisert regnskapssystem. Under selve lossingen og lastingen førte gesellen en gesellkladd med detaljene fra det mottatte og det utleverte. Til hjelp i dette arbeidet ble det benyttet såkalte hjemsedler med bestillinger, gjerne fra fiskere som ikke selv var med jektene. Etter at det fysiske arbeidet var over, ble disse opplysningene ført inn i nordfarkladden. Her er også inngående gjeld ført med, og på hver side kan man få en nøyaktig oversikt over leverte fiskeprodukter og hva slags forbruksvarer som ble brakt med tilbake. Til slutt fremkommer ny gjeld nederst i regnestykket. Nordfarkladden ble så overrakt handelsforvalteren som selv førte hovedsummene inn i hovedboken eller nordfaruttrekket.
Nordfaruttrekket viser både utviklingen av den enkeltes gjeld fra år til år, og således de lange linjer i økonomien, dessuten viser den handelsstuens samlede tilgodehavende, et uttrykk for virksomhetens verdi. Nordlandsgjelden var en forpliktelse mellom handelsmann og fisker: fiskeren ble dermed forpliktet til å levere sine produkter til samme handelsmann, denne på sin side var forpliktet til å utstyre fiskeren med de forbruksvarer han trengte, selv om han ikke kunne betale dem fullt ut. Nordlandsgjelden var rentefri frem til 1854.
Bergen Byarkiv oppbevarer arkiver som gir opplysninger om virksomhetene på Bryggen i Bergen, arkiver etter de enkelte handelsmenn, Kontoret, eiendomsarkivene m.m.
Mesteparten av informasjonen i nordlandshandlerarkivene er av økonomisk karakter, om priser og vareslag både for de enkelte transaksjonene og linjer over lengre sikt. Det er imidlertid også en god del informasjon om samfunnsmessige forhold, både nordpå (spesielt gjennom hjemsedlene) og på Bryggen (gjennom Kontorets og gesellenes arkiver).
En finner også arkiver etter nordlandshandelen i Universitetsbiblioteket i Bergen sin manuskriptsamling. Noe materiale finnes også privat.
Liste over arkiver
Handelsorganisasjoner
- Det tyske Kontor (1704–1742)
- Det norske Kontor (1754 - 1900)
Handelsarkiver
- Christopher Kahrs (1760–1805)
- Christian Ameln (også Johan Hinrich Egerking, Hans Krohn, Berend Sinning, Christopher Kahrs og Johan Wilhelm Olsen) 1760–1867.
- Georg og Berent Joachim Voss (også Christian Ameln og Johan Wilhelm Olsen) (1765–1871)
- Johan Wilhelm Olsen (også Christian Ameln og Georg og Berent Voss) ((1765) 1864–1900)
- Ludwig og Georg Wiese (1787–1842)
- Berendt og Berent Vedeler (også Rathje Harmens) (1816–1853)
- Cordt Neddermann (1722–1746)
- Jacob Mestmacher (også Cordt Neddermann, Gabriel Tauman og Johan Herman Harcksen (1738–1783)
- Johan Diedrich Bergman (også Gabriel Tauman og Jacob Mestmacher) (1759–1783)
- Johan Didrik Sinning (også Vollert Becken) (1730–1783)
- Christopher og Friedrich Christian Ellerhusen (også Lorentz Wesenberg) (1806–1832)
- Christian, Henrich, Albert Henrich og Albert H. Mohn (1786–1868)
- Hans Tornøe Krohn (1842)
- Edward Christian, Harald og Edward C. Mowinckel (1856–1942)
Uidentifisert
- Uidentifisert fra Det Hanseatiske Museums manuskriptsamling (1781–1888)
Eiendoms- og forretningspapirer fra gårdene på Bryggen
- Finnegården (1741–1903)
- Solegården (1738–1897)
- Holmedalen (1699–1926)
- Jacobsfjorden og Belgården (1728–1916)
- Bredsgården (1707–1890)
- Søstergården (1802–1936)
- Guldskoen (1702–1872)
Diverse
- Gesellauget (1774–1843)
- Anders Johan Andersen, gesell (1885–1907)
- Christian Koren-Wiberg (1895–1939)
Isfjorden er kalt konfeksjonsindustriens vugge i Norge. Nordlandshandelen fra indre Romsdal pågikk over 100 år, helt til andre verdenskrig. Den utbredte handelen til Nord-Norge la grobunn for en rekke små og etterhvert store konfeksjonsfabrikker i bygda. En av de mange fabrikkene er bevart som Konfeksjonsmuseet.
Det begynte med skreppehandlere nordover i Helgeland, som blant annet handlet med vadmel. Et heldig sammentreff var at bygda fikk flinke skreddere, det ble laget gode sko og klær. Samtidig skjedde endringer i lovverket og i begynnelsen av 1800-tallet mistet Trondheim og Bergen eneretten på handel i Nord-Norge. Det ble også lov å selge varer en ikke selv hadde produsert.
Engang i 1870-årene begynte en større og mer organisert handel mot Nord-Norge med ferdigsydde dresser og sko. Knut Mestad Hatlen regnes som pioneren. Stadig flere ble med på de vinterlige turene nordover, som stadig ble lengre og mer organiserte, noen helt til Finnmark. I indre Romsdal vokste konfeksjonenindustrien fram som et resultat av dette [1].
Wikiwand in your browser!
Seamless Wikipedia browsing. On steroids.
Every time you click a link to Wikipedia, Wiktionary or Wikiquote in your browser's search results, it will show the modern Wikiwand interface.
Wikiwand extension is a five stars, simple, with minimum permission required to keep your browsing private, safe and transparent.
